Å, DENNE HERSENS DRAMATIKKEN!

Foto: Ketil Born/Nordland Teater - fra mitt stykke "Den Svarte Grisen" Regi: Reidar Sørensen.
Cast: Håkon Ramstad, Kjærsti Odden Skjeldal, Nils Golberg Mulvik, Hanna Børseth Rønningen, Sven Henriksen og Andres Kolstad.

Å, DENNE HERSENS DRAMATIKKEN!!!

Sist jeg hadde premiere på et stykke kom det en dame bort til meg etter forestillingen. "Unnskyld" sa hun "hvilken roman er dette basert på da?" Jeg fortalte henne at teksten ikke var basert på en roman, men at jeg hadde klekket ut hele plottet selv. "Å, har du funnet på alt sammen selv?" Ja, det hadde jeg, fortalte jeg henne. "Du storeste, det var imponerende" sa hun. Puh.

Vi som sysler med scenetekst i Norge har ennå ikke maktet å skrive oss ut av den store slagskyggen som ligger igjen etter Ibsen. I Sverige sliter de med Strindberg, i England er det Shakespeare som har satt standard for tekstbasert teater. Da jeg for litt siden leste en biografi om Tsjekkov fikk jeg tårer i øynene. Til en avtalt dato var dramatikeren meldt å skulle ankomme teateret med sitt nyeste stykke. Det var en merkedag, en dag for champagne og høye smørbrød. Skuespillerne pyntet og sminket seg, og når Anton Tsjekkov gjorde éntre på teatret i Moskva sto alle de ansatte i giv akt for mesteren. Så senket stillheten seg, skuespillere og andre satte seg ned ved føttene hans for å høre på mens dramatikeren leste hele teksten til ende for dem, uten pause. 

Ja, det var de tider da dramatikere hadde status, da alle var klar over råvarenes rette mor eller far. Nå er det ikke slik lenger. Nå kan det til og med gå så langt at en dramatiker stenges ute fra prøvene fordi instruktør og skuespillere blir så nervøse når han er der. Jeg har personlig opplevd å bli kjeftet huden full av regi fordi jeg ga en skuespiller råd rundt noen replikker når vedkommende ba om det. For når en dramatiker gir fra seg en tekst i dagens teaterverden sier han på mange måter også fra seg eierskapet når regi og skuespillere overtar den. Det er slik det er, på godt og vondt. For selvfølgelig skal ikke en dramatiker sitte i salen og "knirke" på prøver i åtte uker, og hyle opp bare et komma flyttes, men en dramatikers status i prosessen er nesten mindre enn de som vasker på teateret. Når en instruktør fjerner tjue sider i manus er det fordi han vet best, men når en dramatiker åpner munnen på en prøve får han beskjed om ikke å legge seg opp i regi, som er et fag. Ok.

Nå setter jeg ting litt på spissen, men det skjønner du sikkert. Jeg sitter og skriver mitt femtende stykke for tiden, og elefanthudføttene er godt plantet på jorden. Jeg er ikke så snill som jeg var før, jeg tør å si i fra. Og jeg er ikke så redd verken dramaturger, instruktører eller teatersjefer lenger. Før lot jeg folk herje som de ville med tekstene mine fordi jeg trodde premieren ville bli avlyst om jeg sa i fra, og jeg ville jo så gjerne få oppleve den premieren. Nå kan det hende jeg slår i bordet når det går for langt, ikke ofte, men av og til. Og jeg blir alltid litt ilter når noen sier "forfattere gjør seg best etter sin død!" - Nei, forfattere gjør seg best som levende mennesker, som medspillere i en produksjon, men i dag er maktpyramiden annerledes enn på Ibsens og Tsjekkovs tid. Nå har instruktør all makt, og dramatikeren neste ingen. Det er, slik jeg ser det, helt feil, det er dramatikeren som sitter på historien, som har gått alle svingene, tenkt alle tankene, bygd reisverket over hele greia. 

I Norge er det helt feil å komme med et ferdig stykke og slenge det i bordet. Nei, du skal komme med en idé, så skal man "leke"sammen, så skal man ha en workshop, så skal man mene å tro, og til sist ender det med at dramatikeren mister lysten på hele prosjektet og trekker seg ut av det, og slik renner ofte mange gode historier ut med badevannet fordi man ikke stoler på dem som skriver. Det er synd, og det må gjøres noe med. Klok av skade gjør jeg alltid slik: Jeg selger inn en idé til et teater, jeg får en kontrakt, jeg skriver stykkets første versjon, jeg får tilbakemeldinger, jeg skriver en versjon to, kanskje versjon tre, som går til leseprøve. Og så er jeg der i deler av produksjonen og forandrer sammen med regi og cast. Men før kontrakt skriver jeg ikke et ord utover synopsis og prosjektbeskrivelse. For når du har opplevd gang på gang at stykker har ligget og slengt på store og små teatre i både ett og to år gidder du ikke denslags lenger. Oj, jeg blir visst revet med. Det var en artikkel på scenekunst.no som satte meg igang. 

Ny norsk og annen ny dramatikk er livsviktig for teateret som form. Uten samtidige historier vil teateret dø ut og ikke evne å henge med i svingene. Og ja, det er mye bra som skjer, men dramatikerens status? Ikke bra. Det må gjøres noe med! Kan man kvotere inn mennesker på grunnlag av kjønn, kan man vel saktens klubbe inn et par norske urpremier både her og der. Slik det er nå er det de mindre teaterhusene i provinsen som er best på ny norsk dramatikk. Men pressen anmelder den svært sjelden, om den ikke gjester Oslo. Norge er et langt land, men historiene sitter ikke så langt inne. Det er de som skal få dem opp på scenen som svikter. Og det bør de få pepper for. På scenekunst.no er debatten i gang. 

Da påtroppende sjef i Bergen fikk mitt stykke "Marilyn - Nobody's baby" som er en musikal til gjennomlesning fikk jeg et brev fra dramaturgiatet hvor det sto: "Dette er et meget bra stykke, du har vist oss en kvinneskjebne som er like aktuell i dag som den gangen hun levde. Men dette stykket passer desverre ikke inn i vår profil her på teateret. Lykke til videre med denne fine teksten!" Og jeg tenkte, at det ikke passer inn i teaterets profil er vel helt greit, det må man saktens tåle å høre. Så ble profilen offentlig. "Rockeulven" "Evig Ung" "Fanny og Alexander" vel, som sjanger er vel dette en slags profil, men strengt tatt heter det vel en blåkopi? 

"Marilyn" ble satt opp ved Nordland Teater og Haugesund Teater, og skal snart prøve lykken i utlandet. Så får vi se. Men først er det fest hos teaterfamilien Ekdahl, eller "Jul igjen" kan man vel si.

SKREMSELSPROPAGANDA

SKREMSELSPROPAGANDA

"Er det fremdeles noen som går på skremselspropagandaen til de rød/grønne?" skrev en profilert nordmann på Twitter i går kveld.  Jeg satt og tygde litt på det. Propaganda? Er ikke det slikt man driver med i andre land? Høres litt russisk ut, eller litt sånn diktatorisk, nesten som hjernevasking? For er det det den rød/grønne regjeringen gjør? Hjernevasker folket med skremselspropaganda? Fordreier bildet av virkeligheten slik at vi tror vi ser noe annet enn det vi ser? Jeg vet ikke. Jeg tror ikke det. Men et politisk spill er nå engang et politisk spill. Om vi får et regjeringsskifte vil vi måtte leve med borgerlig skremselspropaganda i fire år. For det handler om å holde på makta, og da må man ikke komme med innrømmelser. Og det er opposisjonens privilegium å si alt det de ikke lenger kan si om de kommer til makta. Det vet de fleste av oss.

Partilederdebatten i går.

 Jeg ble litt matt, litt lei. Jeg mener, dette lille oversiktelige landet, bare en fis på ei flaske i en større sammenheng, en rik fjert vel og merke, men dog. Kan det være så vanskelig å navigere seg til noe som handler om litt større tanker, litt mer mot. Nei, tydeligvis ikke. Vi gråter for våre syke mødre, og alt er så fælt, og "dere kjører landet rett på dunken!" og skatter og avgifter og fandens oldemor, ja, man blir lei. Underholdningsverdien er der ikke lenger, og selve verdiene i norsk politikk glimrer med sitt fravær. Jeg sitter og hører på små kjipe debatter om norske barn som kastes ut av landet, fjollete babbel om bompenger, svada om det ene og det andre. Og ordet innvandring kan man ikke si høyt på tv eller radio før noen begynner å rope "Få mullah Krehkar ut av landet!"

Jeg har en liten kongstanke. Men jeg er ikke politiker. Og det er mange gode grunner til at jeg ikke er det. Her er kongstanken: Hva om Høyre og AP slår seg sammen? De vil danne et solid flertall, så kan de som har lyst lime seg på? Jeg vet at det ikke kommer til å skje. Men det er litt synd. Hvem kan se forskjell på Høyre og AP lenger? Vel, litt formueskatt og et par fuglehunder, men ellers ganske like. Og AP er jo ikke lenger hva de var. Ikke at de er svekket, men jeg tror at alle i partiet nå har fått med seg at Einar Gerhardsen ikke vil dukke opp på neste landsmøte, og at arbeiderklassen ikke lenger er de som arbeider slik de gjorde før. 

Men som sagt, jeg er ikke politiker, jeg jobber med teater, men vi vet litt om sammensetning av ingredienser vi også. For når hovedaktørene blir for like mister dramaet spenning. Men heldigvis er det noen få kloke igjen som tør å ta de små birollene. Og rollen som bad guy, vel, det er ingen som hilser på deg på premierefesten, men Gud så gøy det er å spille den. Bare spør hun som har den nå, som hadde dødd om det hadde stått i avisen: HØYRE+AP=SANT! 

Da snakker vi skremselspropaganda!

Men jeg alltid sagt; skal du kjøpe nye sko, kjøp kvalitet, ikke noe billig dritt.

TOVE OG UTLENDINGENE

TOVE OG UTLENDINGENE

I en liten by ved kysten rett under Nordpolens dørstokk sitter Tove og ser på Eurovision Song Contest, eller Grand Prix som Tove kaller det. Tove elsker Grand Prix, for hun liker musikk, og så er hun så glad i Spania. Tove er i Spania hele vinteren, for hun elsker varmen også. 

