LA DE SMÅ BARN KOMME TIL MEG OG HINDRE DEM IKKE

LA DE SMÅ BARN KOMME TIL MEG OG HINDRE DEM IKKE

Jeg vet ikke om det er sant, men det sies at da Wenche Foss i sin tid skulle erklære Gay Pride for åpnet fyrte hun av følgende replikk:

"Hallo alle sammen, jeg vet hvordan dere har det, jeg har selv hatt en mongoloid sønn!" 

Uansett, det er en kostelig replikk fra en diva til andre divaer.
Vi ler av sånt vi som er homo!

Nå vil KrF innføre en ny "moderne" lov som skal sette barnet i fokus! Ok, here we go!

KrF, hør her. Vi, de fleste homofile, lesbiske og andre av "disse mine minste" er født inn i en verden bestående av mor, far, Billy bokhylle, stasjonsvogn, hund og fiskepinner, inn i denne "trygge" og "skuddsikre" modellen som heter en god kristen kjernefamile med sunne verdier, dette drivhuset som skal skape trygge barn, individer med en plattform å stå på i "more rainy days" senere i livet.

Å kjøss meg langsomt! 

Hvor kommer alle de narkomane fra? Alle overgriperne? 

Alle gatabarna som virrer rundt nede på Oslo City og Oslo Centralstasjon? 

Dyrkes de fram i et hemmelig drivhus på et stykke norsk jord som ingen vet hvem eier, eller vil vedkjenne seg? Og finnes det en modell som er "perfekt" eller "skuddsikker"? Er ikke det å få barn et risikoprosjekt uansett hvor og av hvem de settes til verden? Når KrF utbasunerer at "en biologisk mor og far er det eneste sunne for barnets ve og vel" så sier de i samme åndedrag at alle heterofile er perfekte mennesker, eller hva? Og at homofile, lesbiske, enslige mødre eller fedre er et dårligere og ikke fullt så sunt og skuddsikkert alternativ?

Nå må jeg vel tilføye i hui og hast (slik at du orker å lese videre) at det finnes mange gode foreldre, at det finnes tusenvis av barn som vokser opp i gode tradisjonelle familier med mor, far, whatever. Og at om det skulle åpnes for at andre kan adoptere etc, vil ikke det uløse en tsumami der det fødes 100 000 barn som ikke har en forelder av hvert kjønn! At plutselig vil alle homofile og lesbiske få melk i brystene og beinfly ut for å kjøpe smokk og siste modell i barnevogn og sparkebukser! 

Men det fødes altså alt for mange barn i den klassiske modellen som barnevernet må ta seg av fordi foreldrene svikter. Og anmeldelser av overgrep og vold øker stadig. Så denne modellen er i utgangspunktet verken perfekt eller skuddsikker kjære KrF (og andre) som har et anstrengt forhold til alt som ikke smaker av kjernefamilie og kanossagang opp til alteret i bløtkakekjoler, myrtekranser og rosa marengdrømmer...

Og kjære igjen, det er de hetrofile som rager høyest på alle statistikker når det gjelder skilsmisse, vold, voldtekter og overgrep, selv om mange stadig pumper ut løgner som at de homofile lever et utagernde og umorlask liv, at de ikke kan få forhold til å vare, at de drikker og doper seg osv, jeg orker ikke å ta hele leksa...

Jeg var selv offer for verdens svarteste bok Bibelen da jeg vokste opp, og det hjalp lite at de hellige skrifter var kantet meg gull. Først i voksen alder er jeg i stand til å gå inn i et kirkerom, og jeg blir stadig forbauset over å måtte erkjenne at det finnes kristne mennesker som er gode, snille, generøse og empatiske mennesker... 

Og når det gjelder meg selv og barn.

Jeg kan ikke ha barn. Jeg har ikke tid til det, jeg lever et alt for hektisk liv.

Og jeg vil ikke utsette mine barn for å ha en far som aldri er tilstede.

Og dette smertefulle valget har jeg tatt fordi jeg er "moderne" og setter "barnet i fokus!"

En bekjent av meg, en firebarns far sa til meg en gang:

"Vi får prøve å få et barn til, så får vi se om det kommer til å bli litt bedre mellom oss."

