MÅNEN ER EN KREVENDE ELSKER

MÅNEN ER EN KREVENDE ELSKER

Jeg blir alltid litt koko rundt fullmåne. 

Sover urolig,  i rykk og napp om natten, drømmer episke Steven Spielbergfilmer om katastrofer og krig. I natt har det vært en x-rated versjon av "Danser med ulver" eller noe i den dur. Kanskje så enkelt forklart at jeg bladde i en bok om amerikanske indianere før jeg la meg? 

Vel, jeg liker månen. Sitte å se den seile over himmelen, som Radka synger i "The moon is a harsh mistress" - stirre ut på den gule sirkelen som henger over pæretreet i hagen og være litt smånervøs og frynsete. Ja, jeg blir alltid litt frynsete rundt fullmåne. Og månen har inspirert diktere, komponister og malere til alle tider. Månen har en magisk tiltrekningskraft sies det. En gang så jeg en stor rød måne i Kautokeino, så stor og lav at den nesten lå nede på bakken. Man kan bli livredd av mindre:)

Tom Waits synger også ofte om månen. "I'll shoot the moon right down from the sky for you baby" harker han i "The Black Rider" - en nifs sang om de mørkeste kreftene i kjærligheten. Og da jeg var liten ble jeg fortalt historier om mannen i månen, at den kanskje bare var en ost. I voksen alder vet jeg at den ikke er det. Men det er fint å tenke på når skrekkdrømmene sniker seg innpå deg om natten.

Jeg er ikke så veldig alternativ av meg. Tror ikke på sånne "new age" greier, men jeg vet at det finnes krefter i universet som påvirker oss. Og at universet på en måte er nøytralt, men at det kan hjelpe tankene dine på godt og vondt. Henger du med? Jeg mener, det finns positive og negative krefter i universet, og vi kan selv velge hvilken spiral vi vil bli med på, opp eller ned. 

På meg virker det som svært mange er i en negativ spiral. Vi har det så godt, men vi klager på det meste. Vi har det godt, men ikke godt nok, sier mange. Vi kan alltid får det bedre. 

I natt satt jeg og stirret på den voksende månen. 

Du blir litt liten under himmelen av og til. Og vi vil jo ikke føle oss små, vi vil ha kontroll, være voksne, nøkterne osv. Men månen synger sine beske sanger om ensomhet og at livet tar slutt en gang, mens den selv forkynner at "jeg skal seile her oppe i all evighet, lille menneske, du som bare er der nede på nåde, en stakket stund." Ja, foran evigheten er vi noviser. Hva er det egentlig jeg skriver om? Månen? Jeg blir litt som glass etter en søvnløs månenatt. Men lange tanker er mat for sjelen. Jeg tenkte lange tanker i natt. Og jeg tenkte på hva poeten skrev: "Gå inn i ditt eget mørke, puss sot fra lampen, slik at de forbipasserende kan se lyset i dine bebodde øyne." (fritt etter Hans Børli) 

Men nå er det dag. Solen siver inn gjennom persiennene, danner striper av hvitt lys på dynen her jeg sitter med laptopen i fanget og skriver dette. Kaffen er god og sterk. Min kjære sover sikkert i sengen sin i Paris der han er. Jeg skal snart stå opp. Sette meg på et fly. En ny dag er på trappene. 

Life blessed be. Og nå er månen en blek kopi av seg selv. 

Solen er en mektig fyr han også. Eller hun. Velg selv.