Hjembyen til Tove heter Vardø. Verken Tove eller Vardø er noen hvem som helst. Tove er politiker. Og Vardø ble berømt for et par år siden på grunn av en realityserie som het "Snøballkrigen" Tove er medlem av Kystpartiet slik gode kystfolk bør være. Og ved kysten kan man se langt. Tove ser ikke så langt. Hun har nok med seg og sitt. Eller det som er det norske. Tror hun. 

For selv om Tove elsker Grand Prix, liker hun ikke at de som ikke er "ordentlige" nordmenn representerer Norge, som er Toves elskede land. Og midt under sendingen, når Tooji synger sangen sin, logger Tove seg på Facebook og sier det hun mener. For Tove sier alltid det hun mener. Det har man nemlig lov til i et demokrati.  "Vi må bli kvitt disse russerne, svenskene og iranerne!" skriver Tove på Facebooksiden sin "for de skal ikke representere Norge!" 

Tove ser at Tooji havner på sisteplass, og hun får blod på tann. 

Tråden under statusen hennes vokser seg stor, mange er enige med henne, men enda flere blir sinte. "Skam deg!" sier noen. "Rasist!" skriver andre. Men Tove er uskyldsren. Hun er ikke rasist. Hun er i Spania hele vinteren, og der er det som alle vet bare utlendinger. Men Tove forstår ikke at det er hun som er utlendingen i Spania, ikke de som bor der og etter hennes termer "eier" landet. 

Hun aner ikke hva spanjolene tenker om henne. 

Hun har kanskje aldri snakket med dem der hun går til kiosken for å kjøpe dagens VG? 

Tove vet ikke at hun kanskje bare blir tålt fordi hun legger igjen pengene sine der, selv om hun bare sitter i en solstol og glor på havet. Kanskje hun ikke engang forstår at det er det samme havet som er der hjemme i Vardø? Men Tove er en av herrefolket, hun kan gjøre hva hun vil, si og mene det hun vil. For for Tove er det "dem" og "oss" - noe annet er ikke Tove opptatt av. 

Ting skal ligge i den rette skuffen. Folk skal bo der de er født, ikke reise til andres land og snylte på velferdsgodene. Ikke stå på tv i lekker skinnjakke og "late som" de er norske, synge sanger som ikke har noe med norsk kultur å gjøre. Selv om Tove velger den musikken hun liker, tenker hun aldri på hvor musikken kommer fra. Og datamaskinen hun sitter og knatter på. Hvor kommer den fra? Ikke fra Vardø. Men Tove tenker ikke ikke slike tanker. For Tove er ikke opptatt av fakta. Tove setter tingene sammen slik hun selv vil, og det streifer henne ikke at om hun skulle leve som hun lærer, så skulle hun ikke bo i Spania hele vinteren, nei, hun skulle lidd seg gjennom beinkulde og mørketid sammen med alle de andre "vardøværingene" som hun så stolt patriotisk kaller seg på Facebook. 

Men Tove ser ikke slike sammenhenger. Tove har nok med sitt. Og det Tove mener er rett. For Tove tviler aldri på noe. Det er Norge for nordmenn, og alt annet et feil. Men Tove er alstå ikke rasist. Hun bare verner om egen verdier. Beskytter seg mot inntrengere som kommer hit og tar fra henne. 

Og at Spania er på randen av konkurs raker ikke Tove det minste, for Tove hever lønn i Norge og slikker spanjolenes  sol, som omtrent er det eneste de har igjen. Men det nytter ikke å diskutere med Tove, for hun har bestemt seg. Hun mener at bare de norske skal få være norske. Og nå har snart alle forlatt Vardø, denne vakre utposten i verden. Men selv Tove drømmer om noe større. Noe varmere, mer generøst. Det er derfor hun reiser ut. Men bare til Spania. Som sine likesinnede. Og selv om Tove er fra en by med høy himmel og stor utsikt er takhøyden i hjertet hennes lav. Tove er et menneske som gjør dette landet kjipere. Tove burde bli i Spania, hun som er så flink til å akseptere utlendinger. Hun som ikke er rasist. Eller så burde hun skamme seg ganske kraftig. Sende en rosebukett til Tooji. Han som jobber og sliter i barnevernet for å ta seg av barn som ingen gidder å vise omsorg for lenger. Jeg vet ikke hva Tove tenker om det, kanskje hun tenker at det er vel sikkert bare noen unger som disse utlendingene har fått seg for å bli her i landet? 

Men jeg kan ta feil. Kanskje Tove snakker flytende spansk. Kanskje hun har spanske venner? Hva vet jeg. Men at Tove er rasist, det vet jeg. Hva var det jeg leste om henne på Twitter?

"Har vært inne på Tove Ovesen's FB-profil, og den er selve betegnelsen på "dødt hav!"

Tove er gudskjelov ikke som de fleste, selv om hun tror hun er "folk flest."

KULTUR RETUR

KULTUR RETUR

Mange jeg kjenner fnyser av Eurovision Song Contest, sier at det gidder de ikke å bruke tid på. 

I helgen vant svenske Loreen den internasjonale finalen i Baku og SD (Sverigedemokratene) var straks ute å stilte spørsmål ved hennes svenskhet. Hva skal vi med henne? Hun er da fra Marokko, og ikke fra Sverige? Vi har hatt lignende utspill her til lands, ikke mot Tooji, men i fjor måtte Stella (husker ikke etternavnet hennes) tåle å høre at hun var fra Afrika og ikke fra Norge. Doreen, som havnet i bråk i Baku da hun tok seg tid til å møte frihetsforkjempere der nede, slo hardt tilbake mot SD i går og sa: "Du kan ta den kulturen din å gjøre hva faen du vil med den, jeg er ikke her får å verne om den svenske kulturen!" 

Men det var ikke denne sangkonkurransen jeg skulle snakke om i dette innlegget.

Jeg tenker på oss, på meg selv, mine venner, mine kolleger. 

Vi flytter ikke grenser ved å være for enige, mene det samme, like det samme, gjøre det samme. 

Vi som løper i flokk, har sjefer som løper i flokk, som titter hverandre over skulderen, mens budsjettene blir stadig tightere, og mainstream er det som gjelder. I vinter la NRK ned Morgenkåsseriet, nå er det Lydverket som ryker. Alt som har merkelappen "smalt" legges ned, Kulturstripa, merk deg navnet, er snart bare et ynkelig strå som ligger skinnflatt mot bakken mens de tabloide vindene blåser innover oss. 

Vi overøses av meningsløse realityshow der solbrune ungdommer sitter ved swimmingpoolen og "filosoferer" over livets uvesentligheter. Vi forakter det, vi rister på hodet, mens selv griper vi til nærmeste musikal eller det mest opptygde dramaet i Hakkebakkeskogen whatever. Vi er "money talks" generasjonen, gamle som unge. Og vi som skriver for scenen får stadig høre: "Dette stykket er jævli bra, men jeg tør ikke satse på noe nytt og ukjent, både styre og byråd puster meg i nakken!" De mindre ærlige sier: "Eh, dette er jo veldig fint, men det passer ikke helt inn i vår profil..." Og slik henvises alt dette "smale" til pusteøvelser og kunstig åndedrettsfestivaler som drives av mennesker med god vilje. 

Vel, globalt er vel norsk fotball også ganske smalt? Og er det "smale" egentlig så smalt? For gang på gang viser det seg at det er det som ingen trodde på som slår. Da filmen "Avatar" var nominert til en haug med Oscars var det den lille "umulig å selge-filmen" "Hurt Locker" som vant prisen for årets beste film. Og har ikke Ibsen også en gang vært smal? Shakespeare? I sin kamp mot sine samtidge, som var større stjerner enn ham? Jeg kan huske Jon Fosse over noen krøllete ark på Kasino i Stortingsgaten, den gangen ingen ville ta i ham med ildtang, han, som de fleste litt tilårskomne teatersjefer med respekt for seg selv "mener å ha oppdaget" Men se, Jon Fosse har blitt en av de store smale. 

I New York var jeg så heldig å drikke kaffe med hun som spilte hovedrollen i "Next to Normal" en "smal" og "vanskelig" musikal om bipolare lideleser som alle "pengesekkene" ristet på hodet over og lo seg skakke av, men som endte opp som en pen suksess på Broadway, og senere ble tatt rundt i verden. Nok en gang ble det smale det brede. Jeg har en følelse av at "smal kultur" er litt sånn når foreldre lærer ungene å spise "vanskelig å like mat" -  dette er "voksenmat" men det er godt for deg, derfor må du spise den, ok? Ny norsk dramatikk regnes som "tap" lenge før leseprøve, om det i hele tatt blir noen leseprøve. Og om det blir premiere, er det minimalt med markedsføring, og svært sjelden får teksten innta hovedscenen "for vi kan da ikke tro at folk vil ha noe de ikke vet hva er?" er refrenget ofte. Og derfor gjør ny norsk dramatikk seg best i festtsaler, og som sagt på dramatikkfestivaler. 

Men det er da ikke så ille? sier mange. 

Det er da mange urpremierer på ny norsk dramatikk? Jo da, det er det, men de får aldri den plassen de fortjener. Og det er i provinsen de fleste slike premierer går av stabelen, og pressen anmelder dem svært sjelden. Jeg har skrevet 14 helaftens stykker, men bare to ganger har jeg blitt anmeldt av en samlet rikspresse. Det var i Steinbruddet i Fjæreheia (Agder Teater) og ved Festspillene i Nord-Norge. Selv ikke da Nordland Teater hadde premiere på Hedda i regi av Stein Winge gadd hovedstadspressen å lette på baken for å anmelde det. Men (dette har jeg sagt før) da Pia Haraldsen hadde syv replikker i "Romeo og Julie" ved Haugesund Teater for noen år siden satte hele det samlede pressekorpset seg på flyet over fjellheimen for å bivåne superkjendisens fall på teaterscenen. 