No, there ain't no cure for love.

Ikke for dumhet og egoisme heller!

LET LOVE IN!

Og KrF kommer alltid til å hendene på dyna mens de kjemper mot sperregrensen.
Et snev av rettferighet, tross alt.

ENGLER OG DEMONER

ENGLER OG DEMONER

Vi er et nøkternt folk her oppe ved polpunktet. 

Vi lar oss ikke så lett vippe av pinnen, får sjelden anfektelser, selv om en og annen pilgrim fødes i blandt oss. Våre religiøse altere heter spa, sport og fjernsyn. Og når virkeligheten blir for virkelig tyr vi til noe som heter reality. 

Svært få av oss går i kirken. Vel, mange sneier innom kirken på julaften mens ribbe og kalkun står på langsteking der hjemme, men hardcore religiøse er vi ikke her i dette nøkterne landet. Vi tror stort sett bare på det vi kan se, og alt annet er, vel, litt sånt som vi ler og flåser av. Samtidig er vi alle på leit etter noe med dypere mening, vi kjenner en smerte et sted, men armene er ikke lange nok til å favne det.

Vi har en norm for hva vi kaller "normalt" eller "friskt" I Norge er det ikke normalt å tro på engler, selv om det første ordet vi griper til når vi overlever en ulykke er "englevakt" - og uttrykket "alle har en skytsengel" hører jeg ofte. Vi lever i en tro på at "noen" eller "noe" der ute et sted passer på oss, en slags trøst når vi har gitt Gud på båten og har tatt livet tilbake og bærer det i egne hender.
Jeg tror ikke på Gud, eller Gud? Jeg kan ikke se for meg dette gudebildet vi fikk med oss fra barndommen, og jeg tror heller ikke at det er noen som passer på meg der ute et sted. Jeg tror jeg må passe på meg selv. Legg merke til at jeg skriver "tror" og ikke "vet" - for alt i dette skjøre livet handler og tro og tvil. Det eneste vi vet er at vi skal dø en dag, og det gjelder for alle, selv om enkelte synes å ha glemt det der de avviser andres søken etter en dypere mening helt kategorisk.

Prinsesse Märtha har blitt utsatt for massiv latterliggjørelse for sitt engleprosjekt. 

Vel, prinsesser er jo stort sett ikke kjent for annet enn å være knapphullsblomster for ektemenn, for ryggesløs shopping av dyre kjoler og sko. Ja da, det har vært ett eller annet landmineprosjekt og litt prinsessetårer ved en aidssyks seng på et sykehus, men stort sett er prinsesser anorektisk pynt på Nobelgallaer etc.

Vår egen prinsesse er mer "the girl next door" 

- er gift med en halvrocka forfatter, er ikke for prangende, går ikke på byen og lager skandale, shopper ikke dyre designklær i tide og utide. Hun er til forveklsing lik slike "jenter som gamle Norge vil ha" bortsett fra disse hersens englene som får folk til å ga av skaftet. 

Jeg vil forsvare Märtha for hennes mot, hennes styrke, til å tro på dette porøse flyktige i dette tiåret av overflatiskhet og svada. Jeg ser ikke noe problem i at noen ser fjær dale ned fra himmelen. Jeg ser det som et større problem at unger på syv åtte år tror verden går under bare fordi de ikke får en hvit iPhone4S til jul. Og har vi ikke alle sittet foran flatskjermen og sett Forrest Gump, du vet den scenen der en hvit fjær daler ned fra himmelen? Vi tror på magi når den er satt i scene, men ikke i virkeligheten. På samme måte tror vi at reality er virkelighet når vi ser den på tv, mens selve livet handler om å lengte til freddan slik at vi kan sette oss ned foran det digitale alteret og lepje i oss litt virkelighetsflukt.

Forleden satt forresten selveste jomfru Maria på fjernsynet i primetime.

Hennes navn i det virkelige liv er Hanne Nabintu Herland.

Jess, det finns folk som er mye galere enn prinsesse Märtha Louise i dette landet.

Og mye, mye farligere...

Men for øyeblikket er de fleste av oss så redde at vi velger å le.

