OM HUS, FOLK OG LENGSEL

OM HUS, FOLK OG LENGSEL

Ja da, det "skal bo folk i husan" - det er det ikke bare Kari Bremnes som vet.

Vi holder på å pakke oss ut av et hus vi har bodd veldig lenge i, reisen går videre til et annet sted. 

Jeg trodde ikke jeg kunne bli så knyttet til et hus som til dette, jeg som reiser så mye, har sett så mange triste hotellrom, forlatt så mange fremmede senger uten at jeg har tenkt så mye på det. Kanskje nettopp derfor? At dette huset har sneket seg innpå meg uten at jeg har lagt merke til det, at jeg har knyttet bånd som jeg ikke visste. Jeg sitter her ved kjøkkenbordet, skriver og ser min kjære som klipper gresset ute i hagen, ser rosene i vinduet, løytnantshjerter og lupiner i fullt flor der ute ved gjerdet, og jeg kjenner på en dump tristhet ved å skulle forlate alt dette. Men livet vender et nytt blad, for å være litt svulstig, vi skal videre til et annet sted, til nye utfordringer, et sted ved havet i nord står et nytt hus og venter på oss. Fremmede rom vi skal fylle med våre liv, vår latter, gråt, sorg og glede. 

Jeg har levd etter dette i mange år: "livet er for kort for bare lengsel" - jeg har hatt litt småforakt for mennesker som ankrer opp et sted tidlig i livet og blir der så lenge de lever. Jeg har ledd av folk som samler i lader, som lever og ånder for hus og hjem, som pusser opp, flikker og fornyer, men som aldri reiser eller utvider sirkelen. Nå sitter jeg selv her og kjenner på et følelsesmessig ankerfeste, en tykk trosse som skal kappes av, og jeg skal seile videre mot noe ukjent. Vel, ikke så ukjent, vi skal fremdeles bli boende i verden, men det skaker meg mer opp enn jeg trodde, mye mer enn jeg liker. Men så tenker jeg, fanden heller, et hus er bare et hus, det er folka som bor der som teller, livene de lever. Men jeg tenker på hagen, hvem som skal ta over. Vil de kjenne igjen ringblomstene når de stikker hodet opp om våren, og om ikke, komme i skade for å luke dem vekk? Vil de tynne ut og dele staudene så de ikke kveles? Vil de huske å klippe ned rosene på det rette tidspunktet, ikke for sent, ikke for tidlig, men når man er helt sikker på at det ikke kommer frostnetter? 

Jeg har egentlig ikke noe å skrive om i dag, men det er når man slipper opp for ord tankene flyter som lettest. Jeg ville bare skrive litt om dette røde og grønne huset på Kampen, denne gamle sveitzervillaen med det store pæretreet der det samme skjæreparet har bygd rede hvert eneste år, og ripsene er store og gode, der du kan sitte om høsten å høre pærene falle ned, høste plommer i bøttevis fra det ene treet, og pinnsvinet lister seg engstelig over plenen i morgengryet. Jeg ville bare ta skriflig farvel med dette huset. 1. august lukker vi døren for siste gang. Og jeg vil si takk for alle de tusenvis av dager der det har lukket seg rundt oss som en kokong. De gamle veggene som knirker, vegger som har hørt mennesker snakke, le og gråte i mer enn 150 år. Takk for oss. 

Der oppe i nord er himmelen høyere, utsikten lengre, selv om lyset om vinteren bare kan være en strime håp i horisonten, og når beinkulda setter inn kan det virke som om sommeren aldri mer skal komme. Det blir helt sikkert fint. Eller, jeg er ikke ikke et slikt menneske som håper at ting skal bli fine, jeg bestemmer her og nå at det kommer til å bli fint. Vel, noen litt svulstige ord fra en mann som er vant til å leve livet "the vagabond way" - og det vil jeg fortsette med. Avsted til New York en måned på senhøsten, og til Paris snart igjen. Jeg mener, dette er da ingen krise? Life blessed be. Men jeg synes fuglene kvitrer litt tristere i dag enn det de pleier på denne tiden. Vet de noe?