LANDET SOM KLEMMER OG GIR ROSER

NORGE

*

I de første dagene etter 22. juli følte jeg meg som et dårlig menneske.

Mitt i rosehavet, alle klemmene, alle dikt og teddybjørner som ble lagt ned i det ganske land kjente jeg stadig på denne følelsen.

For jeg tenkte, her er det noe som er riv ruskende galt, ikke med roser og klemmer, ikke at store deler av det norske folk reiste seg i all sin velde for fred, likhet og demokrati.

Men jeg gikk rundt å så alle disse sjokkerte ansiktene da vi fikk vite at det ikke var muslimer som sto bak det fryktelige.

For et øyeblikk stakk det også i meg da de første tv-bildene begynte å rulle over skjermen, faen, tenkte jeg, nå har muslimene gjort det mange har påstått at de ville komme til å gjøre!

*

Og noen timer senere, da dette bleke ansiktet, det blonde håret og de iskalde øynene ble en del av vår alles bevissthet, kjente jeg en skam på vegne av meg selv, oss, alle som har tenkt bittesmå redde tanker, men også et enormt sinne mot ekstreme utsagn fra enkelte politikere, folk som lenge har sagt at disse "fremmede" ville komme til "å rive dette landet i filler" og det som verre er...

Og jeg følte meg som et dårlig menneske for at jeg sørget på feil måte, at jeg stilte spørsmål, at jeg ble skjelt ut av "venner" på Facebook, for at jeg ikke helt forsto at det er "en tid for sorg, og en tid for debatt og vanskelige spørsmål" og jeg kjente på det enorme ubehaget ved det å ikke ha noen å rette sinnet mot da nesten alle skrev og mente at "denne mannens navn skal ikke nevnes, vi skal utslette bildet av ham i vårt minne, vi skal drukne det onde med roser og klemmer"

Vel, det var nesten det samme som om man ville ta Adolf Hitler ut av historiebøkene,

bare glemme, glemme, dynke seg selv med roser, å gå videre.

*

Ok, jeg tror ikke på hevn, jeg tror ikke på å besvare ondskap med mer ondskap,

men mest av alt tror jeg på viktigheten av ikke å glemme.

Og ikke minst tror jeg på å se oss selv i speilet. Stille noen vanskelige spørsmål om oss selv, om dette landet som har fostret dette mennesket som føler så mye hat mot enkelte menneskegrupper. Men jeg tror ikke denne debatten vil komme i stort format, jeg tror ikke det, fordi den kommer til å bli for vanskelig i et land hvor så mange er så fulle av fremmedfrykt, hvor nettet flommer over av de mest obskure utsagn, hvor politikere kan si det mest forferdelige ting uten at fakta er involvert.

*

Jeg forstår at roser og klemmer var viktige i dagene rett etter hendelsene,

og roser og klemmer kan aldri bli viktig nok. Men nå er det holdningene våre vi må jobbe med.

Jeg husker rett etter 9/11, jeg satt på et fly til Paris og havnet ved siden av en mann med helskjegg, kjortel og turban som satt og fiklet med en mobil da flyet såvidt hadde kommet på vingene, og jeg husker frykten som ilte gjennom kroppen min, og skammen da jeg oppdaget at han satt og hørte på musikk.

For det er frykten som gjør oss farlige, og de stadige små dryppene fra folk i hverdagslivet, ja "kanskje det er noe i det?" ikke sant.

Det ligger en film ute på nett der FrP's Tybring-Gjedde taler til venner av Document.

Se den filmen, og du vil bli reddere en reddest, og om du ikke synes det er så farlig med det han sier, så kan du jo fortsette med roser og klemmer og late som om alt er såre godt.

Blomster og kjærtegn er vakre og viktige ting, men skaper ikke ryggrad i et folk, ryggrad og bevissthet skapes kun ved å stille spørsmål, finne svar, tørre å gjøre virkeligheten tydlelig slik at den blir det den er, nemlig virkeligheten.

*

Ok, nå er valgkampen i gang. I vote for love, as allways!

Men kjærlighet gjør ofte blind, det er den eneste haken ved denne vidunderlige følelsen.

So don't fall asleep at the wheel my beloveds..!