KICK ASS MOTHERFUCKER!

KICK ASS MOTHERFUCKER!

Jeg kjenner det når det kommer, at jeg begynner å surne, gå i svart.

Alt blir kjipt. Venner og kollegaers suksess er en personelig fornærmelse, selv været et ute etter meg. Snøen laver ned, og det folket du er født inn i løper avsted på ski med Kvikk Lunsj og røde eplekinn, mens du selv sitter i stolen ved vinduet og grubler. 

Er dette alt? Er dette livet? Hvem er jeg? Hvor går veien? 

Ok, det er ikke ofte jeg har slike dager, men de kommer av og til. 

Dager da et svart teppe av dårlig karma legger seg over hus og hjem. 

Du står foran speilet og ser på dette som er deg, dette lille du fikk utdelt. Og alt synes grått og trist. Tankespiralene trekker deg ned. Du drar ned perisennene og snur ryggen til dette evige skiløpet, realityshowet, den sinte unyanserte debatten som går i kongeriket. 

Du henter fram de gamle diktene av Tor Ulven og Gunvor Hofmo, de du en gang gråt over med et glass rødvin i hånden, en gang for millioner av år siden, da alt var framtid og du trodde verden var et sted du kunne forandre med egne hender:) 

Du synker ned i ordene som du føler er skrevet til deg, om deg, som små kodete beskjeder. Oss, vi som står utenfor, depresjonens konger og dronninger, vi, de utvalgte som går med tunge alvorlige skritt over jorden, mens festen går for fulle mugger på dekket av Titanic, orkesteret spiller, og menneskene ler så høyt at de ikke hører at de egentlig gråter.

Vel, jeg kan ikke sitte lenge slik før latteren tar meg. 

Før jeg hentes opp av mine egen pick up-knapp som heter humor. 

Jeg røsker opp persiennene, slipper dagslyset inn. Tar et raskt overslag over alt som funker, over hva som kunne ha vært verre. Ja, for det er alltid noe og noen som har det verre? Jo. Så setter jeg på kaffen, logger meg på, skriver videre på det jeg holder på med. Ser at det flyter.

Jeg tror det ligger i den menneskelige natur å engste seg. 

Og jeg tror det er sunt å gå i svart av og til. Ikke dempe angst og depping bare med skiturer og spinning, sumba eller juma yoga eller hva pokker det heter alt sammen. Jepp, jeg tror det er sunt å sette seg ned å kjenne på det, ta alt innover seg, gå helt ned, for så å reise seg igjen. Heter ikke den mest berømte folkesykdommen "å brenne seg selv ut" for tiden? 

Men når du har katastrofealarmen og humoren stort sett koblet på hele tiden blir du aldri utbrent. Og om du gråter en skvett i ny og ne, opplever du ikke at den store demingen du har samlet opp bak øynene brister, og du blir sittende i den trygge uvirksomme stolen i uker og år...

Kick ass motherfucker! er mitt favorittutrykk. Det har en helt egen svung over seg,

Kick ass. Ja, jeg er en god asskicker. Jeg reiser kjerringa, går inn i nye rom, nye yrker. Jeg synger, jeg spiller film, jeg spiller teater, jeg skriver. Jeg tror aldri at jeg hadde våget alt dette om jeg ikke også hadde hatt mot til å gjøre meg bitte liten av og til. Tørre å la meg synke ned i svartheten. La det rakne.

I skrivende stund er vårsola et trompetstøt inn vinduet. 

Whitney, hvem ellers, synger på radioen at hun alltid skal elske meg, kaffen er sterk og god, og våren har en slags plan for oss alle ser det ut som.

Nå sparker jeg fra, kler på meg, går ut i livet, og kicker some ass.

Livet er så kort, man kan ikke ta sjansen på at det suser forbi uten å ta oss med.

I dag er jeg en positiv pessimist med et smil å leppene.

Og kanskje litt for mange adjektiver i hodet.

Men WTF, and who cares? 

EN HELT VANLIG DAG?

EN HELT VANLIG DAG?

Ingen vet hva dagen bringer. Ingen kjenner dagen før solen går ned. Hørt det før?