Vi lever som sagt i en tabloid og ikke minst populistisk tid. Mange i ulike fløyer mener den norske kulturen er truet. Men hva er mer norsk kultur enn et stykke nyskrevet norsk dramatikk? Hva er mer norsk kultur enn Stamsund Internasjonale Teaterfestival eller Vinterlysfestivalen i Mo i Rana, som viser 60 forestillinger i løpet av en uke? Begge drives nesten uten midler, og pressen neglisjerer dem fullstendig. Avisene er for det meste opptatt av om Støre er svekket eller ikke. Sikkert viktig. Men kulturen i Norge er også svekket. Og den blir stadig mer svekket for hver dag som går. Og når man spør seg hvorfor VG eller Dagbladet lager et dobbeltsideoppslag på et eller annet fjas, får man høre at det er desken, ja, den desken, hvem det nå måtte være. Er det desken som bestemmer at man skal trykke en svær greia om at Pia eller Mia har kjøpt ny veske til 13 tusen? Det blir litt hult når vi vet at de samtidig gjør strålende ting på teaterscenen. Men "SE MIN VESKE..." er jo litt mer salgsvennlig enn "BESTE NORA PÅ MANGE ÅR!" på forsiden? Nora hvem liksom? (det kunne jo hende at folk ikke forsto det?) 

Var forresten på en dramatisert lesning i regi av Oslo Internasjonale Teater på DNT (ære være Det Norske Teateret for dette) - De leste det afrikanske stykket "Fixer" Vi var vel en femten, toppen tyve mennesker i salen. Hvor faen er dere hen kulturfiffere? Kan kanskje ha noe med markedsføring av noe som er "for vanskelig og for smalt" å gjøre. Men samtidig er teatrene jævlig opptatt med å fortelle oss hvorfor det er så forbanna viktig å spille Evita, eller hvorfor Fanny og Alexander berører oss alle. 

Under lesningen av "Fixer" forsto jeg noe om Afrika som jeg aldri har forstått. 

Og ja, jeg kommer helt sikkert til å sette meg i salen og gråte litt for Argentina til høsten. Men kanskje det er på tide å gråte litt for Afrika også? Eller begynne å forske litt i hvorfor vi plustelig "mistet uskylden" her i dette konforme lykkelandet sist sommer? Teateret bør tørre å stille noen vanskelige spørsmål og finne noen svar vi ikke ønsker å finne? Slik som Ibsen gjorde da han tok borgerskapet med buksene nede. Det gikk alldeles ikke stille for seg. 

SILIKON OG MUNNKURV

SILIKON OG MUNNKURV

Etter to timer og 26 sanger i Eurovison Song Contest sitter du i soffan og føler at du har svelget en vindmaskin eller to. Du sitter og ser og hører. Dårlig musikk, vakkert lyssatt og lydlagt. Glossy og overflatisk. Tekster som handler om krig og fred og sånn, mens storebror overvåker det hele fra et sted like ved. Demonstranter taues vekk, gatene spyles for uønskede indvider der Baku vises gjennom softlinser, og alt er sol og lykke i filmsnuttene mellom sangene. En far løfter sitt lille barn opp i et regn av blomster foran en statue av Gandhi. Ja, i Baku skinner fjernsynsolen så intenst at den nesten sprekker, men verden vil ikke lenger bedras, de tider er for lengst forbi. 

Mange mente i forkant at boikott av et regime som bryter menneskerettigheter ikke var veien å gå, at vi ved vår tilstedeværelse kunne være med på å påvirke, si vår mening. Men det ble det ikke noe av. Svenske Loreen møte noen frihetsforkjempere, og fikk trøbbel i etterkant, og en komiker fra NRK ble nedverdiget i passkontrollen da han skulle ut av landet. Sent i går gikk det rykter om at NRK vurderte å trekke seg fra konkurransen på grunn av det, men som vi alle så, Tooji gikk å scnenen og leverte varene. Her hjemme satt vi homofile sammen med faghags og venner med poengskjema, potetgull og ostepop og hvinte av fryd da Tooji blunket til kamera og Loreen tok seieren hjem til Globen wherever. Patriotisme, geografi og fedrelandsfølelse er sjelden koblet opp mot rettferdighet og klarsyn. For the gay comunity i Europa skulle ha boikottet ESC i år. Vi skulle ikke ha stemt, ikke dratt dit, ikke kjøpt billett, ikke satt oss i salen. Så kunne smukkas-svigersønnen til presidenten ha sunget for tomme benkerader. 

For når ESC arrangeres av et slikt regime blir det på mange måter mer meningsløst og overflatisk enn det er. For det var en del gode låter, mange flotte stemmer, og ja, Loreen var vel best. Men NRK's kommentator, en light versjon av Jostein Pedersen, pludret om kjoler og sko, refrenger og frisyrer, og det var vel de han fikk betalt for. Ok, nå skal ESC tilbake til Skandinavia, til oss som tar ansvar, som ikke er overflatiske, som setter bjelle på katten. Hva med å be Jonas Gardell lede det hele, la ham fyre av et par punchlines om ståa i enkelte land i Europa? For det er et stigende hat mot homofile over hele verden, folk kastes i fengsel på grunn av at de elsker mennesker av sitt eget kjønn. Selv i Norge blir folk slått ned om de går hånd i hånd nattetid med "feil" person. 

Men det er tross alt de homofile som holder ESC-hjulene i gang. Uten dem er dette fesjået ingenting. Så får vi se i Sverige, det er lenge siden sist. Nå har Sverige muligheter til å vise muskler, sette et statement overfor folk og regimer som bryter menneskerettigheter. For i skrivende stund tenker jeg på de hundrevis av unge som ble arrestert i Baku i natt. På homofile i Russland og i Ukraina, som lever i konstant fare for å bli slått helseløse av politi og andre når de beveger seg ute om kveldene. Hva vil du si til fansen? spurte programlederen Loreen da seieren var i land. "I love you, and I really mean it!" Og så druknet Baku seg selv i konfetti, blomster og rulletekst. Selv satt jeg med den følelsen du får når du ankommer hotelrommet ditt og du oppdager at rommet ikke ser ut slik som det gjorde i brosjyren. I går fikk vi den retusjerte versjonen av Baku, men hvem bryr seg om virkeligheten bare refrenget sitter?

OM HUS, FOLK OG LENGSEL

OM HUS, FOLK OG LENGSEL

Ja da, det "skal bo folk i husan" - det er det ikke bare Kari Bremnes som vet.

Vi holder på å pakke oss ut av et hus vi har bodd veldig lenge i, reisen går videre til et annet sted. 

Jeg trodde ikke jeg kunne bli så knyttet til et hus som til dette, jeg som reiser så mye, har sett så mange triste hotellrom, forlatt så mange fremmede senger uten at jeg har tenkt så mye på det. Kanskje nettopp derfor? At dette huset har sneket seg innpå meg uten at jeg har lagt merke til det, at jeg har knyttet bånd som jeg ikke visste. Jeg sitter her ved kjøkkenbordet, skriver og ser min kjære som klipper gresset ute i hagen, ser rosene i vinduet, løytnantshjerter og lupiner i fullt flor der ute ved gjerdet, og jeg kjenner på en dump tristhet ved å skulle forlate alt dette. Men livet vender et nytt blad, for å være litt svulstig, vi skal videre til et annet sted, til nye utfordringer, et sted ved havet i nord står et nytt hus og venter på oss. Fremmede rom vi skal fylle med våre liv, vår latter, gråt, sorg og glede. 

Jeg har levd etter dette i mange år: "livet er for kort for bare lengsel" - jeg har hatt litt småforakt for mennesker som ankrer opp et sted tidlig i livet og blir der så lenge de lever. Jeg har ledd av folk som samler i lader, som lever og ånder for hus og hjem, som pusser opp, flikker og fornyer, men som aldri reiser eller utvider sirkelen. Nå sitter jeg selv her og kjenner på et følelsesmessig ankerfeste, en tykk trosse som skal kappes av, og jeg skal seile videre mot noe ukjent. Vel, ikke så ukjent, vi skal fremdeles bli boende i verden, men det skaker meg mer opp enn jeg trodde, mye mer enn jeg liker. Men så tenker jeg, fanden heller, et hus er bare et hus, det er folka som bor der som teller, livene de lever. Men jeg tenker på hagen, hvem som skal ta over. Vil de kjenne igjen ringblomstene når de stikker hodet opp om våren, og om ikke, komme i skade for å luke dem vekk? Vil de tynne ut og dele staudene så de ikke kveles? Vil de huske å klippe ned rosene på det rette tidspunktet, ikke for sent, ikke for tidlig, men når man er helt sikker på at det ikke kommer frostnetter? 

Jeg har egentlig ikke noe å skrive om i dag, men det er når man slipper opp for ord tankene flyter som lettest. Jeg ville bare skrive litt om dette røde og grønne huset på Kampen, denne gamle sveitzervillaen med det store pæretreet der det samme skjæreparet har bygd rede hvert eneste år, og ripsene er store og gode, der du kan sitte om høsten å høre pærene falle ned, høste plommer i bøttevis fra det ene treet, og pinnsvinet lister seg engstelig over plenen i morgengryet. Jeg ville bare ta skriflig farvel med dette huset. 1. august lukker vi døren for siste gang. Og jeg vil si takk for alle de tusenvis av dager der det har lukket seg rundt oss som en kokong. De gamle veggene som knirker, vegger som har hørt mennesker snakke, le og gråte i mer enn 150 år. Takk for oss. 

Der oppe i nord er himmelen høyere, utsikten lengre, selv om lyset om vinteren bare kan være en strime håp i horisonten, og når beinkulda setter inn kan det virke som om sommeren aldri mer skal komme. Det blir helt sikkert fint. Eller, jeg er ikke ikke et slikt menneske som håper at ting skal bli fine, jeg bestemmer her og nå at det kommer til å bli fint. Vel, noen litt svulstige ord fra en mann som er vant til å leve livet "the vagabond way" - og det vil jeg fortsette med. Avsted til New York en måned på senhøsten, og til Paris snart igjen. Jeg mener, dette er da ingen krise? Life blessed be. Men jeg synes fuglene kvitrer litt tristere i dag enn det de pleier på denne tiden. Vet de noe? 

ME, MYSELF, I

ME, MYSELF, I

Nå er tallene her. Nordmenn går med underskudd. Vi koster mer enn vi gir tilbake. Men hjulene går rundt på grunn av oljefondet. Vi har råd til å være underskuddforetagender alle sammen. Og vi er de rikeste i verden, men vi er de som krever mest, klager mest. Nå streiker mange på grunn av at de fikk et tilbud fra staten om skarve 20 tusen mer i lønn. Jess, jeg har gått forbi en haug med velfødde disseromper med refleksvest og sure miner i dag. Godt voksne folk som står på krava, som vil ha mer, mer og atter mer. For det blir aldri godt nok for noen i Norge, og at økonomien i store deler av Europa vakler, at folk mister jobber, må gå fra hus og hjem rører oss ikke i nevneverdig grad. Nei, vi stikker sugerøret i statskassa fordi vi har mulighet til det, og føler at vi har krav på mer lønn hvert eneste år.

