I UTKANTEN AV BILDET

I UTKANTEN AV BILDET

Vi liker å ha det pent rundt oss. Vi liker ikke ting som ikke passer inn, forstyrrer bildet av harmoni. Interiørdesignere, stylister og makeupartister jobber døgnet rundt, noen av dem er guder. For vi har blitt et glansbilde av et land, et stylet og fotoshoppet folk. Vekk med det som ikke passer, dobbelthaker, uren hud, for korte bein, et foster med påvist Downs. Vi vil ikke ha det stygge. Den lille detaljen som får bildet til å skurre, sofaen som ikke matcher, de feile blomstene, gardinene i den litt for "brune" nyansen, den rynkete utstrakte hånden til den gamle kvinnen som sitter på gaten og ber om noen slanter. Nei, vi liker ikke at noen sprayer en fremmed signatur på bonderomantikken vår, at insekter som ikke hører hjemme hos oss smugles inn som blindpassasjer sammen med utvalgte varer fra fjerne strøk vi behøver for å få det vellykkede bildet til å gå opp i fullstendig harmoni. For vi er ikke rasister i glansbildelandet, vi er "grensesettere" - og bakom synger en blond rapper om "Sommerfuggel i vinterland" 

Norge har blitt et coctailparty på dekket av et cruiseskip der "dresskoden" ikke må brytes.Vi mingler med mennesker som ligner mest mulig på oss selv, lar de små innøvde replikkene sveve mellom oss som ufarligheter uten brodd, nipper mat fra små trepinner på fat servert av mennesker vi "tollererer" fordi det har tikket inn en slags bevisthet om at de "bidrar" og holder "hjulene i gang" -  for ingen av oss har da noe imot "fremmede" så lenge de er integrerte og bidrar til brutto nasjonalprodukt? Og når de smiler underdanig i den sort/hvite uniformen, rydder vekk søppel, tomme glass og matrester stikker det et sted langt bak i samvittigheten når vi hører noen hviske "han var egentlig hjernekirurg i det landet han kommer fra!" - og vi smiler litt sky når han nærmer seg neste gang og fyller nye bobler i glasset vårt, og vi spør litt forsiktig, liksom for å vise at vi snakker med alle her i dette humane og inkluderende landet: "Hvor i Afrika kommer du fra?" og snapper etter luft når han med et høflig smil forteller at han "aldri har vært" i Afrika. Ja, vi er veldig opptatt av innpakningspapiret i Norge, men innholdet i alle pakkene forvirrer oss oftere og oftere. 

Nå har "Piken med svovelstikkene" satt seg på et stykke papp på utsiden av vinduet i "det norske hus" - hun sitter ute i snøen og stirrer inn på oss mens hovedrett og dessert sendes rundt. Eventyret om godhet og empati, den lille historien av HC Andersen har kommet for tett på oss. Vi trekker for gardinene og legger en vedkubbe til på peisen, stikker hodene sammen og sier at hun der ute som tigger penger, som ber om å få komme inn i varmen ikke egentlig er en sulten foreldreløs pike, men et offer for menneskehandlere som har plassert henne her, nettopp her, fordi vi er det mest naive folkeslag i verden som tiltrekker oss lykkejegere og andre utskudd. Og når lysene er slukket, bordet ryddet, setter vi oss ved dataskjermen og føyer til nok et fadderbarn på autogirokontoen for å døyve den dårlige samvittigheten. For langreist empati er enklere enn kortreist, ikke sant? Men rett før vi legger oss, når vi har vært inne og brettet dynen godt rundt ungene, kysset dem godnatt, gløtter vi ut gjennom sprekken i gardinene, ser at hun sitter der ute i snøen, og vi sender en tanke til alle matrestene som gikk i den brune dunken, på fryseren som er så full av mat at den nesten ikke er til å få lukket igjen. Og vi tenker at vi er heldige som bor i dette landet, men at vi har jobbet hardt for det. Vi slukker lyset, stirrer ut i mørket. Etter en time strekker vi hånden ut etter innsovningspillene på nattbordet, og etter nok en time sovner vi endelig mens kjemikaliene kverner og gir oss vonde drømmer på den myke dunputen av edleste sort.

I går ga jeg to hundre kroner til en gammel kone som satt på Majorstua. Og en norsk kvinne med to barn som gikk forbi på fortauet så hva jeg gjorde og så på meg med forakt. "Mamma, mannen ga den gamle damen penger. Skal ikke vi også gjøre det?" sa det ene barnet. "Nei, det skal vi ikke! Nå skal vi gå til Hennes&Mauritz og kjøpe nye sommersko til dere! Kom nå!" Og så stirret hun strengt på meg som om jeg hadde forsøkt å selge heroin eller hasj til ungene hennes.

Jeg kjøpte også nye sommersko i går. Og jeg ga to hundre kroner til en fremmed. Noen vil si at jeg er naiv, at jeg støtter kriminalitet og menneskehandel. Jeg vet ikke. Men jeg følte meg ikke fattigere. Jeg følte meg faktisk litt rikere. For et stykke lindret dårlig samvittighet koster  ikke så mye for en spekket lommebok. Hadde jeg tatt henne med hjem, lagd middag til henne, latt henne dusje, varme seg litt, hadde det kostet noe. Men jeg vil jo ikke ha et renn på døra bare fordi jeg er naiv? 

Jeg sitter her og skriver dette, ser ned på de vinterbleike bena mine, tenker at jeg burde ta en soltime eller to. For vi vil jo alle være litt brune på denne tiden av året? For kritthvite bein på en gubbe i shorts er en detalj som forstyrrer det perfekte bildet. Og perfekt må verden være. 

Perfekt og homogen.