NÅR DØRENE STÅR ÅPNE....

NÅR DØRENE STÅR ÅPNE...

I begynnelsen var livet en stengt dør. En mørk dør av tungt treverk, eller en branndør av metall som smekker igjen hver gang et menneske fødes til verden. I begynnelsen var livet en stengt dør jeg ventet ved, ventet på at noen skulle åpne den for meg. Noen tiår tok det, med evig venting, før det gikk opp for meg at den døren måtte jeg åpne selv, slik vi alle må. Jeg traff gode hjelpere, mennesker som hadde levd lenge, som hadde kvistet løype, som spurte "hvorfor sitter du her?" og da jeg fortalte at jeg ikke hadde noen nøkkel til denne tunge døren stirret de på meg med mildt blikk, og sa "jo da, det har du" - før de gikk videre inn den tunge døren som slo igjen før jeg rakk å reise meg. 

 Så i stående stilling tett ved dørkarmen øynet jeg sjansen da en av de som hadde nøkkel var på vei inn. Jeg smatt jeg inn i lyset, inn til menneskenes voksenverden. Jeg ble blendet av lyskasterne i det yrket jeg viklet meg inn i, blindet av all applaus og virak, av alle tonene som jeg ikke maktet å treffe. Fikk ikke helt til dette med å bli tatt opp i flokken. Selv klærne mine så hjemmesydde ut og usikkerheten tøyt ut gjennom sømmene på den feilvalgte dressen jeg spradet rundt i. "Jeg blir ikke sett!" hveste jeg i øret til en av de vellykkede en tidlig morgentime av champagne og ømme blikk. "Sørg for å bli sett" sa hun og lente seg mykt mot meg. Jeg husker ikke hva hun het, det kan ha vært Thalia, men slike morgener har det vært så mange av i tåkelandet jeg vasset til knes i mange lange år.

Nå står dørene åpne, og jeg kan velge å gå forbi. Jeg har blitt en av disse som går inn de fleste dører med verdens største selvgode selvfølgelighet. Og jeg ser i sidesynet at usikkerheten ofte venter ved de dørene jeg går inn i. Så jeg stanser, sier: "Bli med inn i varmen, jeg skal vise deg hvilken gaffel du skal begynne med."  Det er noe med de helt unge, de som sitrer av håp og tro på at alt er mulig selv når det meste er uoppnåelig. Jeg tenker at da jeg selv var veldig ung var alt så enkelt. Vi var så få, det var så lett å bli synlig. Derfor skylder vi som har levd en stund å holde oss unge, være påslått og ikke sovne i stivnet fasong på sofaen, ikke avvise alt det nye som sludder og lettbent tankegods. Jeg holder meg tett ved de unge, det er der jeg henter kraft. Jeg er ikke så veldig gammel, men jeg kjenner det kryper på. At sanden stadig sildrer fortere gjennom timeglasset.

Jeg vet ikke helt hva denne teksten handler om.

Jeg følte bare at jeg måtte skrive den.