NÅR KONGEN GRÅTER

Jeg føler meg aldri så norsk som når kongen gråter.

Når stemmen brister og kongen blir et menneske.

En bestefar i mørk dress, ribbet for regalier, paradeuniform og andre royale effekter.

Et menneske som meg selv, som står med åpne hender og lut rygg mot et hat som vi ikke kan forstå eller helt ta innover oss akkurat nå.

Jeg føler meg aldri så norsk som når hatet flommer.

Når litenheten får rommet til å skrumpe, veggene til å komme for tett på, og himmelen faller ned over oss med koksgrå og regntunge skyer.

Når medmennesker glemmer å være medmennesker, fornekter døden, ikke evner å se noen sammenhenger, sette seg selv i et større perspektiv.

Jeg føler meg aldri så norsk som når det koker ned til en kamp mellom politiske partier.

Når alt handler om firefelts motorveier, lavere bensinpriser og den fallende børskursen.

Og når demokratiet ligger som et hvitt ubrukt ark, når det handler om jag etter matrielle ting, jobb og karriere, de nære, tilsynelatende viktigste ting.

Jeg kjenner meg aldri så norsk som når jeg klager på de små tingene.

De tingene jeg kan gjøre noe med, men som jeg ikke gjør noe med fordi jeg sover så godt om natten. Fordi jeg ikke ligger å hører lyden av bomber som går av, den såre gråten til et barn som ikke har spist på mange dager, lyden av kvinner som roper mot himmelen etter regn der jeg selv sitter på en benk i byen og drikker designervann fra en lekker flaske.

Jeg føler meg aldri så norsk, så priviligert som når jeg sitter og blogger.

Sender min endeløse ordflom ut i cyberspace, mener og tror om ting jeg ikke vet så mye om.

Jeg kjenner meg aldri så norsk som når kongen gråter.

Når Oslo Spektrum forvandles til en katedral av lys og kjærlighet, når partigrenser og disputt legges vekk, når vi alle blir mennesker, som når disse 77 ansiktene prentes inn i vår bevissthet for evigheten, så mange navn, så mange ansikter, en sorg så stor.

Jeg føler meg aldri så norsk som når jeg bærer på en drøm.

En drøm om at vi skal få det til sammen, at vi verken skal frykte eller fornekte hatet.

For hatet er der, og vil alltid være her, midt i blandt oss, i oss alle.

Men når en konge gråter, blir landet så lite som det egentlig er.

Og vi oppdager at vi er så få.

Men side om side med hatet lever kjærligheten, om dog i usikre sko.

Men det er ikke nok å elske. Drikke te hos en muslim. Vi må bruke hodet også.

Stille oss foran speilet. Ta en vareopptelling.

Jeg føler meg aldri så norsk som når jeg står foran speilet.

Fordi jeg er så selvopptatt. Så forferdelig, så jævla selvopptatt.

Gode konge! Gråt mer. Gråt for oss alle.

Gråt for de av oss som ikke kan.