Å, DENNE HERSENS DRAMATIKKEN!

Foto: Ketil Born/Nordland Teater - fra mitt stykke "Den Svarte Grisen" Regi: Reidar Sørensen.
Cast: Håkon Ramstad, Kjærsti Odden Skjeldal, Nils Golberg Mulvik, Hanna Børseth Rønningen, Sven Henriksen og Andres Kolstad.

Å, DENNE HERSENS DRAMATIKKEN!!!

Sist jeg hadde premiere på et stykke kom det en dame bort til meg etter forestillingen. "Unnskyld" sa hun "hvilken roman er dette basert på da?" Jeg fortalte henne at teksten ikke var basert på en roman, men at jeg hadde klekket ut hele plottet selv. "Å, har du funnet på alt sammen selv?" Ja, det hadde jeg, fortalte jeg henne. "Du storeste, det var imponerende" sa hun. Puh.

Vi som sysler med scenetekst i Norge har ennå ikke maktet å skrive oss ut av den store slagskyggen som ligger igjen etter Ibsen. I Sverige sliter de med Strindberg, i England er det Shakespeare som har satt standard for tekstbasert teater. Da jeg for litt siden leste en biografi om Tsjekkov fikk jeg tårer i øynene. Til en avtalt dato var dramatikeren meldt å skulle ankomme teateret med sitt nyeste stykke. Det var en merkedag, en dag for champagne og høye smørbrød. Skuespillerne pyntet og sminket seg, og når Anton Tsjekkov gjorde éntre på teatret i Moskva sto alle de ansatte i giv akt for mesteren. Så senket stillheten seg, skuespillere og andre satte seg ned ved føttene hans for å høre på mens dramatikeren leste hele teksten til ende for dem, uten pause. 

Ja, det var de tider da dramatikere hadde status, da alle var klar over råvarenes rette mor eller far. Nå er det ikke slik lenger. Nå kan det til og med gå så langt at en dramatiker stenges ute fra prøvene fordi instruktør og skuespillere blir så nervøse når han er der. Jeg har personlig opplevd å bli kjeftet huden full av regi fordi jeg ga en skuespiller råd rundt noen replikker når vedkommende ba om det. For når en dramatiker gir fra seg en tekst i dagens teaterverden sier han på mange måter også fra seg eierskapet når regi og skuespillere overtar den. Det er slik det er, på godt og vondt. For selvfølgelig skal ikke en dramatiker sitte i salen og "knirke" på prøver i åtte uker, og hyle opp bare et komma flyttes, men en dramatikers status i prosessen er nesten mindre enn de som vasker på teateret. Når en instruktør fjerner tjue sider i manus er det fordi han vet best, men når en dramatiker åpner munnen på en prøve får han beskjed om ikke å legge seg opp i regi, som er et fag. Ok.

Nå setter jeg ting litt på spissen, men det skjønner du sikkert. Jeg sitter og skriver mitt femtende stykke for tiden, og elefanthudføttene er godt plantet på jorden. Jeg er ikke så snill som jeg var før, jeg tør å si i fra. Og jeg er ikke så redd verken dramaturger, instruktører eller teatersjefer lenger. Før lot jeg folk herje som de ville med tekstene mine fordi jeg trodde premieren ville bli avlyst om jeg sa i fra, og jeg ville jo så gjerne få oppleve den premieren. Nå kan det hende jeg slår i bordet når det går for langt, ikke ofte, men av og til. Og jeg blir alltid litt ilter når noen sier "forfattere gjør seg best etter sin død!" - Nei, forfattere gjør seg best som levende mennesker, som medspillere i en produksjon, men i dag er maktpyramiden annerledes enn på Ibsens og Tsjekkovs tid. Nå har instruktør all makt, og dramatikeren neste ingen. Det er, slik jeg ser det, helt feil, det er dramatikeren som sitter på historien, som har gått alle svingene, tenkt alle tankene, bygd reisverket over hele greia. 

I Norge er det helt feil å komme med et ferdig stykke og slenge det i bordet. Nei, du skal komme med en idé, så skal man "leke"sammen, så skal man ha en workshop, så skal man mene å tro, og til sist ender det med at dramatikeren mister lysten på hele prosjektet og trekker seg ut av det, og slik renner ofte mange gode historier ut med badevannet fordi man ikke stoler på dem som skriver. Det er synd, og det må gjøres noe med. Klok av skade gjør jeg alltid slik: Jeg selger inn en idé til et teater, jeg får en kontrakt, jeg skriver stykkets første versjon, jeg får tilbakemeldinger, jeg skriver en versjon to, kanskje versjon tre, som går til leseprøve. Og så er jeg der i deler av produksjonen og forandrer sammen med regi og cast. Men før kontrakt skriver jeg ikke et ord utover synopsis og prosjektbeskrivelse. For når du har opplevd gang på gang at stykker har ligget og slengt på store og små teatre i både ett og to år gidder du ikke denslags lenger. Oj, jeg blir visst revet med. Det var en artikkel på scenekunst.no som satte meg igang. 

Ny norsk og annen ny dramatikk er livsviktig for teateret som form. Uten samtidige historier vil teateret dø ut og ikke evne å henge med i svingene. Og ja, det er mye bra som skjer, men dramatikerens status? Ikke bra. Det må gjøres noe med! Kan man kvotere inn mennesker på grunnlag av kjønn, kan man vel saktens klubbe inn et par norske urpremier både her og der. Slik det er nå er det de mindre teaterhusene i provinsen som er best på ny norsk dramatikk. Men pressen anmelder den svært sjelden, om den ikke gjester Oslo. Norge er et langt land, men historiene sitter ikke så langt inne. Det er de som skal få dem opp på scenen som svikter. Og det bør de få pepper for. På scenekunst.no er debatten i gang. 

Da påtroppende sjef i Bergen fikk mitt stykke "Marilyn - Nobody's baby" som er en musikal til gjennomlesning fikk jeg et brev fra dramaturgiatet hvor det sto: "Dette er et meget bra stykke, du har vist oss en kvinneskjebne som er like aktuell i dag som den gangen hun levde. Men dette stykket passer desverre ikke inn i vår profil her på teateret. Lykke til videre med denne fine teksten!" Og jeg tenkte, at det ikke passer inn i teaterets profil er vel helt greit, det må man saktens tåle å høre. Så ble profilen offentlig. "Rockeulven" "Evig Ung" "Fanny og Alexander" vel, som sjanger er vel dette en slags profil, men strengt tatt heter det vel en blåkopi? 

"Marilyn" ble satt opp ved Nordland Teater og Haugesund Teater, og skal snart prøve lykken i utlandet. Så får vi se. Men først er det fest hos teaterfamilien Ekdahl, eller "Jul igjen" kan man vel si.