En av de mest uhyggelige linjene i et dikt jeg kjenner er:

"Det var en vakker morgen i Hiroshima by, en sommermorgen 1945..." 

Diktet er skrevet av Jens Bjørneboe, og ja, det handler om den morgenen du vet, da duggen lå på eng, og småpikene lekte med dukker og kvinnene skar brød på kjøkkenbordet, og så...

Det som alle trodde skulle bli en vanlig dag ble ikke det.
Dager...

Nå har vi snart dager for alt.

Morsdag, farsdag, Valentinesdag, kvinnedag, barnas dag, får i kålens dag whatever.

Kvinnedagen vil mange avskaffe, for what the fuck, har vi ikke likestilling i Norge liksom? Mens Valentines Day har vokst seg stor og feit som den reneste Black Friday (en dag i USA med salg som starter midt på natten)

 I dag er Oslo pepret med hjerter. Facebook likeså. 

I dag før min kjære gikk på jobb sa han:

Vi driter vel i de derre hjertegreiene? Vi vet jo at vi elsker hverandre?

For jeg mener, når handelsstanden spekulerer i det skjøreste vi har. Kjærligheten.

Hvor høyt elsker du din kjære? Hvor mye er han/hun verdt?
Jeg hørte på radioen at en nordmann vil bruke i overkant av 1000 kroner på en gave til sin kjære i dag. 1000 kroner? 

Jeg hater Valentines Day på samme måte som jeg hater morsdag og farsdag.

Sist morsdag tok jeg en titt i kakedisken på Rema 1000, og der lå kaken til mor til kroner 69.90. En fjollete liten marsipankake med en svett rose på snei.
Hva med å ta mor med ut på kafé? Ta henne med på tur.
Hva med å la far slippe det evinnelige slipset, og 3-packen med sokker fra Dressmann? 

Kan ikke far få en tur på bar, en tur i skogen, på kino? 

Hey! Hvor er alle dere som er så livredde for at det norske kulturen rives i filler?

Dere må få satt en stopper for denne amerikaniseringen av fedrelandet!

Skal dette ende med at vi feirer Thanksgiving i Norge? 

At vi skal begynne å takke for grøden og olja som spruter opp av åker og hav? 

Det skulle tatt seg ut.

Men de livredde er helt rolige selv om USA dundrer inn bakdøra, men hopper himmelhøyt av et helskjegg og noen tøyfiller. Det er ikke en snikislamisering av Norge på gang, det som skjer er en amerikanisering i fullt dagslys. Ok, vi lar et par arabiske innslag slippe til, og lar en kebab eller to gli ned i svelget i fylla på nattetid. 

En helt vanlig dag? spør jeg.

Det finnes ikke noe som heter en vanlig dag.

Dager er hvite ark (Gud, nå begynner jeg å bable)

Jeg tror jeg stikker ned på Nille eller Glitter og kjøper en diamantring.

Den kan være god å ha. Man vet aldri.

LITTLE GIRL BLUE

LITTLE GIRL BLUE

Jeg vet jo at det ikke er sant, men jeg forestiller meg en bar i himmelen.

Et lokale der det er høyt under taket, krystallkroner med levende lys.

Bardisken går fra den ene enden av det enorme rommet til den andre. 

Det er lekkert, minimalistisk. 

Drinkene er høye og sigarettrøyken fordunster av lette englevingeslag. 

Jeg ser dem for meg, hun med de halvåpne jordbærleppene og hår av tørt sukkerspinn, hun med det tilbakoverstrøkne afrohåret med en hvit gardenia bak øret, Liz i kun diamanter uten Burton ved ermet, Bessie med en longdrink og en blues på leppene, Janis i lilla fløyel og fjær, og lille Edith som ser forundret på alt dette amerikanske. 

Ja, jeg tror himmelen er amerikansk, hva skulle den ellers være?

Janis stiger opp på den lille scenen, det dirrer lett i strustefjærene. 

Hun lukker øynene, en elektrisk gitar spiller noen brutte mollakkorder. 

Stemmen slynges ut i den lange baren.

"Sit there, count your fingers, what else is there to do?" 

