MUNCH - A CRY IN THE DARK

(Kjærsti Odden Skjeldal i mitt stykke "Den Svarte Grisen" om Munch og Strindberg)

MUNCH - A CRY IN THE DARK

I disse dager når debatten om rikets sikkerhet raser i alle medier minner P2 oss på en liten kuriositet. Neste år er det 150 år siden Edvard Munch ble født. Kulturdepartementet har bevilget tre og en halv millioner kroner for å få på plass en prosjektleder for markeringen, men to ledere har allerede gått av, og man kan bare tenke seg hvorfor. Nå ligger det muligens fem millioner kroner i neste år statsbudsjett som liksom skal dekke alle utgifter til å feire en av verdens største kunstnere. Selv den største kulturmotstander vet at store feiringer koster penger, og nå mener mange at næringslivet bør ta seg av dette. NRK's kulturkommentator mener at "næringslivet kan tjene stort på å støtte dette, for Munch er stor i utlandet..." Ja, Munch er stor i utlandet. I fjor så jeg den store Munchutstillingen i Paris, og det jeg bet meg merke i var alle skoleklassene som besøkte Pompidousenteret, små barn som sto og stirret på malerier som om det skulle være den naturligste ting i verden. For en over middels kulturinteressert er dette en fryd å se. (og dette er en av Pomidousenterets største suksesser noensinne)

Refrenget her til lands, særlig fra alle @trollene, er "det er statens ansvar" å sørge for ditt eller datt. Er det ikke politiet som ikke leverer, så er det eldreomsorgen, statens ansvar, statens ansvar, hyles det om og om igjen. Men når det gjelder kultur er det omvendt. Da sier mange "det er ikke statens ansvar å gi kultur til folket!" Sist jeg skrev om Munch i forbindelse med Lambdadebatten var det et av trollene som skrev "skal liksom våre skattepenger være med på å betale for at folk skal stå å glo på noen støgge bilder som man bare blir deppa av? Latterlig!" Vel, det er jo også en måte å se det på. I Norge, jeg har sagt det før, er kultur den dyre glasuren på kaka som bæres inn når alle strekker seg mette og velfødde etter en alt for tung middag. "Nei, la oss nå få et lite kulturinnslag da, hø hø" og så spretter den NAV-snyltende klovnen opp av kaka og gjør greia si som ikke bør vare i mer enn et kvarter. Om jeg skal være litt stygg så føler jeg at vi nordmenn er mer opptatt av hva vi har krav på enn hvem vi er eller vil være. Ja, i Norge regnes kultur av alt for mange som noe helt unyttig og fullstendig uten bærekraft.

Men Munch. Munch har satt Norge på verdenskartet, som Kirsten Flagstad, som Ole Bull, ja som Ole Gunnar Solskjær og John Carew, (og mange andre) men der de store sportsnavnene bæres fram på gullstol av folk flest sliter kunstnerne med å bli verdsatt som viktige døråpnere i eget land og i verden ellers. For i vår del av verden er det noe lummert med et menneske som lever av å male bilder, ofte stygge bilder som er offer for utsagn som "de der krussedullene ville jeg aldri hatt på veggen!" "Og hvorfor skal jeg være med på å betale for kultur som jeg ikke vil ha? Nei, få det vekk!" Vel, nå er det jo slik at alle i et demokrati betaler for ting de ikke vil ha eller har bedt om å få. Jeg betaler NRK-lisens og får en haug med fotball som jeg ikke vil ha, og ja, jeg klager på det, og jeg får så hatten passer når jeg gjør det. Her forleden var det en ung høyremann som skrev til meg "Skal staten liksom betale penger for at det sitter en dame i et fjordhøl og rekonstruerer gamle veggtepper? Hæ?" Ja, sa jeg, det mener jeg de skal. "Å Gud" skrev han videre "det er det jo umulig å diskutere med dere kulturmarxister!" 

Nå ligger flere hundre arbeider av Munch og støver ned i magasinene på et museum, skarve 5 mill skal sørge for at det blir fest og fyrverkeri om ikke næringslivet ser sin besøkelsestid. Om vi får et nytt bygg der Munchs kunst kan vises for et større publikum er uvisst. Men for all del, rikets sikkerhet er viktig. Så ja, når vi alle er trygge, når alle de gamle laller seg lykkelige inn i døden med enerom og vin på nattbordet, når ingen er fattige, når maten nesten er gratis, alle bompengeringene er borte, veiene har fem kjørefelt og monsterflått og mordersnegler er utryddet, ingen snyltere kommer hit for å få en del av kaka kan vi sitte der trette, mette, misfornøyde og trygge, og fullstendig kulturløse. For kunst og kunstnere, hvem trenger dem? Hva var det jeg leste et sted her om dagen? "Jeg vil ikke ha plata, jeg vil bare ha musikken!" Før var det å tilegne seg kultur en dannelsesreise i det store prosjektet det er å bli et opplyst menneske. Nå ligger nøkkelen til lykke bare et tastetrykk unna, og det skal ikke koste noe som helst. Alt annet er selvfølgelig statens ansvar!