VERDENS RIKESTE LAND

I VERDENS RIKESTE LAND

I verdens rikeste land, disse fire ordene har festet seg som et mantra i alle diskusjoner. At det går an, skammelig, helt på trynet, i verdens rikeste land, skriver mange på nettet, hyles det i debatter. At det går an, jeg forstår det ikke, jeg finner meg ikke i det, ikke her, i verdens rikeste land!

Det er typisk norsk å være god, var det vi sa før. Vi sier ikke det så ofte lenger, for det er ikke typisk norsk å være god, det har tikket inn en slags erkjennelse om at vi kke alltid er så gode, verken i politikk eller i f.eks sport. Men i verdens rikeste land er vi eksperter på å klage, sette de mest utrolige ting opp mot hverandre. Et nytt kulturbygg kan ikke reises uten at pengene (her i verdens rikeste kand) burde vært brukt til noe annet. Og bygger Staten et stykke vei ett sted, skulle den selvfølgelig ha blitt bygd et annet sted. Det er alltid noe som har det verre i verdens rikeste land. Kverna går, vi blir aldri fornøyde her i dette landet, som i mange andre land med lav arbeidsledighet, for mye penger og for mye fritid til å bruke på å fundere på ett eller annet vi burde hatt som vi har krav på, men som vi ikke har fått. 

Verdens rikeste land er ikke en status som utløser glede, det er en diagnose. Jeg velger å kalle det selvopptatthet som grenser til det absurde.

Nå må jeg raskt tilføye at, ja, det er ikke alt som fungerer, og mye kan bli bedre, for jeg hører at du allerede begynner å rasle med eldreomsorgen, de dårlige veiene, bompengeringene, matprisene, boligmarkedet whatsover. Men stort sett har vi det godt her i verdens rikeste land. Vi sover trygt i sengene våre, ingen kommer og river dyna av oss midt på natta fordi vi har ytret oss i det offentlige rom, vi blir ikke avlyttet eller overvåket i nevneverdig grad, vi har frihet og demokrati. 

I går så jeg "The Lady" - filmen om Aung San Suu Kyi, og jeg tenker, fy flate så glade vi skal være for alt vi har fått kjempet gjennom her i dette landet. 198 år gammelt har Norge blitt siden vi fikk egen grunnlov. Vi er den yngste blandt nasjoner, og på kort tid har vi blitt, ja, verdens rikeste land. 

Men hvor høyt opp stiger blåfargen på søylen i lykkebarometeret? Ikke så veldig høyt synes det. Det er under null følelsesmessig, misnøyen er langt under fryspunktet, og vi henger med nebbet. 

Jeg tror tiden er inne for å ta seg kraftig sammen, huske ord som ydmykhet og takknemmelighet. For før vi aner det kan vinden snu, og vi blir sittende blakke som kirkerotter i de nyopppussede husene våre. For ingenting vokser seg inn i himmelen. Det måtte i såfall være selvopptattheten og misnøyen?

Hva var det han sa poeten?

Noen vet hva alt koster, men de vet ikke verdien på noe.