Og i døren står hun, som om hun var steget rett opp fra badekaret. 

Vannet drypper lett på det hvite heldekketeppet. 

Hun står et øyeblikk å hører på denne stemmen som rasper i den tynne luften.

Så setter hun seg på en av de hvite skinnstolene. 

En engel kommer med lindring. Det klirrer lett i isbiter. 

Liz hever glasset mot henne, men lar seg ikke merke. Her vet alle hvem alle er. 

Stemmen der oppe stiger. 

"Little girl blue, I know you're unhappy, and I know how you feel!" 

Og hun som sang at hun alltid skulle elske oss, lukker øynene, lar seg innhylle i denne plutselige lettheten, dette rommet helt uten speil, fylt av søstre. 

Medsøstre som vet alt om smerte, alt om et hvitt lerret, en mikrofon og en scene, tonenes virkning på fremmede man aldri rakk å kjenne. 

Hun vifter med en slank hånd, og en engel kommer med en ny drink. Hun drikker grådig.

Her i dette rommet hvor overdoser og hangovers ikke lenger eksisterer. 

Her hvor alle er døde og ingenting lenger er farlig. 

Hun kjenner brennevinet spre seg i kroppen som har vært frossen så lenge.

Hun strekker seg, tenner lyset i øynene, slik en stjerne tenner seg selv for å gå på jobb i natten.

Så reiser hun seg, slår ut med armene og roper:

"Oh, I wanna dance with somebody. I wanna feel the heat with somebody!"

"Oh yeah" synger Janis "Move over baby!"

Selv Karen Blixen slipper drømmen om Afrika og trekker på smilebåndet.

Og lille Edith legger på ny leppestift og harker et "Mon Dieu" før hun tenner en ny Gitanes.

Jeg vet at det ikke er slik.

At dette ikke er sant.

Men hva er sant?

Og hvem bryr seg?

ET STORT UENDELIG SKRIK.

ET STORT UENDELIG SKRIK.

I vinter har over en halv million mennesker sett Munchutstillingen i Paris.

Neste år er det jubiléum. Det er 150 år siden verdenskunstneren ble født.

Norge har satt av skarve fire og en halv million for å feire dette. 

Hva er det med Norge og kunstnere? Hva er det med Norge?

Vi hører stadig populistiske utsagn fra politikere at vi må verne om den norske kulturen.

Hva er mer norsk enn Edvard Munch? Vi er et bittelite land som har fostret en av verdens største billedkunstnere. Er dette landet for lite for menneskser med stort format?
 Sa ikke damen i den triste drakten: "Det er typisk norsk å være god?"
Munch var god. Han var en av de aller beste. Men kunst var vel neppe det "landsmoderen" tenkte på da hun lot denne legendariske replikken falle. I dette landet måles alt i oljepenger og gullmedaljer, mens kunst er noe ullent, dyrt, noe vil tror stjeler fra viktigere ting som eldreomsorg og barnehageplasser.

Da jeg var å så Munch i Paris i høst så jeg også horder av skoleklasser som hadde reist inn til den franske hovedstaden for å se disse bildene som mange nordmenn mener er noen triste deprimerende greier. Ungene ble skuffet inn i hundretall, fikk en innføring i Munch's univers. Ok, ikke alle sank sammen i lotusstilling over disse mørke, ofte klaustrofobiske bildene, men mange sto stille og alvorlige og stirret inn i dette som er større enn livet, som du kan kalle unyttig kunst om du vil.
I Norge er det nærmeste norske barn kommer kultur noen amerikanske plastfigurer som følger med burgeren på Mac Donalds. 

Jeg skal ikke sammenligne meg selv med verken Munch eller Ibsen, men jeg reiser vekk fra dette hele tiden. Jeg reiser ut for å kunne skrive, puste, ånde inn en annen positivitet til det jeg driver med enn her hjemme. Om man sier til noen i NYC at "jeg skriver et filmscript" så sier alle "GREAT!" og så spør de hva det handler om. Her hjemme er låten en annen. "Å, kan du leve av det?" "Men du har vel stipend fra staten som vi andre betaler med våre skattepenger for at du skal kunne sitte der og skrive på noe som kanskje aldri blir en film?" Osv osv...

