FRIHET TIL Å YTRE?

FRIHET TIL Å YTRE?

Jeg tenker på ytringsfrihet. Jeg tenker på sensur. Sensur gjort av andre, på selvsensur.

I disse dager mener mange at de er utsatt for knebling, at de ikke kan si og skrive "det alle tenker" - og derfor går de "under jorda" og bruker anonymitetens tafatte ståsted, og pumper ut alt det de mener alle andre tenker uten at navnet hefter ved det de skriver.

Hva er ytringsfrihet? Er det det samme som at man kan si hva man vil? Noen mener det. Andre igjen mener at ytringsfrihet bare gjelder for folk de selv liker, som mener det samme som dem. I Norge er det, i ytringsfrihetens navn lov å kalle politikere for f.eks AP-katter uten at noe skjer. Det er lov å kalle alt som ligger til venstre for Majorstukrysset for "kommunister", eller kalle alle fra et populistisk parti for "horekunder" uten at politet kommer og kutter bredbåndet. 

For mange av oss har blitt noen digitale sladrekjerringer. 

"Ikke mine ord altså" men "mange med meg", ja "jeg skriver bare det alle andre tenker" - hilsen "Anonym Røa" Før sto vi på hjørnet og hvisket sammen, snudde oss vekk når den vi snakket om kom. Verden var mye farligere før internett, vi kunne bli stilt til ansvar for våre ord. Nå sitter vi ved datamaskinene, og hat og fordommer sitter løst i fingertuppene, klikk, der føyk det ut, hilsen anonym. For når vi ikke ser inn i et par øyne eller står foran levende mennesker sitter ikke ordene så langt inne. Ord er ikke lenger ord, de er bare fingertupper som berører tastene. 

Men ytringsfrihet? Hva tør jeg å ytre? 

Ikke så mye. Jeg er redd for å mene for mye. Jeg tør ikke kritisere ting i kulturlivet i redsel for repressalier. Nei han kan vi ikke jobbe med, han skrev jo noe dritt om den forrige tv-serien vi lagde! ville noe kunne si. 

I går hadde jeg en lang samtale med en venn om kjønnsbalansen rundt lederstillinger i kulturen. Jeg sa: "Nå er det 13 kvinnelige teatersjefer i Norge. Bør vi bli bekymret?" For et par tiår siden skrev mange og var bekymret for nettopp kjønnsbalansen i teateret fordi det var for få kvinnelige ledere, nå er det omvendt. Men jeg tør ikke skrive det på Twitter i redsel for ikke å få jobb. Altså, jeg sier ikke at det er noe galt i at det er mange kvinnelige sjefer, eller at det er noe feil med de som leder teater og kultur i Norge, men jeg mener bare at siden refrenget den gangen (for to tiår siden) var "at bare damene fikk slippe til, så skulle alt bli så fint!" Og nå lurer jeg bare på; Ble det det? Har kjønn invirkning på reportoir, miljø, arbeidsforhold osv? Men jeg tror ikke vi er riktig der ennå at det blir noen seminarer om dette. Men det hviskes jo i gangene, "jøss, enda en kvinnelig sjef", men ingen tør å si det høyt...

Ytringsfrihet? Den virker inn på oss alle. 

Men hvordan virker den inn på produktet? Hva skriver vi? Hva spiller vi? På meg virker det som om film og teater demper angsten ved å se en annen vei enn den tida vi lever i. På film er det bambusflåten til Thor Heyerdahl og ungdommer som løper gjennom skogen med det onde i hælene, og på teater spilles det musikaler til det tyter ut av ørene på oss. Gamle klassikere dramatiseres, ny norsk dramatikk gjør seg best i festtaler, og bare med få hederlige unntak er samtiden satt på agendaen i "hastestykker" om aktuelle temaer.

Når flyene smalt inn i Twin Towers i NYC satte kulturen seg til tastaturet ganske raskt, kameraene begynte å snurre ikke så lenge etter. Hva vil skje i Norge? Hva skal vi skrive, spille, synge, whatever om det grusomme vi har gått gjennom? For noe må skje? På nettet går den anomyme dialogen i ytringsfrihetens navn, besk dramatikk ikke skrevet av fagfolk.

Men for all del, vi kan jo fortsette å synge "Don't cry for me Argentina" og "Here we sung about tomorrow, but tomorrow never game!" 

I dette blogginnlegget har jeg skrevet meg over grensen for hva jeg tør å skrive.

Men jeg gjør det fordi jeg kan. Vi har jo ytringsfrihet her i dette landet, har vi ikke?

Men jeg kunne aldri fått meg til å skrive dette på nettet og signert med: 

"Hilsen Anonym Kampen"