Jeg kjenner på kvalmen. Jeg tenker på min venninne i Queens i New York som har tre jobber samtidig som hun utdanner seg og tar vare på et lite barn på to år. Hennes hverdag er slit fra ende til annen, og det er bare et ord som spinner rundt i hodet hennes, og det er "penger" - til forsikring, husleie, mat, klær til barnet, for til seg selv har hun ikke kjøpt noe som helst på flere år. Hun er av og til så sliten at hun er grå i ansiktet, men hun håper på bedre tider, at det skal snu, for det kan da ikke fortsette slik i årevis. Jeg vet ikke, men det har gjort det nå, i mange år. Men hun klager ikke, hun biter tennene sammen. Bare én eneste gang har jeg sett henne gråte, og det var da hun strøk til eksamen, og måtte ta et semester om igjen. Men hun gikk på med krum nakke og gjorde det. Hun bor i et lite hus, har bare et kjøkken og en stue, og en liten råtten dusj. Alene i verden. Med et barn. I en av verdens største byer. Og hun sier: Det kommer til å snu, jeg må tro det, ellers makter jeg ikke mer! Jeg tar henne med ut for å spise når jeg er der, men jeg ser at hun hele tiden tenker på hva hun kunne bruke alle disse pengene vi spiser opp til. Og jeg kan ikke gi henne penger. Det handler om stolthet. Om verdighet. Men hun spøker med at "He's my rich friend from Norway!" Og selv om det er spøk, så kjenner jeg at det stikker i hjertet.

Her hjemme skrikes det om alt det vi ikke får som vi har krav på. I alle debatter hyler en eller annen "Dette er skandale, i verdens rikeste land!" Vi skal ha, ha, ha, det ene eller det andre. Og spiralen går stadig fortere. Vårt samfunn skaper tapere. De som ikke har råd til å gi alle ungene en iPhone4S er ikke med på festen. Og ungene disser rundt i huset og krever alt det alle andre har. Sure bortskjemte drittunger som ikke gjør et slag i huset. Som er adleskapet i de norske hjem, demokratiets terrorister, som hver og en skal ha sin egen rett til middag osv. Som skal kjøres og hentes hit og dit. Barn, og unge som om noen få år skal styre og være voksne i dette landet. Hva om boblene brister og pengene tar slutt? Vil vi takle det? Vil ungene fikse at far og mor mister jobben, at barndomshjemmet går under hammeren, at man kanskje må flytte inn i campingvogna om ikke den også er borte? Nei, dette er ikke science fiction, det skjer over hele Europa og i USA, mens vi får dånedimpen bare det ikke er smør eller mel i butikkene i ett par dager. 

I skrivende stund er det kveld. Det er over 25 varmegrader. Fuglene kvitrer. 

Vi skal prøve lykken i MGP om litt. Og jeg sitter her ved bordet mens tv'n durer, og tenker på at jeg er et underskuddforetagende som koster samfunnet mer enn jeg gir tilbake, og at jeg i det minste burde være takknemmelig for alt det som kom i vår vei her i Lykkeland. Og jeg sier takk for det. Takk. Takk for maten. Takk for at jeg har pass. At jeg har penger i banken. Jobb. Et godt liv. At det eneste problemet jeg sliter med akkurat nå (som kan løses på en enkel måte) er at jeg har lagt på meg tre, fire kilo på grunn av at jeg har sluttet å røyke. 

Helt til sist. Jeg sto i Apple Store i NYC og fiklet med den siste iPaden (selv om jeg har en som er knappe året) og så tenkte jeg; nå er det slutt, nå er det fanden meg nok! Hva skal jeg med all denne dritten som jeg ikke trenger? Nå skal iPad, iPhone og Mac Air få slite til de utånder av alderdom, og først da kjøper jeg nytt. Eh, det er jo koselig med kulehode og rettetast også. Eller en fjærpenn?:)

Lykke til Tooji, slike gutter det vil gamle Norge ha!

HÅPER DE STIKKER HVERANDRE IHJEL MED KNIV HELE GJENGEN!

HÅPER DE STIKKER HVERANDRE IHJEL MED KNIV HELE GJENGEN!

Jeg pendler på Østfoldbanen denne uken. Her er hva som hendte tidlig i dag morges. 

Jeg trodde jeg skulle le meg skakk. 

Toget var i ferd med å sige ut fra Oslo Sentralstasjon da konduktørens stemme kom over høytaleren:

"God morgen alle sammen, dette er toget til Halden. Strekningen Moss-Halden er for tiden under arbeid, så alle passasjerer vil bli fraktet videre med buss. Ha en fin tur!" 

Da ser jeg en eldre herre fare opp to seter foran meg, han er hummerfarget i ansiktet, han skriker:

"Men faen i helvete! Denne rød/grønne regjeringen kjører dette landet på rævva! Skal jeg fraktes i buss? Jeg som ble frastjålet lommeboken min med alle kort og penger i her om dagen? Jens Stoltenberg og resten av rukkelet kan kysse seg et visst sted! Det er jo livsfarlig for skikkelige folk å gå ute i denne byen! Jeg håper disse svartingene stikker hverandre ihjel meg kniv hele gjengen!!!!" 

Han begynner å hyle, og en annen mann ber han om å roe seg. "Slapp av litt'a!" "Jeg slapper ikke av, dette landet går til hundene! Kjerringa tør ikke gå ut lenger! Hva faen er det som skjer!" 

Jeg løfter blikket, ser ham rett i øyene, sier: "Vel, når er det bare et tog som er innstilt, det er vel ikke verdens undergang?" Han hytter med neven. "Og du klapper igjen, din gnom!" Han ser på meg opp og ned der jeg sitter med glattbarbert hode og gullringer i ørene. "Du er vel nynazist også, ja, det må du faen meg være!!!" Han nærmer seg neseborene mine. 

Konduktøren kommer ilende til. "Hva står på?" Den sinte mannen knytter nevene, han er hvit rundt neseroten. "Her bestiller jeg tog til Halden, og hva får jeg? En buss gjennom pottitlandet i Østfold! Denne rød/grønne regjeringa kjører dette landet i dass!!" 

"Vel" sier konduktøren "da må du vel klage til regjeringen, og ikke meg, jeg sitter ikke i regjeringen, og det gjør ingen andre i NSB heller, og nå må du roe deg, ellers så må jeg få stoppet toget og kaste deg av, ok?" Mannen måler konduktøren, som er en diger mann, han står noen øyeblikk, så synker han ned på setet sitt, sukker. "Det er jo ingenting som fungerer lenger, disse innvandrerne...!" sier han. 

Men da er den en annen herre som hisser seg opp, en litt sånn grå lektoraktig fyr. "Hva i himmelens navn har innvandrerne med å gjøre at et tog er kansellert? Er du dum eller?" Mannen klapper igjen. To svarte damer i flagrende gevanter begynner å røre på seg lenger framme i vogna. En av dem reiser seg og stirrer på mannen i setet, så sier hun på klingende bergensk: "Vet du hva? Når jeg hører sånne som deg er jeg flau over å være norsk! Nå går du hjem og sjekker fakta om litt avhvert! Og det har faktisk stått på nettsidene til NSB om dette i mange uker!" Hun smiler strålende til ham og setter seg.

Da hører vi alle nede fra togsetet: "Ja, der ser du, nå snakker dem faen meg bergens dialekt også!"

Og et nanosekund etterpå bryter hele vogna sammen i krampelatter....

Å, lille land jeg elsker deg!

GUD OG KONGEN, OG ALLE DE ANDRE...

GUD OG KONGEN, OG ALLE DE ANDRE....

"Der ble vi kvitt kjerka" sa en venn til meg i går "nå er det bare kongen igjen!" Vel...

Jeg går sjelden i kirken, nesten bare i begravelser. Og kongen irriterer meg ikke nevneverdig. 

Både kirke og konge gjør seg best i sorg. 

Etter 22.7 har begge vært sentrale aktører. Kongen gikk på scenen under minneseremonien og forvandlet seg til en gråtende far og bestefar foran øynene våre, og kirken slo opp dørene og ble en av hovedleverandørene av empati og nestekjærlighet. For det er under tragedier og sorg både kongehus og kirke ikke lenger bare er symboler, men viser seg som grunnmuren i samfunnet. Jeg har selv banket på en kirkedør en gang tidlig i livet da alt håp syntes ute. Jeg møtte øyne og ører, hender, en favn uten krav. Jeg fikk det ikke trodde jeg ville få, selv om jeg ikke er medlem av den norske kirke. Og nå skal altså kirken styre eget bo, bestemme hvem som skal innsettes som biskoper, profil og holdninger. Det kan slå begge veier. Jeg kunne sagt at jeg ikke bryr meg, men jeg bryr meg. Jeg er gammel nok til å like ét rom i et stort hus, og mislike resten av huset. Det er som med mennesker, man trenger ikke like hele mennesket og alt det det står for for å være en venn?

Og kongen? Kongehuset? Monarkiet?

 Om jeg ser på det med nøkternt blikk er de kongelige ikke annet enn gallionsfigurer i dyre kjoler, vulgære smykker og ordensbånd. Jeg kan trekke på smilebåndet av prinsesser med hang til fjær som daler fra himmelen, eller som abassadører for norsk design osv. Men vi kommer altså ikke fra det faktum at kongehuset har vært en samlende faktor etter tragedien sist sommer. 

Norge er jo også en slags anakronisme i verdensammenheng:) 

Vi ser på verden med dueblått blikk, flagget vaier i vind, bjørka lyser grønn, og vi blir litt forvirret når avisene skriver at fedrelandet har "mistet sin uskyld" - for vi tenker sjelden over hva og hvem vi er. Ingen gjør det når de lever for trygt, når man ikke lever med en overhengende fare for krig og vold hver eneste dag. Vel, jeg vet ikke om Norge mistet uskylden i fjor, jeg vet ikke om Norge var, eller noen gang har vært så uskyldig, men jeg tror det som skjedde har forandret landet, oss. Jeg mener å ane en annen mykhet i manges øyne, at armene har blitt litt lenger, at vi favner hverandre lettere, snakker om andre ting. At vi er en smule mer bevisste vårt priviligerte hjørne av verden. Så får det heller være at det hatet som alltid har vært der har kommet opp til overflaten i debattene, blitt mer synlig i media, på nettet, og i dagliglivet ellers. Og med at Norge er en anakronisme, mener jeg også at intet annet land i verden ville neppe ha slått tilbake med rosetog og stillhet, sunget sanger om regnbuens farger osv. Og hvordan vi ville ha reagert om disse uhyrlige gjerningene hadde blitt utført av en muslim vil vi aldri få svar på, men jeg tror ikke folket ville ha løpt til blomsterburikkene, sorry for det....

