OM Å GJØRE GODT

OM Å GJØRE GODT

Jeg sitter her i vår nye leilighet og hører Monica Zetterlund synge "Come rain or come shine" og Bill Evans klunker noen spinkle akkorder til tonefølge. Sensommersolen flommer inn gjennom de store vinduene, måkene lager høye måkelyder, og jeg tenker at for første gang på lenge lengter jeg ingen steder, at her er det helt fint å være. Og jeg tenker videre at jo bedre man har det jo mer engster vi mennesker oss for at det skal tas fra oss. Nei, medvind er ingen psykisk helsekur, jeg gjør meg best i sur sno og motvind, med stengte dører og noe vanskelig å strekke seg etter. Vel, ferien er ikke helt ute av systemet og aggregatet ikke ladet for en hard dyst riktig ennå. Men snart, ut i verden for å jobbe. Men nå, akkurat nå, denne lørdags formiddagen alene i et nytt hus når min kjære er til fjells med gode venner, er det mer enn nok for en frossen sjel. En kanne kaffe og lange tanker.

Jeg tenker på det med misnøye. At nordmenn klager på alt. Jeg leser kommentarfeltene i avisene. Hvor kommer all denne misnøyen fra? Alt hatet? Vi sitter jo her på en gyllen gren og det meste er såre godt? Og på Facebook, der folk legger ut linker om ting de ikke får som "de har krav på!" Hva har vi krav på? Har vi krav på noe som helst egentlig? Mange steder i verden faller folk på kne og løfter follede hender mot himmelen og takker sin gud når det endelig faller noen regndråper, mens her er det krav, krav, krav. Hver mandag runger et Facebookstønn over fedrelandet om at en "knallhard jobbeuke venter, å Gud, som jeg lengter til helgen!" Men når helgen kommer med regn eller godvær er det sjelden man hører ordet takk. Takk er fire bokstaver som nordmenn har svært vanskelig for å la gli over leppene. Takk. Tusen takk for det fine været? Nei, man takker ikke for fint vær, fint vær er noe man har krav på i fellesferien! Basta! Og er været godt, er det klegg, mygg, overfylte badestrender, bilkø, bompenger, isen som smelter man klager på. Jeg tror man må ha det så godt som vi har det i Norge for å ha det så fælt som vi tror vi har det.

Jeg vet ikke så mye om politikk. Jeg vet bare at om noen skal få sitte i regjering, må andre stå utenfor. Og jeg vet også at de som har makta får kjeft, og at det er de som ikke sitter i regjering som kjefter og setter fingreren på alt som er galt. Det er som med fotball. Når noen vinner må andre tape. Når et lag har tapt x antall ganger får treneren sparken og blir erstattet av en ny som skal sørge for seier. Nå som det går så bra i Norge hyler opposisjonen opp om at Jens Stolentenberg har "kjørt landet på rævva og nye koster må få slippe til å redde stumpene" før det går helt på dunken.  I Frankrike har høyresiden, i følge venstresiden kjørt landet på rævva, og nå er venstresiden i gang med sin redningsaksjon. It's the name of the game. Om Erna og Siv kommer til makta nytter det ikke med catfight for åpen mikrofon, nei, da kommer de til å erfare trøkket fra "de slemme som stikker kjepper i hjulene for dem" og at det er svært vanskelig å få Stortinget med seg i vanskelige saker. 

Om å gjøre godt, skrev jeg i overskriften. Jeg tenker på eget liv. I mange år var jeg en ung egoist som melte min egen kake, som trodde at kloden dreide rundt min akse, jeg så det meste fra mitt lille selvopptatte ståsted. Nå, noen tiår eldre tenker jeg at det er de små tingene som bygger verden. Det lille smilet til en fremmed på gaten, hånden som streifer en skulder, en gjenkjennelse i noe vi deler sammen, mykheten i en omfavnelse, de små gavene som ikke kan børsnoteres eller måles i penger. Jeg lever lenger på litt ømhet enn to lønnstrinn opp selv om mange stadig forteller meg at penger er viktig og at man ikke skal drive gjøn med andres fattigdom. Men det gjør jeg altså ikke, jeg hjelper der jeg kan, støtter venner, bekjente, er der for dem. Forsøker å gjøre godt i mitt nærmiljø. Ingen kan redde en hel verden alene, men jeg tenker at mine små ting sammen med andres små ting vil løfte verden videre. Som Patti Smith sa det i et intervju forleden "Jeg ser for meg et nettverk av mange hundre millioner av mennesker som gjør godt, som utfordrer makthaverne og egoismen i verden.." Men verden er ikke alltid like enkel. Jeg skrev en blogg om bompenger og min egen svoger slettet meg som venn på Facebook. Ja, jeg skjønner poenget at først betaler man skatt for at staten skal bygge veier og så må man betale for veien én gang til, men det er da ikke noe å rive av seg håret for? Og ja, jeg forstår at ikke alle bor i byer og er avhengig av bil for å komme seg på jobb. Så jeg er med på at det burde være litt mer fleksibilitet i den ordningen, men at det er det samme som "å kjøre landet på rævva" er vel litt i overkant?

Ok, jeg kjenner at denne teksten begynner å gå på tomgang.

Jeg logger meg ut i solen, life, blessed be.

(Oopps, vi har jo kjøpt bil, kommer tilbake til det med bompenger senere i vinter!)