ME, MYSELF, I

ME, MYSELF, I

Nå er tallene her. Nordmenn går med underskudd. Vi koster mer enn vi gir tilbake. Men hjulene går rundt på grunn av oljefondet. Vi har råd til å være underskuddforetagender alle sammen. Og vi er de rikeste i verden, men vi er de som krever mest, klager mest. Nå streiker mange på grunn av at de fikk et tilbud fra staten om skarve 20 tusen mer i lønn. Jess, jeg har gått forbi en haug med velfødde disseromper med refleksvest og sure miner i dag. Godt voksne folk som står på krava, som vil ha mer, mer og atter mer. For det blir aldri godt nok for noen i Norge, og at økonomien i store deler av Europa vakler, at folk mister jobber, må gå fra hus og hjem rører oss ikke i nevneverdig grad. Nei, vi stikker sugerøret i statskassa fordi vi har mulighet til det, og føler at vi har krav på mer lønn hvert eneste år.

Jeg kjenner på kvalmen. Jeg tenker på min venninne i Queens i New York som har tre jobber samtidig som hun utdanner seg og tar vare på et lite barn på to år. Hennes hverdag er slit fra ende til annen, og det er bare et ord som spinner rundt i hodet hennes, og det er "penger" - til forsikring, husleie, mat, klær til barnet, for til seg selv har hun ikke kjøpt noe som helst på flere år. Hun er av og til så sliten at hun er grå i ansiktet, men hun håper på bedre tider, at det skal snu, for det kan da ikke fortsette slik i årevis. Jeg vet ikke, men det har gjort det nå, i mange år. Men hun klager ikke, hun biter tennene sammen. Bare én eneste gang har jeg sett henne gråte, og det var da hun strøk til eksamen, og måtte ta et semester om igjen. Men hun gikk på med krum nakke og gjorde det. Hun bor i et lite hus, har bare et kjøkken og en stue, og en liten råtten dusj. Alene i verden. Med et barn. I en av verdens største byer. Og hun sier: Det kommer til å snu, jeg må tro det, ellers makter jeg ikke mer! Jeg tar henne med ut for å spise når jeg er der, men jeg ser at hun hele tiden tenker på hva hun kunne bruke alle disse pengene vi spiser opp til. Og jeg kan ikke gi henne penger. Det handler om stolthet. Om verdighet. Men hun spøker med at "He's my rich friend from Norway!" Og selv om det er spøk, så kjenner jeg at det stikker i hjertet.

Her hjemme skrikes det om alt det vi ikke får som vi har krav på. I alle debatter hyler en eller annen "Dette er skandale, i verdens rikeste land!" Vi skal ha, ha, ha, det ene eller det andre. Og spiralen går stadig fortere. Vårt samfunn skaper tapere. De som ikke har råd til å gi alle ungene en iPhone4S er ikke med på festen. Og ungene disser rundt i huset og krever alt det alle andre har. Sure bortskjemte drittunger som ikke gjør et slag i huset. Som er adleskapet i de norske hjem, demokratiets terrorister, som hver og en skal ha sin egen rett til middag osv. Som skal kjøres og hentes hit og dit. Barn, og unge som om noen få år skal styre og være voksne i dette landet. Hva om boblene brister og pengene tar slutt? Vil vi takle det? Vil ungene fikse at far og mor mister jobben, at barndomshjemmet går under hammeren, at man kanskje må flytte inn i campingvogna om ikke den også er borte? Nei, dette er ikke science fiction, det skjer over hele Europa og i USA, mens vi får dånedimpen bare det ikke er smør eller mel i butikkene i ett par dager. 

I skrivende stund er det kveld. Det er over 25 varmegrader. Fuglene kvitrer. 

Vi skal prøve lykken i MGP om litt. Og jeg sitter her ved bordet mens tv'n durer, og tenker på at jeg er et underskuddforetagende som koster samfunnet mer enn jeg gir tilbake, og at jeg i det minste burde være takknemmelig for alt det som kom i vår vei her i Lykkeland. Og jeg sier takk for det. Takk. Takk for maten. Takk for at jeg har pass. At jeg har penger i banken. Jobb. Et godt liv. At det eneste problemet jeg sliter med akkurat nå (som kan løses på en enkel måte) er at jeg har lagt på meg tre, fire kilo på grunn av at jeg har sluttet å røyke. 

Helt til sist. Jeg sto i Apple Store i NYC og fiklet med den siste iPaden (selv om jeg har en som er knappe året) og så tenkte jeg; nå er det slutt, nå er det fanden meg nok! Hva skal jeg med all denne dritten som jeg ikke trenger? Nå skal iPad, iPhone og Mac Air få slite til de utånder av alderdom, og først da kjøper jeg nytt. Eh, det er jo koselig med kulehode og rettetast også. Eller en fjærpenn?:)

Lykke til Tooji, slike gutter det vil gamle Norge ha!