Men kongen gråt, kirken slo opp dørene. Og Norge har aldri vært så kristent som i dette året som har gått. Og det er på mange måter vakkert. Tross dette er jeg motstander av kirken som fordømmende kraft. Døren er høy i sorg, men ikke så høy i andre medmenneskelige sammenhenger. Og nå det gjelder monarkiet, det finns verre ting en armbånd fra Tibet og englefjær. Kongen er en gammel snill mann, og dronningen er en pen frue som samler på kunst. Ja, alt kunne vært verre. Men det med at regjeringen endret grunnlovens paragraf om statsreligionen stakk litt et sted under brystbeinet. Ikke så mye, men litt mer enn ved å skifte strømleverandør. Og jeg er skuffet over meg selv for dette lille stikket. Men jeg kommer ikke over blomsterhavet utenfor domkirken, de vidåpne dørene, de myke hendene, eller at kongen gråt for de unge døde. Jeg hater å si det, men jeg har nok rødt, hvitt og, eh, blått blod i årene. Så får man heller ta noen svømmeturer utenfor andedammen noen ganger i året for å trekke pusten.  Særlig nå når det står en valgslanket "lady in waiting" i blå drakt med en annen blondine på slep i kulissene. Hadde jeg vært amerikaner kunne jeg sagt: "God bless us all." Men jeg er ikke amerikaner, og vi nordmenn sier ikke slikt. Det er for svulstig for et nøkternt folk. Men en konge og en dronning unner vi oss. Jeg kan ikke annet enn å like det...

JA, VI ELSKER, MEN....

JA, VI ELSKER, MEN...

Vi har feiret oss selv, vår frihet og grunnlov, med faner og flagg, softis, pølser, og folkedrakter. Det har ringlet i søljer, og stakker har svingt seg. På 18.mai så byen ut som en slagmark, og dagen derpå på Woodstockfestivalen var som for et bedehus å regne i forhold til Oslo. Takk Gud for at noen var på jobb og ryddet opp mens Norge sov av seg festrusen. Hvem disse er orker vi ikke ta innover oss, vel...

Det ligger i et menneskes natur å elske sitt eget land, men ordet "patriot" har alltid satt seg fast i halsen på meg. Jeg er takknemmelig for at jeg er født i og lever i dette landet, men jeg vil ikke kalle meg patriot. Patriot er et ord som misbrukes av folk som leser mer inn i de syv bokstavene enn det de betyr. Patriot og fedrelandsfølelse. Jeg har fedrelandsfølelse for mange land. Jeg føler meg knyttet til USA, Frankrike, Hellas og mange andre land, men Norge er det landet jeg er født i og som har utstedt det passet jeg har fått som dørnøkkel inn og ut av det. Og jeg er veldig takknemmlig for at jeg har et slikt pass. Alle har ikke det. Jeg setter pris på at jeg kan forlate landet, og komme tilbake når det passer for meg selv. Det er en verdi vi burde tenke på når vi feirer vår frihet.

Leste en artikkel på nettet om nyrik norsk ungdom som betalte 20 tusen kroner for å forhåndsbestille et bord på Solli Plass for å fyre av feiringen av grunnlovsdagen. Jeg blir kvalm. Sitte sånn på soldekket og vise fram vår vulgære rikdom. Kjøpe champagne til mange tusen for så å helle den ut på fortauet. Av og til føler jeg meg som passasjer på et cruiseskip her i landet, orkesteret spiller, mens vi sitter på dekket og smiler, og langt der framme stikker spissen av et isfjell opp, men WTF, vi driter i det, noen passer på oss "herrefolket" - så kan Hellas, Spania og de andre sløsefolka seile sin egen sjø! Morn du! Nå kaster jeg litt cava på deg, mo ha ha! Hei Petter, fiffig slips! Jadda! Synd med de akjsene dine, men olja flommer, vi fikser dette, er det noen babes her, jeg kjeder rævva av meg!!! Mo ha ha asså!

Vi som har levd litt lenger enn tre tiår står og ser på dette karnevalet. Ja, Norge er på mange måter blitt et fesjå for rikdom og prangende vulgaritet. Før, for litt siden, reiste engasjerte kvinner og menn seg opp på grunnlovsdagen og ropte ut et dikt, en tale, en mening. Det var Norges blomsterdal, og flagget vaiet i vind, og hvor går veien? Nå er det bunad til 60 tusen og eget bord på dekk. 

Nei, jeg er ikke patriot. Det måtte i såfall være for de "små" verdiene. Som å komme hjem til Norges høye himmel, blå luft, de grønne bjørkene, våren, sommeren. Friheten, demokratiet, det at jeg kan skrive, si hva jeg vil uten at det får følger. For noen dager siden hadde vi en gylden mulighet til å minne oss selv på hva et demokrati er, og mange gjorde det. Og det er det som er så vakkert med et demokrati, det er lov til å tenke lange frie tanker, og det er lov til å helle dyr champagne ut på fortauet uten at du blir straffet for det. Og når festen er over er det gudskjelov noen som har hatt vett til å fryse sparepengene våre slik at vi har noe i bakhånd. Og da kan jo alle disse med eget bord på Solli Plass trekke en kølapp hos NAV, sjekke seg inn i virkeligheten, som har den leie vanen at den forandrer seg før vi vet ordet av det. For ingenting er vel tristere enn champagne uten bobler, og at det bordet som var ditt eget dyrekjøpte den ene dagen er noen andres dagen etterpå? 

UBEHAG

UBEHAG

Ja, det er ubehagelig. Ja, det stikker et sted i samvittigheten når vi går forbi en utstrakt hånd. 

Se en mor i et kaldt portrom med et lite barn i armene, en ung mann i sprengkulda på en pappbit på fortauet. Vi ser dem over hele verden, i Paris, i New York, i Oslo og Bodø. Og vi plages ved synet. Noen av oss gir penger, andre gir mat, et smil, stopper opp og snakker, forhører oss.  Men svært mange kneiser meg nakken, fnyser foraktelig og sier rundt bordet i selskapslivet: "Jeg gir ikke penger til tiggere, de er styrt av ligaer som driver med menneskehandel og narkotikasmugling!" Ofte er det de samme menneskene som er veldig nøye med fakta rundt muslimer, ekstrem islam og andre ting som pumpes ut på nettet av folk som ikke gidder å forholde seg til virkeligheten. Og nå viser det seg i følge en ny undersøkelse)  at f.eks romfolket ikke er styrt av bakmenn som river pengene ut av hendene på dem om de er så heldig å få noen skarve mynter. Men i mange miljøer har dette festet seg som en sannhet. Og mange av oss bruker det som en unnskyldning til å gå rett forbi disse stakkars menneskene som lever på gaten.

For mange av oss er "do good'ere" som slår ned på alt vi mener er urettferdig. Vi går i tog mot rasisme, vi legger ned roser, vi gråter tårer for unge liv som går tapt, vi raser mot voldtekt, men vi går rett forbi mennesker i nød som ikke vil annet enn å få tak over hodet, litt mat i munnen. Vi hyler opp om åpenhet og demokrati, sittende regjering har "Alle skal med!" som slagord, og deler av opposisjonen vi forby tigging og stramme inn asylpolitikken. De mer trangsynte står for det som verre er. I går leste jeg en artikkel skrevet av en muslimsk ungjente som var utstøtt av slekt og venner fordi hun ikke var jomfru, og et anonymt menneske skrev: "Kom deg ut av landet, jævla hore, vi vil ikke ha dere her!" Kommentaren var signert med "Nordmann" - jeg tenker at vi er i deep shit på mange områder her i landet når jeg leser slikt. Den muslimske jenta satte fingreren på et reelt problem i deler av hennes miljø, og alt subbet strømmet til og leste ting inn i kronikken hennes som ikke sto der i det hele tatt.

Ja, vi velger selv våre vrangforestillinger. Og fakta er en ensom ridder i vår del av verden. Vi pøser ut ord som en gang var løgn, men som har blitt sannheter etterhvert. Men så fort noen kritiserer oss er hundre og ett ute, og vi avviser all kritikk med arroganse og forakt. Vi er best i verden på det meste. Ja, vi er best på mye, og vi er rikest i verden. Derfor tiltrekkes vi av folk som kommer hit for å få et bedre liv, få ta del i våre goder, og mange (de fleste) av dem vil gjerne bidra, men stoppes som regel i arbeidssøkerprosessen på grunn av hudfarge og fremmedklingende navn. Men som en "saying" i mange miljøer kalles alle disse for "banditter" og "lykkejegere" uten at så veldig mange protesterer. Siv Jensen sa på Dagsrevyen under voldtektsbølgen i fjor: "Her i Oslo oversvømmes vi av kriminelle asylsøkere som kommer hit av en eneste grunn, og det er for å voldta våre unge jenter!" Jeg kommer ikke over at NRK lot henne si det uimotsagt. Og folk flest henger på. Mange av mine bekjente tror det er livsfarlig i Oslo på grunn av "alle utlendingene" og forstår ikke at jeg tør å bo der. 

Men altså, ubehaget ved tigging i det offentlige rom. Det er ingen enkle løsninger på dette. Men jeg mener at hardheten i debatten om tigging, denne kontante og umenneskelige tonen på nettet gjør vondt langt inne i sjelen. Vi har vært fattige selv, vi har også utvandret på grunn av at livsgrunnlaget vårt forsvant, mange av våre foreldre søkte politisk asyl i Sverige under siste krig fordi de ble truet på livet i eget land. Men vi glemmer så fort, og historien kjenner aldri seg selv igjen. Så, vis litt kjærlighet, forståelse og empati for disse menneskene. Og ja, det kan godt hende at noen få av dem er plassert på våre fortau av bakmenn, men vi er ikke hellige og skyldfrie selv. Vi selger våpen til land vi ikke liker å sammenligne oss med, vi gir bistand som stikkes rett i lommen til despoter, vi reiser til Baku og synger et fint refreng i et land som bryter menneskerettighetene, ja, lista er lang. Og noe av det aller verste jeg hører er: "Jeg mener vi skal hjelpe folk der de er, ikke la dem komme hit!" 

