EN KVINNEHATER?

EN KVINNEHATER?

Ingen rår over sitt eget ettermæle. Selv ikke nasjonalskalder som August Strindberg.

"Kvinnehater" er ordet som for alltid vil bli hengende ved ham. Mannen som hatet kvinner.

I dag er det hundre år siden han døde, i "det blå tårnet" på Drotninggatan i Stockholm, i den lille asketiske leiligheten med tre rom og en liten balkong. En enkel seng, et nattbord, en stol. Bare en vissen laurbærkrans med et solbleket sløyfebånd vitnet om at et uvanlig menneske hadde trukket sitt siste sukk på en utsvettet pute. Men kvinnehater?

Det er så lett i ettertidens forvrengte lys ofte. Henrik Ibsen har etter sin død blitt selve feministen, mens Strindberg altså endte opp som kvinnehater. To motpoler? Nei, eller på en måte. Ibsen satt og skrev sine dramaer under et fotografi av Strindberg (riktignok med ryggen til), og Strindberg tok tog på kryss og tvers over kontinentet for å veksle noen ord med sin samtidige erkefiende og idol. Men de traff hverandre aldri. Det er synd, for jeg vil tro at de hadde ett eller annet å snakke om. 

Der Ibsen er matematisk nøye, er Strinberg åpen, gir ingen svar. Han slipper karakterene i løse luften, lar tilskuer eller leser få rom til å tenke videre. Dikte med. Ibsens dramaer er irriterende perfekte, mens Strindbergs lugger. Det er vel derfor f.eks Ingemar Bergmann gikk til "Et drömspel" gang på gang, men måtte til slutt gi tapt for denne teksten, la nøtten forbli uknekket. Ja, når jeg selv ser stykker av Strindberg åpner det seg rom på rom av mystikk, og jeg kjenner at tekstene angår meg på en annen måte enn Ibsens tekster som får meg til å kjenne mer på "museumsfølelsen" enn aktualiteten, sorry for det. For der Ibsen tegnet et bilde av egen samtid, skrev Strindberg seg inn til margen av kamper som aldri vil bli kjempet ferdig, kampen mellom mann og kvinne, mann og mann, fedre og sønner...

Kvinnehater? 

Strindberg hevdet at kvinner og menn skulle være likestilte i kjærlighet og ekteskap, men tilsto at "det var svårt" å få til i det virkelige liv. Og i disse dager mener også enkelte Strindbergeksperter at han var den første mannlige feminist. Jeg kan varmt anbefale Stefan Whilde's "August Strindberg - en skandalskrivare i nattrock og kalsonger" (h:ström - Text&Kultur 2006) som gir en god analyse og begrunnelse for dette. 

Både Ibsen og Strindberg var selvfølgelig barn av sin egen samtid. Og begge kjempet mot vindmøller. Det var samtidens kvinner som hatet disse to mennene mest. Skuespillerinner forlangte å få stykker omskrevet, og andre nektet å spille dem. Vel, nå er Henrik Ibsens kvinneskikkelser de fleste kvinnelige skuespilleres våte drøm, Strindbergs likeså. Men Strindberg fikk altså ordet "kvinnehater" igjen etter seg. Det er synd. Han var så mye mer enn det. Han utleverte sitt eget liv, maktet aldri å skrive seg ut av mindreverdighetsfølelsen han slepte med seg fra barndommen, ble aldri tatt inn i Akademiets varme, var et outcast all sin tid. For der Ibsen skapte litt furore i de plysjbefengte overklassehjem, obduserte Strindberg våre hjerter. Og det gjør man ikke ustraffet. 

Hundre år er gått. Ingenting er glemt.