KULTUR RETUR

KULTUR RETUR

Mange jeg kjenner fnyser av Eurovision Song Contest, sier at det gidder de ikke å bruke tid på. 

I helgen vant svenske Loreen den internasjonale finalen i Baku og SD (Sverigedemokratene) var straks ute å stilte spørsmål ved hennes svenskhet. Hva skal vi med henne? Hun er da fra Marokko, og ikke fra Sverige? Vi har hatt lignende utspill her til lands, ikke mot Tooji, men i fjor måtte Stella (husker ikke etternavnet hennes) tåle å høre at hun var fra Afrika og ikke fra Norge. Doreen, som havnet i bråk i Baku da hun tok seg tid til å møte frihetsforkjempere der nede, slo hardt tilbake mot SD i går og sa: "Du kan ta den kulturen din å gjøre hva faen du vil med den, jeg er ikke her får å verne om den svenske kulturen!" 

Men det var ikke denne sangkonkurransen jeg skulle snakke om i dette innlegget.

Jeg tenker på oss, på meg selv, mine venner, mine kolleger. 

Vi flytter ikke grenser ved å være for enige, mene det samme, like det samme, gjøre det samme. 

Vi som løper i flokk, har sjefer som løper i flokk, som titter hverandre over skulderen, mens budsjettene blir stadig tightere, og mainstream er det som gjelder. I vinter la NRK ned Morgenkåsseriet, nå er det Lydverket som ryker. Alt som har merkelappen "smalt" legges ned, Kulturstripa, merk deg navnet, er snart bare et ynkelig strå som ligger skinnflatt mot bakken mens de tabloide vindene blåser innover oss. 

Vi overøses av meningsløse realityshow der solbrune ungdommer sitter ved swimmingpoolen og "filosoferer" over livets uvesentligheter. Vi forakter det, vi rister på hodet, mens selv griper vi til nærmeste musikal eller det mest opptygde dramaet i Hakkebakkeskogen whatever. Vi er "money talks" generasjonen, gamle som unge. Og vi som skriver for scenen får stadig høre: "Dette stykket er jævli bra, men jeg tør ikke satse på noe nytt og ukjent, både styre og byråd puster meg i nakken!" De mindre ærlige sier: "Eh, dette er jo veldig fint, men det passer ikke helt inn i vår profil..." Og slik henvises alt dette "smale" til pusteøvelser og kunstig åndedrettsfestivaler som drives av mennesker med god vilje. 

Vel, globalt er vel norsk fotball også ganske smalt? Og er det "smale" egentlig så smalt? For gang på gang viser det seg at det er det som ingen trodde på som slår. Da filmen "Avatar" var nominert til en haug med Oscars var det den lille "umulig å selge-filmen" "Hurt Locker" som vant prisen for årets beste film. Og har ikke Ibsen også en gang vært smal? Shakespeare? I sin kamp mot sine samtidge, som var større stjerner enn ham? Jeg kan huske Jon Fosse over noen krøllete ark på Kasino i Stortingsgaten, den gangen ingen ville ta i ham med ildtang, han, som de fleste litt tilårskomne teatersjefer med respekt for seg selv "mener å ha oppdaget" Men se, Jon Fosse har blitt en av de store smale. 

I New York var jeg så heldig å drikke kaffe med hun som spilte hovedrollen i "Next to Normal" en "smal" og "vanskelig" musikal om bipolare lideleser som alle "pengesekkene" ristet på hodet over og lo seg skakke av, men som endte opp som en pen suksess på Broadway, og senere ble tatt rundt i verden. Nok en gang ble det smale det brede. Jeg har en følelse av at "smal kultur" er litt sånn når foreldre lærer ungene å spise "vanskelig å like mat" -  dette er "voksenmat" men det er godt for deg, derfor må du spise den, ok? Ny norsk dramatikk regnes som "tap" lenge før leseprøve, om det i hele tatt blir noen leseprøve. Og om det blir premiere, er det minimalt med markedsføring, og svært sjelden får teksten innta hovedscenen "for vi kan da ikke tro at folk vil ha noe de ikke vet hva er?" er refrenget ofte. Og derfor gjør ny norsk dramatikk seg best i festtsaler, og som sagt på dramatikkfestivaler. 

Men det er da ikke så ille? sier mange. 

Det er da mange urpremierer på ny norsk dramatikk? Jo da, det er det, men de får aldri den plassen de fortjener. Og det er i provinsen de fleste slike premierer går av stabelen, og pressen anmelder dem svært sjelden. Jeg har skrevet 14 helaftens stykker, men bare to ganger har jeg blitt anmeldt av en samlet rikspresse. Det var i Steinbruddet i Fjæreheia (Agder Teater) og ved Festspillene i Nord-Norge. Selv ikke da Nordland Teater hadde premiere på Hedda i regi av Stein Winge gadd hovedstadspressen å lette på baken for å anmelde det. Men (dette har jeg sagt før) da Pia Haraldsen hadde syv replikker i "Romeo og Julie" ved Haugesund Teater for noen år siden satte hele det samlede pressekorpset seg på flyet over fjellheimen for å bivåne superkjendisens fall på teaterscenen. 

Vi lever som sagt i en tabloid og ikke minst populistisk tid. Mange i ulike fløyer mener den norske kulturen er truet. Men hva er mer norsk kultur enn et stykke nyskrevet norsk dramatikk? Hva er mer norsk kultur enn Stamsund Internasjonale Teaterfestival eller Vinterlysfestivalen i Mo i Rana, som viser 60 forestillinger i løpet av en uke? Begge drives nesten uten midler, og pressen neglisjerer dem fullstendig. Avisene er for det meste opptatt av om Støre er svekket eller ikke. Sikkert viktig. Men kulturen i Norge er også svekket. Og den blir stadig mer svekket for hver dag som går. Og når man spør seg hvorfor VG eller Dagbladet lager et dobbeltsideoppslag på et eller annet fjas, får man høre at det er desken, ja, den desken, hvem det nå måtte være. Er det desken som bestemmer at man skal trykke en svær greia om at Pia eller Mia har kjøpt ny veske til 13 tusen? Det blir litt hult når vi vet at de samtidig gjør strålende ting på teaterscenen. Men "SE MIN VESKE..." er jo litt mer salgsvennlig enn "BESTE NORA PÅ MANGE ÅR!" på forsiden? Nora hvem liksom? (det kunne jo hende at folk ikke forsto det?) 

Var forresten på en dramatisert lesning i regi av Oslo Internasjonale Teater på DNT (ære være Det Norske Teateret for dette) - De leste det afrikanske stykket "Fixer" Vi var vel en femten, toppen tyve mennesker i salen. Hvor faen er dere hen kulturfiffere? Kan kanskje ha noe med markedsføring av noe som er "for vanskelig og for smalt" å gjøre. Men samtidig er teatrene jævlig opptatt med å fortelle oss hvorfor det er så forbanna viktig å spille Evita, eller hvorfor Fanny og Alexander berører oss alle. 

Under lesningen av "Fixer" forsto jeg noe om Afrika som jeg aldri har forstått. 

Og ja, jeg kommer helt sikkert til å sette meg i salen og gråte litt for Argentina til høsten. Men kanskje det er på tide å gråte litt for Afrika også? Eller begynne å forske litt i hvorfor vi plustelig "mistet uskylden" her i dette konforme lykkelandet sist sommer? Teateret bør tørre å stille noen vanskelige spørsmål og finne noen svar vi ikke ønsker å finne? Slik som Ibsen gjorde da han tok borgerskapet med buksene nede. Det gikk alldeles ikke stille for seg.