Jo da, livet som rik er ikke så ubehagelig når man sender penger til fadderbarn i Afrika whatever, men når "Piken med svovelstikkene" setter seg utenfor døren vår stikker det litt for hardt i sammvittigheten. Og nå forteller VG at "store internasjonale bander" venter på å rane oss i utlandet mens vi er på ferie. Faen ta pressen, som skriver så mye dritt, skaper så mye angst og skrekk blandt folk. Skulle faen ikke forundre meg om en av disse tabloidene snart skriver: 

"KATTA TIL ABB ER AVSLØRT SOM NAZIST!!!" 

(Slik kan DU forsikre deg om DIN egen katt er angrepet!!!) 

Let love in! Stupidity out!

HVEM ER HAVREN, HVEM HAR BJELLER PÅ?

HVEM ER HAVREN, HVEM HAR BJELLER PÅ?

Noe er fucked up i norsk landbruk. Vi vet det, det er synd på bøndene. 

De som produserer maten vi spiser tjener mindre en vi som spiser den.

Norge er et vanskelig land å dyrke mat i, sier de på P2 nå. Ja, det vet vi. Men hva dyrker vi i Norge? Og hvorfor skal man for eksempel dyrke tomater i dette landet når vi ikke har klima til det? Her kan vi dyrke korn, enkelte grønsaker, mandelpoteter og andre poteter. Vi kan produsere lammekjøtt, egg, oster av ymse slag. Vi kan ikke dyrke auberginer, squash og andre ting som trives bedre i sydligere strøk. Men vi skal på død og liv bygge svære drivhus og subsidiere matvarer som kan importeres fra land som kan, og som er av bedre kvalitet enn det vi kan få til selv. For hvem vil ha norske tomater når man kan få spanske som har modnet ute under solen? Eller de triste Rema-osten når vi kan kjøpe den fra Frankrike og andre land som vet litt mer om oster enn det vi gjør?

Norge er et nisjeland. Og små nisjeprodukter dukker stadig opp, men de får ikke innpass i hyllene i butikkene hos matmafiaen som styrer nesten all matvarehandel i kongeriket. I fjor var jeg på "Bøndenes Marked" på Rådhusplassen, og ble lykkelig da jeg så alt det som produseres av kvalitetsmatvarer i Norge. Gode ting som av naturlige årsaker koster litt mer, men som du ikke ser snurten av på Rema eller Rimi. 

For i matbutikkene er det "dødt hav" og "upløyd åker" - det pumpes ut så mye billig dritt uten næring, og bøndene er den tapende part i næringskjeden. Folk som Hagen og Reitan har vært med på å ødelegge folks bevisthet om mat, om råvarer og pris. Ingenting skal koste noe, og hva som er i maten spiller ingen rolle bare den ikke er dyr eller kan lages på null komma niks. Det er her hunden eller kua whatever ligger begravet, her og i myndighetenes importpolitikk. 

For når de norske drivhustomatene og eplene fra Hardanger kommer skrus prisene på lignende varer fra utlandet opp, og alt av norsk opprinnelse selges med skyhøye subsidier i bunnen. Norsk landbruk er ikke i krise, den er feilstyrt av en misforståelse om at alt det som dyrkes i Norge er best. Norske tomater smaker ingenting, men de skal dyrkes, koste hva det koste vil. Norske oster av lokale små produsenter derimot, smaker deilig, men produksjonen er for liten og ikke bærekraftig påstås det. Et lite ysteri i en dal i Norge kan ikke levere 200 000 enheter til Rema, og derfor får osten ikke hylleplass. Og stadig fjernes gode ting som ikke selger over x antall enheter fra hyllene, og andre obskure erstatninger dukker opp som paddehatter. I går skulle jeg kjøpe kjøttdeig av kylling, men kunne ikke finne den vanlige gode fra Prior, men ble presentert noe annen billig dritt som var pumpet full av salt, vann og e-stoffer, kyllingfarsedritt med en holdbarthetsdato som fikk meg til å fryse på ryggen. Vederstyggeligheten kalles "Remakyllingkjøttdeig" - noe dritt som er forhandlet fram der taperne er bonden og høna, mens matvarenes Don Corleoner kan stikke nok noen ekstra kroner i den allerede velfylte lommeboka.

I Norge betales ikke de som produserer mat, pleier de syke, eller steller de gamle i forhold til den tunge og viktige jobben de gjør. Men vi er best og renest i verden både når det gjelder mat, eldreomsorg og velferd. I disse dager går all min sympati til de arme bøndene som protesterer mot landbrukspolitikken. For her i landet, hvor alle steiner stadig snus, hvor demokrati og roser seirer, driter vi stort sett i hva vi spiser bare det er "trygt, kjapt og billig!" Så vi må begynne å lære ungene våre at kjøttdeigen i tacoen ikke er født i butikken, men at den en gang har stått på fire bein og sagt MØ! Og at fiskepinnene ikke lages på bakrommet i butikken, men at de egentlig har vært en slimete greie med gjeller og finner som har svømt rundt i havet. Og at pommes frittes har vært poteter som noen har plantet i jorda, vannet og stelt, plukket opp fra jorda igjen når de har formert seg, lagt dem i kasser og fraktet dem til butikken, men at disse "noen" satt igjen med nada for den tunge kjedelige jobben. 

Hørte en historie om den "bondebarnehagen" de har her oppe på Kampen. De har visst en gris og noen høner der. Et av barna hadde klappet grisen, og katastrofen var et faktum. Brev og klager ble skrevet til kommunen. "Hvordan kan voksne mennesker la barn klappe en gris? De kan jo få farlige basiller på seg?" Men å la ungene spise dritten til Rimi-Hagen som er så full av sukker og gift at den nesten burde ha vært merket med dødningehoder er visst helt ok?

Hvem er havren, hvem har bjeller på? Jeg vet ikke. Men landbrukspolitikken trenger baller.

Og da mener jeg ikke høyballer:)

Norsk landbrukspolitikk er en kalkun som prøver å fly, men kalkuner kan ikke fly.

På Rema koster kalkunen 19.90 pr kilo. Du trenger ikke være Eintsein for å regne ut at noe er feil.

God 17. mai!

MED RYGGEN MOT VERDEN

MED RYGGEN MOT VERDEN

"Norge er hvitt om vinteren, og skal være det om sommeren også! Nå er 25% av Norges befolkning muslimer, og vi vet alle at de er i ferd med å ta fra oss landet!" sier en 17 år gammel gutt i en reportasje på P2 i skrivende stund. Radiokanalen forteller ham at det er feil, i Norge er det bare 2% av befolkningen som er muslimske. "Vel, jeg har hørt noe annet" mumler han, og vil ikke snakke mer. 

Ja, det er faktisk mennesker i Norge som mener at alt av fakta er feil. At Arbeiderpartiet "eier" NRK og overstyrer dem, forteller alle kanalene hva de skal si og mene. At de pumper ut sin propaganda for å hjernevaske unge og eldre. Andre igjen mener at ABB er en helt, og at det er den sittende regjeringen som burde stått i rettsalen i disse dager. I samme reportasje fortelles det at 25% av alle som har vært med i en ny undersøkelse sier at de har venner som har helt tydelige rasistiske holdninger, at det stadig blir mer akseptert å stigmatiere hele folkegrupper på grunn av religion og hudfarge. Det er foruroligende, men ikke uventet. Og på Stortinget har "verstingene" moderert seg litt, og i redsel for å bli stemplet som rasehatere kaller de sin motvilje mot innvandring for "grensesetting" og "handlekraft" - og tar ord som "menneskerettigheter" og "verdighet" i sin munn for å dekke over sin egentlige agenda.

"Vi har vært alt for naive!" sier mange. Ja, vi har vært for naive. Vi kan ikke slippe inn mennesker, la dem sette røtter her, få barn, leve på et asylmottak i ti til femten år, og så plutselig kaste dem ut midt i valgkampen for å signalisere styrke og handelkraft. Og vi har vært for dumme alt for lenge. Og myndighetene har ikke vært flinke nok til å fortelle folk hva som er hva. På meg virker det som om de fleste tror at alle som har en annen hudfarge enn oss selv er kriminelle asylsøkere som kommer hit til landet bare for  lage faenskap. Ok, i de store byene går integreringen bedre enn på landsbygda. Jeg ser ofte muslimer og kristne av alle slag gå hånd i hånd, gjenger av ungdommer der alle hudfarger er representert. Men jeg unner ingen å være muslim, homo, lesbisk eller hva som helst som stikker ut fra den jevne masse i et lite fjordhøl eller bortgjemt dal i Norge. 

Forleden snakket jeg med en muslimsk dame som sitter i kassen på nærbutikken min i Paris. Jeg spurte: "Hvordan er det å være muslim i Paris?" Hun spurte hva jeg mente, fortalte at familien hennes hadde bodd i Paris i over hundre år! "Men kinerserne!" sa hun "de er i ferd med å ta over hele Frankrike!" Ha ha, ja det er alltids noe. Her i Norge var det nordlendinger som var som syltelabber på jødiske frokostbord før muslimene kom. Noen skal alltid mobbes, og slik har det alltid vært. For selv om alle prøvde iherdig å stenge nordlendinger og bønder ute fra hovedstaden på 50 og 60-tallet fikk de innpass, men de har jo ikke overtatt Tigerstaden:) Så får det heller være at hele Oslo går i beltestakk på 17. mai! Jeg tenker av og til hvordan det hadde vært om det hadde vært samekofter i stedet for bunader. Da hadde vel ramaskriket fått monolitten til å falle om kull:) 

Norge er på mange måter et land med ryggen mot verden. Det meste kommer sist her til lands. Vi henger etter når det gjelder forskning, kultur og annet. Men vi har gjort oss avhengige av tusenvis av ting som ikke er norske. Vi skrur opp tiggerskåler på husveggene våre som tar inn tv-signaler fra hele verden, spiser mat som er den samme som de vi frykter spiser, kler oss i klær som er laget av små barnefingre i land vi tjener oss styrtrike på å selge mobiltelefoner og våpen til, deler ut Fredsprisen, og kaller oss inkluderende og empatiske når det passer oss selv. Men mange av våre unge sier altså: "Norge er hvitt om vinteren, og skal være det om sommeren også!" 

