SKYT BESTEMOR, VI HAR IKKE BRUK FOR HENNE LENGER!

Jeg har en soft spot for gamle damer, gamle menn, gamle mennesker.

Kan aldri stirre meg nok på dem der de sitter på en benk i parken. Kåpen, hatten, den lille brosjen på jakkeslaget, den rynkete huden, golfjakken og de hvite sommersandalene.

Det søkker et sted dypt inne i meg, og jeg tenker; snart, om litt er det jeg som sitter slik.

Om noen år, hvem vet hvor mange, vil jeg gå fra å være et menneske midt i mitt eget selvopptatte sentrum, fanget i denne turbulensen som et travelt suksessrikt liv er, til å bli et tall i et vanskelig regnestykke som aldri er ment å gå opp.

(Jeg har et ytre som får gamle damer til å tviholde på håndvesken, men et hjerte som gråter av liljekonvallduften som henger igjen etter dem der de stavrer seg langsomt forbi meg på gaten.)

For jeg gråter av å se gamle menneskers redsel. Deres forvirring over at verden ikke lenger henger sammen, at tiden er en annen enn da de selv var midt oppe i det.

Nå er det bare benken i parken, noen tarvelige solstråler igjen, og der framme? Livets slutt.

Et trøblete virvar av hjemløshet, skam over ikke å kunne greie de mest elementære tingene lenger, redsel for den lange natten, for å falle og ikke kunne reise seg igjen.

For en dag skal vi alle falle og ikke kunne reise oss lenger.

Selv for politikerne som står striglet og flotte på tv skal det hende med. En dag skal de stavre seg inn på et stusselig dobbeltrom, ende opp i en korridor på et overfylt sykehjem, ikke forstå hvor de har havnet hen. Og filmen skal snurre langsomt bakover, og de vil undre, hvor ble det av, dette så alt for korte vidunderlige livet?

Men det poltisiske spillet fortsetter i all sin gru, det forhandles over en lav sko om menneskekjøtt som har gått ut på dato.

Hvem så hva i fjor, og hvem lovte ditt, og hvem lovte datt?

Og jeg tenker: Skyt bestemor, vi har ikke bruk for henne lenger.

Hun er bare i veien. Kan hun ikke bare dø? Hun som har stemt ved alle valg, betalt sin skatt med glede, ofret seg for barn og barnebarn et helt liv.

Men nå kan hun ikke gå lenger, ikke kle på seg, må mates, stelles, dusjes, ja, få henne vekk, for dette landet er kun for mennesker mellom fødsel og ca 70.

Alt etter det er problemer som ingen gidder å bry seg med når børsen raser, bomber og granater går av, og hytta skal beises, kjøkkenet skiftes og nok en langweekend til NYC skal avvikles.

Nei, et gammelt menneske på en benk i parken gir ikke utslag på verdens børser.

Men det river i hjertet på mange av oss som sitter foran flatskjermene og ser den ene skrekkreportasjen etter den andre. For i verdens beste land er bestemor på anbud, mens gutta boys og jentene girls trenger enda en Prada "for det de fortjener det!"

Det er en skam hvordan vi behandler gamle mennesker i dette landet!

Nesten så man burde nekte å betale skatt til man sitter med kontrakten i hånden.

En kontrakt om å bli tatt vare på en gang om ikke så alt for lenge.

Og jeg skjønner faen så godt at gamle folk stikker penger i madrassen.

Det har jeg også begynt å gjøre.

Og om jeg kommer i fengsel for å ha snytt på skatten, så har jeg i hvertfall tak over hodet!