GUD OG KONGEN, OG ALLE DE ANDRE...

GUD OG KONGEN, OG ALLE DE ANDRE....

"Der ble vi kvitt kjerka" sa en venn til meg i går "nå er det bare kongen igjen!" Vel...

Jeg går sjelden i kirken, nesten bare i begravelser. Og kongen irriterer meg ikke nevneverdig. 

Både kirke og konge gjør seg best i sorg. 

Etter 22.7 har begge vært sentrale aktører. Kongen gikk på scenen under minneseremonien og forvandlet seg til en gråtende far og bestefar foran øynene våre, og kirken slo opp dørene og ble en av hovedleverandørene av empati og nestekjærlighet. For det er under tragedier og sorg både kongehus og kirke ikke lenger bare er symboler, men viser seg som grunnmuren i samfunnet. Jeg har selv banket på en kirkedør en gang tidlig i livet da alt håp syntes ute. Jeg møtte øyne og ører, hender, en favn uten krav. Jeg fikk det ikke trodde jeg ville få, selv om jeg ikke er medlem av den norske kirke. Og nå skal altså kirken styre eget bo, bestemme hvem som skal innsettes som biskoper, profil og holdninger. Det kan slå begge veier. Jeg kunne sagt at jeg ikke bryr meg, men jeg bryr meg. Jeg er gammel nok til å like ét rom i et stort hus, og mislike resten av huset. Det er som med mennesker, man trenger ikke like hele mennesket og alt det det står for for å være en venn?

Og kongen? Kongehuset? Monarkiet?

 Om jeg ser på det med nøkternt blikk er de kongelige ikke annet enn gallionsfigurer i dyre kjoler, vulgære smykker og ordensbånd. Jeg kan trekke på smilebåndet av prinsesser med hang til fjær som daler fra himmelen, eller som abassadører for norsk design osv. Men vi kommer altså ikke fra det faktum at kongehuset har vært en samlende faktor etter tragedien sist sommer. 

Norge er jo også en slags anakronisme i verdensammenheng:) 

Vi ser på verden med dueblått blikk, flagget vaier i vind, bjørka lyser grønn, og vi blir litt forvirret når avisene skriver at fedrelandet har "mistet sin uskyld" - for vi tenker sjelden over hva og hvem vi er. Ingen gjør det når de lever for trygt, når man ikke lever med en overhengende fare for krig og vold hver eneste dag. Vel, jeg vet ikke om Norge mistet uskylden i fjor, jeg vet ikke om Norge var, eller noen gang har vært så uskyldig, men jeg tror det som skjedde har forandret landet, oss. Jeg mener å ane en annen mykhet i manges øyne, at armene har blitt litt lenger, at vi favner hverandre lettere, snakker om andre ting. At vi er en smule mer bevisste vårt priviligerte hjørne av verden. Så får det heller være at det hatet som alltid har vært der har kommet opp til overflaten i debattene, blitt mer synlig i media, på nettet, og i dagliglivet ellers. Og med at Norge er en anakronisme, mener jeg også at intet annet land i verden ville neppe ha slått tilbake med rosetog og stillhet, sunget sanger om regnbuens farger osv. Og hvordan vi ville ha reagert om disse uhyrlige gjerningene hadde blitt utført av en muslim vil vi aldri få svar på, men jeg tror ikke folket ville ha løpt til blomsterburikkene, sorry for det....

Men kongen gråt, kirken slo opp dørene. Og Norge har aldri vært så kristent som i dette året som har gått. Og det er på mange måter vakkert. Tross dette er jeg motstander av kirken som fordømmende kraft. Døren er høy i sorg, men ikke så høy i andre medmenneskelige sammenhenger. Og nå det gjelder monarkiet, det finns verre ting en armbånd fra Tibet og englefjær. Kongen er en gammel snill mann, og dronningen er en pen frue som samler på kunst. Ja, alt kunne vært verre. Men det med at regjeringen endret grunnlovens paragraf om statsreligionen stakk litt et sted under brystbeinet. Ikke så mye, men litt mer enn ved å skifte strømleverandør. Og jeg er skuffet over meg selv for dette lille stikket. Men jeg kommer ikke over blomsterhavet utenfor domkirken, de vidåpne dørene, de myke hendene, eller at kongen gråt for de unge døde. Jeg hater å si det, men jeg har nok rødt, hvitt og, eh, blått blod i årene. Så får man heller ta noen svømmeturer utenfor andedammen noen ganger i året for å trekke pusten.  Særlig nå når det står en valgslanket "lady in waiting" i blå drakt med en annen blondine på slep i kulissene. Hadde jeg vært amerikaner kunne jeg sagt: "God bless us all." Men jeg er ikke amerikaner, og vi nordmenn sier ikke slikt. Det er for svulstig for et nøkternt folk. Men en konge og en dronning unner vi oss. Jeg kan ikke annet enn å like det...