"Om alle skulle leve som nordmenn, ville det kreve ressursene til to og en halv jordklode" står de i en rapport som ble offentliggjort nylig. Vi forbruker mer enn vi bør, vi kaster mat, kjøper iPhones til 5000 til våre barn whatever. Og ja, vi kan godt forbanne Israels behandling av Palestina, men vi kan ikke boikotte landet, fordi mange av komponentene i den iPhonen vi har gjort oss avhengige av er laget nettopp der, and so the story goes. Men om det skulle vært litt konsekvens og realisme i vår fremmedfrykt, vår redsel for at noen prøver å ta fra oss landet vårt. At om vi skulle verne om den norske kulturen som enkelte mener er i ferd med å bli revet i filler, burde vi spise saltsild, flatbrød og byggryn. For det er ikke så mye av det vi forbruker som har røtter i Norge. Selv på FrP-landsmøtene spiller de country&western-musikk, selv om de strengt tatt skulle stevet og joiket så det hadde klirret i søljer, og bunader og samekofter skulle ha svingt seg. 

Skal vi kanskje ta debatten om hva som egentlig er norsk kultur?

For øyeblikket er det en ung hvit gutt som tar ut øreproppene på sin amerikanske iPhone og fyrer av en replikk som ikke lover godt for fremtiden. Og for å være helt klar i hva jeg mener. Dette kan ikke repareres med roser og sanger om regnbuen. Det er 2% muslimer i Norge, og de er ikke "som kaniner som yngler som gale" som jeg hørte forleden. Mange av dem "driver" Norge, tar alle drittjobbene, mens våre egne ungdommer sitter på rævva og nekter å ta jobber fordi de er så harde, og at de ikke gidder ditt eller datt. Ta seg sammen Norge! Ingenting vokser iinn i himmelen. Det måtte i såfall bare være vårt eget oppblåste selvbilde. 

Så en fin anti rasistisk kampanje i DN i Sverige. Et stort helsides bilde av en afrikansk gutt med en plasterlapp over det ene øyet, med påfølgende tekst:

"DOM BLIR INTE MER SVENSKA OM VI SLÅR DOM GUL OCH BLÅ!"

Ja da, det ER også mye fine folk i Norge, både ungdom og voksne.

Men ta en tur innom kommentarfeltene i de store avisene.

Hjernen er alene, og hatet har intet navn...

EN KVINNEHATER?

EN KVINNEHATER?

Ingen rår over sitt eget ettermæle. Selv ikke nasjonalskalder som August Strindberg.

"Kvinnehater" er ordet som for alltid vil bli hengende ved ham. Mannen som hatet kvinner.

I dag er det hundre år siden han døde, i "det blå tårnet" på Drotninggatan i Stockholm, i den lille asketiske leiligheten med tre rom og en liten balkong. En enkel seng, et nattbord, en stol. Bare en vissen laurbærkrans med et solbleket sløyfebånd vitnet om at et uvanlig menneske hadde trukket sitt siste sukk på en utsvettet pute. Men kvinnehater?

Det er så lett i ettertidens forvrengte lys ofte. Henrik Ibsen har etter sin død blitt selve feministen, mens Strindberg altså endte opp som kvinnehater. To motpoler? Nei, eller på en måte. Ibsen satt og skrev sine dramaer under et fotografi av Strindberg (riktignok med ryggen til), og Strindberg tok tog på kryss og tvers over kontinentet for å veksle noen ord med sin samtidige erkefiende og idol. Men de traff hverandre aldri. Det er synd, for jeg vil tro at de hadde ett eller annet å snakke om. 

Der Ibsen er matematisk nøye, er Strinberg åpen, gir ingen svar. Han slipper karakterene i løse luften, lar tilskuer eller leser få rom til å tenke videre. Dikte med. Ibsens dramaer er irriterende perfekte, mens Strindbergs lugger. Det er vel derfor f.eks Ingemar Bergmann gikk til "Et drömspel" gang på gang, men måtte til slutt gi tapt for denne teksten, la nøtten forbli uknekket. Ja, når jeg selv ser stykker av Strindberg åpner det seg rom på rom av mystikk, og jeg kjenner at tekstene angår meg på en annen måte enn Ibsens tekster som får meg til å kjenne mer på "museumsfølelsen" enn aktualiteten, sorry for det. For der Ibsen tegnet et bilde av egen samtid, skrev Strindberg seg inn til margen av kamper som aldri vil bli kjempet ferdig, kampen mellom mann og kvinne, mann og mann, fedre og sønner...

Kvinnehater? 

Strindberg hevdet at kvinner og menn skulle være likestilte i kjærlighet og ekteskap, men tilsto at "det var svårt" å få til i det virkelige liv. Og i disse dager mener også enkelte Strindbergeksperter at han var den første mannlige feminist. Jeg kan varmt anbefale Stefan Whilde's "August Strindberg - en skandalskrivare i nattrock og kalsonger" (h:ström - Text&Kultur 2006) som gir en god analyse og begrunnelse for dette. 

Både Ibsen og Strindberg var selvfølgelig barn av sin egen samtid. Og begge kjempet mot vindmøller. Det var samtidens kvinner som hatet disse to mennene mest. Skuespillerinner forlangte å få stykker omskrevet, og andre nektet å spille dem. Vel, nå er Henrik Ibsens kvinneskikkelser de fleste kvinnelige skuespilleres våte drøm, Strindbergs likeså. Men Strindberg fikk altså ordet "kvinnehater" igjen etter seg. Det er synd. Han var så mye mer enn det. Han utleverte sitt eget liv, maktet aldri å skrive seg ut av mindreverdighetsfølelsen han slepte med seg fra barndommen, ble aldri tatt inn i Akademiets varme, var et outcast all sin tid. For der Ibsen skapte litt furore i de plysjbefengte overklassehjem, obduserte Strindberg våre hjerter. Og det gjør man ikke ustraffet. 

Hundre år er gått. Ingenting er glemt.

JEG FØLER AT JEG IKKE BLIR SETT!!!!

JEG FØLER AT JEG IKKE BLIR SETT!!!!

Det er noe jeg ikke forstår. Hvorfor ser ikke nordmenn på hverandre?

Hvorfor later vi som om nesten alt levende i umiddelbar nærhet er et stykke løs luft, mens så fort det dukker opp en søt hund eller et nusselig lite barn er det "dikk dikk" eller "voff voff bisken" og samtalen går lekende lett? Er nordmenn reddere for kontakt med fremmede enn andre? Det kan virke slik.

I dag smilte jeg til en tilfeldig dame på flyet. Hun så på meg med fiendlig blikk, som om jeg hadde tenkt å rappe vesken hennes eller hoppe på henne. Hun stirret rett gjennom meg som om hun ikke lot seg merke med at jeg satt ti cm fra henne, og da jeg en halvtime senere kom borti armen hennes og sa "unnskyld" var det overhodet ingen reaksjon, og da flyet var på plass ved gaten og hun strevde med å få ned en tung koffert fra hattehylla ga jeg signal til at jeg ville hjelpe henne, fikk jeg dette sure fiendtlige blikket igjen. Nei, hun var ikke en gammel engstelig dame, hun kan ha vært toppen førti. 

Jeg opplever dette stadig. Jeg forstår det ikke. 

Kanskje det er slik det skal være? At alle vi ikke kjenner skal være som luft. 

Den bare er der, men vi bryr oss ikke om det? 

Men det rare er, jeg hører jo ofte folk si i fortrolige samtaler over et glass rødvin: 

Jeg føler at jeg ikke blir sett! Jeg føler at jeg ikke blir verdsatt! Og med det mener de ikke i det offentlige rom, de mener i livet, på jobben, i ektskap, i forhold, whatever. 

For vi vil jo alle blir verdsatt, bli sett, få annerkjennelse for den vi er, hva vi kan og gjør. Og jeg tenker at vennlighet er helt gratis. Et smil er helt gratis. En utstrakt hånd koster ingenting. Ei heller et vennlig blikk. Generøsitet mot tilfeldig passerende mennesker. Ordet takk. Folk sier ikke takk lenger i Norge. Folk sier ikke unnskyld heller, de sier "oj!" når de dytter borti noen, men aldri unnskyld. Det er et ord som nesten har forsvunnet fra det norske språk. Ja, jeg vet, jeg høres ut som en gammel gubbe...

Mange av mine venner sier at det ikke er noe å bry seg om.  Noen råder meg til å flytte på en øde øy om jeg ikke fikser alle de sure og uhøflige folka i byen. Forklarer meg at alle de menneskene er fremmede som jeg aldri treffer igjen. At vi skal være gode mot de som står oss nær og drite i resten. Jeg synes det er en veldig dårlig idé, en egoistisk og selvopptatt tanke.  Når jeg smilte til damen på flyet signaliserte hun at jeg kom henne for nær, at jeg så rett på henne, tok henne inn som menneske. At jeg tråkket inn på hennes private sfære. Og at hun ikke likte det. Det er helt ok. Men så tenkte jeg, hva om flyet styrtet? Ville hun tatt i mot hånden min? Ville hun stirret meg rett i øynene med skrekken sin? Ville hun latt meg bære henne vekk fra det brennede vraket? Ja, jeg tror det. Jeg håper det. 

Jeg har en sånn barnslig idé om at vi lever dette livet sammen, at vi er på en felles reise. Men for hvert dødt blikk og uttrykksløst ansikt jeg møter tenker jeg at jeg tar fullstendig feil. 

At jeg må bli voksen. Late som livet er evig.
At jeg er meg selv nok. At døden ikke finnes.

VERDENS RIKESTE LAND

I VERDENS RIKESTE LAND

I verdens rikeste land, disse fire ordene har festet seg som et mantra i alle diskusjoner. At det går an, skammelig, helt på trynet, i verdens rikeste land, skriver mange på nettet, hyles det i debatter. At det går an, jeg forstår det ikke, jeg finner meg ikke i det, ikke her, i verdens rikeste land!

Det er typisk norsk å være god, var det vi sa før. Vi sier ikke det så ofte lenger, for det er ikke typisk norsk å være god, det har tikket inn en slags erkjennelse om at vi kke alltid er så gode, verken i politikk eller i f.eks sport. Men i verdens rikeste land er vi eksperter på å klage, sette de mest utrolige ting opp mot hverandre. Et nytt kulturbygg kan ikke reises uten at pengene (her i verdens rikeste kand) burde vært brukt til noe annet. Og bygger Staten et stykke vei ett sted, skulle den selvfølgelig ha blitt bygd et annet sted. Det er alltid noe som har det verre i verdens rikeste land. Kverna går, vi blir aldri fornøyde her i dette landet, som i mange andre land med lav arbeidsledighet, for mye penger og for mye fritid til å bruke på å fundere på ett eller annet vi burde hatt som vi har krav på, men som vi ikke har fått. 

