EN FARM I AFRIKA

EN AFRIKANSK FARM

Det er noen bøker og romaner jeg aldri blir ferdig med. 

Nå leser jeg "Den afrikanske fram" av Karen Blixen for jeg vet ikke hvilken gang. 

Etter å ha lest John Irvings "In one person" i sommer følte jeg trang til Blixens språk, hennes refleksjoner om seg selv og folket i Afrika i en svunnen tid. Jeg har aldri vært i Afrika, og om jeg noen gang kommer dit vil jeg aldri reise til farmen ved Ngong der hun bodde. For det du møter som turist der nede nå er en filmkulisse med Meryl Streeps kjoler og Robert Redfords støvler fra filmen "Out of Africa" - for det meste av det den danske baronessen eide gikk tapt i konkursen da kaffedyrkingen i 2000 meters høyde slo feil. Karen Blixen reiste hjem til Rungstedlund ved Øresund, ble verdensberømt forfatter, og resten er historie. Jeg har lest alt av Blixen, også alle brevene hun skrev fra Afrika, men det er altså romanen om farmen jeg alltid kommer tilbake til.

Ved første blikk er Karen Blixen en overklassekvinne, et medlem av herrefolket av kolonister som kom og "tok for seg" i det afrikanske høylandet ved Nairobi. Men ved nærmere øyesyn skiller hun seg fra alle de andre som har skrevet om sin tid i Afrika. Blixen hadde en egen evne til å "se" de innfødte, og sette seg selv i en kontekst. Hun skriver: "Jeg tror de innfødte hadde gjort seg opp en samlet mening om oss hvite, for senere å holde fast ved den." Hun oppfatter også de innfødtes evne til å være stille. "Vi" skriver hun videre "har mistet evnen til å være stille. Når jeg ser et rovdyr eller et menneske på den afrikanske savannen, vet jeg ikke om det er et levende vesen eller en skulptur, for det kan stå stille i timer." Selvfølgelig er romanen et barn av sin tid. Men den har en innsikt i seg som vi har mye å lære av i dag, særlig i vår del av verden der enkelte har et anstrengt forhold i møte med fremmede kulturer. 

Karen Blixen "så" de afrikanske innfødte, oppfattet masaienes kultur som høyverdig, deres tidsbegrep, deres evne til å møte livets medgang og motgang med stoisk ro og fatning. Masaiene tror at Gud og Djevelen er én og samme person, og ikke to krefter som er i stadig krig med hverandre. Blixen fant trøst i dette i sin ensomhet på farmen. Jeg elsker også hennes mot til å gjøre ting man egentlig ikke tør. Jeg har det samme i meg. Liker å være i bevegelse, ikke vite hvor veien går, reise til steder jeg ikke kjenner. Og hennes livsmotto var: "Å ri, skyte med bue, og å tale sannhet." Ja, man kan forstå at Danmarks konforme stueluft og brokadeknitter ble for lite og trangt for henne.

Jeg er ikke kristen. Det var ikke Karen Blixen i nevneverdig grad heller. 

Hun var fatalist med en grotesk og til tider ganske slem humor. Hun var en diva, en primadonna, urimelig og storsinnet, et komplekst menneske som høyt utviklede kunstnere ofte er. Det er fåfengt å lete etter sannhet eller konsekvens i hennes fotefar. Hun var en lystløgner og en fantast, og hun var født og levde lenge før diagnosenes tidsalder. Mange lever etter bibelvers. Jeg lever etter noen ord fra "Den afrikanske farm" av Karen Blixen. De er som følger: "Vi må prege livet mens vi har makt over det slik at det ikke skal lukke seg når vi går ut av det, uten spor"

(Skoene på bildet over? Ingen sammenheng?)