Alle som jobber med kunst i Norge jobber upstream. Vennligheten sitter langt inne.
Som dramatiker består livet for det meste av venting ved postkassen.
Og som billedkunstner er det også trange kår.
Og i miljøene er det en streng justis: Ikke selg for mye, ikke bli for berømt, ikke bli stor i utlandet, ikke ditt, ikke datt! Ja, jeg tror Munch gjorde alt feil. Han brøt med for mange konvensjoner, har var ikke hyggelig mot de menneskene det lønner seg å være hyggelig mot, og han ble alt for stor i utlandet.
Nå er han større i utlandet enn noensinne, mens her hjemme ligger bildene hans og mugner i magasinene, og hele hans eksistens har kokt ned til en krangel om byutvikling.
Ja, det er lekkert, og ja, det er typisk nork å være skeptisk til kunst som ingen egentlig trenger.

Vel, nå har Europarådet utarbeidet et dokument som konkluderer med at kunst og kultur er viktig for menneskets eksistens, dets utvikling, vekst og dannelse. Her i Norge virker det som om veien til et godt liv avhenger av at man velger riktig skismørning (for å sette det litt på spissen)
Ja, et land får de heltene de fortjener.
For øyeblikket er det skiløpere, realitystjerner og en kvartett med samme navn som noe man bruker mot tette avløp i kloakksystemet. Jo da. Jeg kjenner noe bygge seg opp et sted like bak brystbeinet.
Kan det være "et stort uendelig skrik?"

HALLO, HER ER MITT FØRSTE MORGENKÅSERI

HALLO, HER ER MITT FØRSTE MORGENKÅSERI!

Kongelig Norsk Rikskringkasting har lagt ned Morgenkåseriet, og morgenen vil aldri mer bli den samme. Nå skal vi bråvåkne til de siste katastrofer, tørre postulater om kuldesjokk i Kautokeino og spådommer om hvordan eurokrisen vil påvirke våre velspekkede lommebøker. Akk.

Nei, nyhetene er heller ikke de samme som før i tiden. Før, den gangen verden hang sammen fikk vi nyhetene servert som nyheter, nå blir nyhetene dyttet inn i ørene på oss fra vi gløtter på øynene om morgenen til vi besvimer foran tv eller radio sent om kvelden. Og jeg har en følelse av at media tror vi er stokk dumme. Først forteller de oss nyheten i ingressen, så kommer selve nyheten, så forteller kanalen oss hva de mener om nyheten, og helt til sist kommer Kyrre Nakkim og forklarer for oss alle hva som egentlig har skjedd, slik at ingen av oss skal få en fiks idé som kan føre til at vi begynner å tenke selv, måtte Gud forby. Ja ja, før i tiden var vårens første hestehov en nyhet, nå er vi mer "Har du hørt at katta til ABB er nazist?" eller "Nytt sexsjokk i FrP!!!!!!!"
Nei Borten i underbuksa hadde nok ikke hatt samme slagkraft i 2012 når Skal vi danse?kjendiser omtrent  føder på direkten og folk i rullesstol piskes av en skjeggete machomann opp til toppen av Snøhetta mens statsministeren heier i den andre enden av iPhonen i beste sendetid.

Akk morgenkåseriet, disse fire minuttene av kos og stille oppvåkning, en lite luke av fornuft, sinne, humor eller alvor. Alle disse briljante menneskene som kunne sette bjelle på katten, ord på sakens sanne natur, er jagd fra eteren for å gjør plass til orgasmekurs og kokkekamp, Brille og Hannah Montana eller hva det heter alt sammen. Det er så man kunne ønske seg tilbake til pausefiskenes tid, da vi satt benket foran den ovale svart/hvittskjermen og stirret på de eksotiske fiskene som svømte fram og tilbake mens fonduegryta putret på salongbordet og far luktet brylkrem og Johnny Walker.