Verdens rikeste land er ikke en status som utløser glede, det er en diagnose. Jeg velger å kalle det selvopptatthet som grenser til det absurde.

Nå må jeg raskt tilføye at, ja, det er ikke alt som fungerer, og mye kan bli bedre, for jeg hører at du allerede begynner å rasle med eldreomsorgen, de dårlige veiene, bompengeringene, matprisene, boligmarkedet whatsover. Men stort sett har vi det godt her i verdens rikeste land. Vi sover trygt i sengene våre, ingen kommer og river dyna av oss midt på natta fordi vi har ytret oss i det offentlige rom, vi blir ikke avlyttet eller overvåket i nevneverdig grad, vi har frihet og demokrati. 

I går så jeg "The Lady" - filmen om Aung San Suu Kyi, og jeg tenker, fy flate så glade vi skal være for alt vi har fått kjempet gjennom her i dette landet. 198 år gammelt har Norge blitt siden vi fikk egen grunnlov. Vi er den yngste blandt nasjoner, og på kort tid har vi blitt, ja, verdens rikeste land. 

Men hvor høyt opp stiger blåfargen på søylen i lykkebarometeret? Ikke så veldig høyt synes det. Det er under null følelsesmessig, misnøyen er langt under fryspunktet, og vi henger med nebbet. 

Jeg tror tiden er inne for å ta seg kraftig sammen, huske ord som ydmykhet og takknemmelighet. For før vi aner det kan vinden snu, og vi blir sittende blakke som kirkerotter i de nyopppussede husene våre. For ingenting vokser seg inn i himmelen. Det måtte i såfall være selvopptattheten og misnøyen?

Hva var det han sa poeten?

Noen vet hva alt koster, men de vet ikke verdien på noe.

LIVET ER HARDT?

LIVET ER HARDT?

Hver gang jeg skriver om barn og småbarnsfamilier på denne bloggen får jeg pepper. 

"Å Herre Gud, nok en gubbe som skal fortelle oss hvor bortskjemte og kravstore vi er", eller enda verre, "en barnløs homo som ikke vet hvordan det er å ha barn midt i tidsklemme og ammekluter!" 

Hallo folkens, her er jeg igjen!

Jeg vet alt om barn. Jeg er eldst av syv søsken. 

Min far seilte på sjøen, og mamma ble stort sett gravid hver gang han stakk en tur innom. 

Som eldst ble jeg hovedansvarlig for handling, klesvask og matlagning, frokost, middag og kvelds. Jeg ble tidlig krøket i livets harde realiteter. Mang en gang vugget jeg en av mine yngste søsken i søvn mens mamma satt og stirret ut vinduet, mens både hun og resten av huset ventet på far, på penger som ikke kom frem i tide. Og jeg måtte gå i kanossagang til kjøpmannen der boka skulle vært gjort opp for lengst, måtte tigge om å få krite det mest nødvendige for at vi skulle overleve til postanvisningen fra rederiet dalte ned i postkassen. Og etter endeløse minutters vurdering fikk jeg matvarene mens alle bygdas fruer fikk med seg den skamfulle lille gutten med det hummerrøde ansiket  som prøvde å gjøre seg uynelig foran den skyhøye disken. Det var vel under en slik scene jeg bestemte meg for at jeg aldri skulle bli fattig som voksen. Ja, det var tider og hendelser som i våre dager kalles "omsorgsvikt" og "overgrep" - men dog, vi overlevde, vi ble høyst fungerende mennesker som er rustet for livet og alt det som senere skulle komme. 

Hva jeg husker best fra den gangen? Gleden over å få lyd i en selvspikket seljefløyte, hjemmebakt brød, bestfars pipetobakk, mormors nedlagte moreller i sukkerlake, min første gule Walkman, et vidunder som spilte kassetter. Her sitter jeg og skriver på min splitter nye Mac Air mens iPaden spiller musikk, og mailene tikker inn på IPhonen, jeg er en synkronisert voksen herre som multitakser som om jeg var et helt digitalt orkester, mens jeg tenker tilbake til guttedagene da vi vasset i snø til oppover armene for å komme oss ned til hovedveien, da vi gikk til skolen på egne bein, tre kilometer hver vei, da vi ikke visste hva softis og pizza var, da en krone var en krone, og den store verden var en uoppnåelig drøm.

Nå har jeg vært i store deler av verden, er omtrent like kjent i New York som i Oslo. Jeg har fått mer enn jeg våget å drømme om. Men jeg har ikke barn, og derfor kan jeg altså ikke uttale meg om barn. Vel, for det første er det ingen som truer noen til å få barn i vår moderne verden. Og for det andre bør man ikke få barn om man ikke har tid til å få barn. Ingen er overmennesker, du kan ikke ha fem unger og to løpende karrierer i samme husholdning. 

Selvfølgelig er det fint at Staten legger til rette for barnefamilier, og det kan jo ikke være slik at folk skal slutte å få barn, da ville jo menneskene dø ut som rase. Men mye vil ha mer. Nå kreves det at fredag skal bli en fridag fra enkelte hold. Så da vil Norges befolkning med andre ord jobbe bare fire dager i uken, selv om landet må gå rundt hele uken, eller? Takk Gud for innvandrerne som tar drittjobbene vi ikke makter eller gidder å gjøre selv. For om vi skal ut å spise og kose oss på fridagene så må jo noen være på jobb, og i Norge styres landet stort sett av svensker og andre arbeidsinnvandrere i helgene, mens vi sitter på soldekket og klager mens andre flyr beina av seg for å tjene oss. Slik er det, like it or not.

Ja, livet i Norge er hardt. Alt det vi MÅ som vi ikke rekker! Ungene skal på ballett, fotball, pianotimer, utflukter, SFO, speiderturer, sangtimer, amatørteater, kor, korps, en million aktiviteter som jeg ikke orker å ramse opp her, og selv om de altivitetene ligger en kilometer unna hjemmet SKAL de kjøres fram og tilbake, bringes, hentes, fores, kles på, kles av, ryddes etter, tilfredstilles osv. Foreldrene er blitt det nye "downstaiirs" i familebedriften, mens ungene er adelskapet som selv skal bestemme det meste, Jeg kjenner familier som har bestillingslister, som lager to eller tre forkjellige ting til middag 365 dager i året, for for husfredens skyld får alle selv bestemme hva de skal ha til middag. Og mor stakkar som har hatt en tøff dag på kontoret og er på vei til spinningtime eller kvalitetstid sammen med jentene er irritert og rasende fordi ingen vil sitte stille ved bordet å spise, den minste kaster brokkoli på den eldste som vil spille Play Station samtidig som han slurper i seg spaghetti med ketsjup på gutterommet der gamle middagstallerkener kjemper om plassen sammen med skitne sokker og brukte boxershorts. Og far må på et viktig møte i borettslaget selv om det er hans tur til å lage mat og kjøre den eldste datteren på jazzballett. Ja da, livet er knallhardt! 

Hadde jeg vært far, jeg som har opplevd både "omsorgsvikt" og "overgrep" som barn, ville jeg innført knallhard kustus. Jeg ville sagt: "Rydd rommet ditt for faen, brett sammen klærne dine, smil og vær fornøyd med alt det vi gir deg, mat, klær, tak over hodet, og nå letter du på rævva, kler på deg og går til den forbanna jazzballetten, for hvorfor skal jeg kjøre deg en kilometer i bil bare fordi du skal til et lokale å røre litt på kroppen din, og ta dere sammen, i dag er det faktisk fiskegrateng til middag, og det gjelder for hele familien, og den det ikke passer for kan slå en hammer i sparegrisen sin og bruke sparepengene sine på restaurant, og nei, alle kan ikke få egen flatskjerm og hver sin laptop, og slik er det med den saken!" Gjerne hele denne regla med høy utestemme.

Men i dag er ikke det å la et barn spikke med kniv, klatre i toppen av trær, sykle uten hjelm, vasse i snø, handle på krita i butikken det vi vil kalle "overgrep", det er utenkelige kuriositeter. I dag er grensesetting det som regnes for  overgrep og omsorgsvikt.

Og som jeg sa til min venns datter da hun forlangte å få en ballkjole til fire tusen kroner: "Du hør her, mora di sliter rævva av seg med huslån og renter, hun får så vidt endene til å møtes, og hun har dårlig samvittighet fordi hun ikke kan gi deg alt du peker på, og du sitter her som en diva og pirker i maten og makter ikke en gang å rydde bordet etter deg når du har spist, hvem i helvete tror du at du er?"

Jeg kjøpte den ballkjolen til henne dagen etterpå, men etter den tiraden har hun sett på meg med mykt blikk. Jeg tror det blikket heter repsekt. 

TIL UNGDOMMEN.

TIL UNGDOMMEN.

Ja, du er kringsatt av fiender!

Av voksne som vil suge noe ut av deg.

Som vil ha deg til å kjøpe nettopp dem.

Som vil at du skal sitte solbrun på et paradisisk hotel.

At du skal være et Idol. At du skal ha X-faktor.

At du ikke er tynn nok. Ikke pen nok, ikke ren nok.

At du lukter feil. 

Ja, du er kringsatt av fiender!

Av voksne som ikke husker.

Som sier at det du sier ikke er sant. At du tar feil. 

At du er hjernevasket.

At du ikke strekker til. At det ikke finnes arbeid til deg.

At taket du trenger over hodet koster mer enn stjernene.

Som sier at din angst for miljøet er paranoia.

Som sier at ungdom er bortkastet på deg fordi du er ung.

Ja, du er kringsatt av fiender!

Av reptiler med is i årene. Mennesker som ble født gamle.

Av blinde som fornekter fakta. Som ikke hører eller ser.

Ja, du er hjernevasket av de voksnes livsløgn og bortforklaringer.

Ikke voks inn i alt dette.

Du er god nok, du er vakker nok, du er tynn nok.

Klok nok, og gammel nok for livet.

Ikke la deg forlede av folk som ikke husker.

Av de som aldri har vært unge. De som aldri håper, tviler, tror.

Og sky paradiset. Det finnes ikke.

I hvertfall ikke på tv.