Nå sitter jeg her og hører på kulturkanalen P4, en moderne kanal som følger med i tiden. Ja, for det handler jo om å følge med i tiden gjør det ikke? Kanskje det er derfor NRK så seg tvunget til å legge ned morgenkåseriet, at de ikke fulgte med i timen? For på P4 får de med seg det meste. Som f. eks at Jenny Skavlan er Norges mest populære skuespiller og at Linnie Meister "faktisk har hjerne!" Skjønner? Det nytter jo ikke med sånne halvgamle gubber eller sosialistmegger som sitter og snakker om dompapper, fuglebrett og snøen som falt i fjor. Oj, her forteller P4 at om jeg kjøper en 5-pakning med Pizza Grandiosa vil jeg få en 6-pack med Cola på kjøpet. Skikkelig informativt og i tiden.
Jeg kunne være fristet til å skrive BRILLEFINT!

DAGEN DERPÅ

DAGEN DERPÅ

I går feiret samefolket sin egen dag. 

Selv startet jeg dagen med å lage mat i Wenche's kjøkken i "God morgen Norge" på TV2. 

Jeg skal komme kraftig tilbake til det.

Alle kulturer er, og må være i forandring for å kunne overleve, være bærekraftige.

Den samiske kulturen likeså. Så får vi heller leve med at noen få av de samiske "kulturbærerne" tviholder på tradisjoner og har dårlig hukkommelse.

Den samiske kofta f. eks har forandret seg stort de siste hundre år. 

Den gangen bilen kom til Sápmi måtte litt av høyden på den flotte stjernelua ofres av den enkle grunn at det rett og slett ikke var mulig å sitte oppreist i en bil med den på hodet, og da Twiggy's minimote gikk som en farsott gjennom Europa krøp de samiske kvinnekoftene oppover lår og hofter. De samiske jentene gikk i minikorte kofter, nylonstrømper og stiletthæler på skoene. I disse dager finnes kofter i alle varianter, farger og materialer osv, og det lages spinn off-drakter for hotellbetjeninger etc. Og de samiske unge jentenes frisyrer minner med om Pamela Andersons lokker enn samisk tradisjon:)

Reindrifta har blitt mer moderne, og matvanene er endret. 

Pizza Grandiosa og lasagne og kebabtallerken er like populær i Sápmi som på New Zealand og i New York. Jeg har til og med blitt servert pizza med reinkjøtt. Crossoverkjøkkenet er populært over hele verden. For det er når kulturer utvikles, møter hverandre og krysses at nye spennende ting oppstår.

Vel, i Norge har vi bunads og lefsepoliti. Vi har får i kål-politi, kokt torsk-politi og vaffel-politi.

I Sápmi har vi biduspoliti. Bidus er en samisk rett som består av reinkjøtt, poteter, gulrøtter, salt og pepper, case closed. Tross dette har jeg fått mange varianter av denne retten i Sápmi. Alle gode husmødre vil gjerne sette sin egen signatur på maten. Noen bruner kjøttet, andre gjør det ikke. Så er det noe med litt mel, løk, whatever.

I går kokte jeg min moderne versjon av bidus på fjernsynskjøkkenet til Wenche Andersen.

Og som jeg sa i klartekst: "Dette er IKKE den tradisjonelle bidusen!" men allikevel var det mange som skrev kommentarer og sa at "Dette er IKKE bidus!" Og det var som forventet:)

Det jeg ikke liker, eller for å være helt ærlig, er sint for, er denne replikken:

"Neste gang får dere hente inn en EKTE samisk kokk!"

Nå vet jeg ikke helt om damen mener om jeg ikke er "ekte kokk" eller "ekte same" eller ikke er noen av delene. Den samiske rasismen er ofte så subtil at den er vanskelig å få tak i, men jeg har levd med den så lenge at jeg ikke alltid orker å la den prelle av som vann på gåsa.

I Sápmi har jeg aldri vært helt "ekte" 

Jeg snakker for dårlig samisk, jeg snakker østnorsk, jeg går i feil kofte fra et sted som ikke eksisterer andre steder enn i hjertet mitt.

Hele oppveksten levde jeg med mobbing for mitt "skjeivøyde kineser-utséende"

Og når jeg søkte tilbake til egen røtter i voksen alder var det like vanskelig å bli integrert som "ekte" same der når man verken har de ytre eller indre rekvisittene på plass. For vi som er født av to kulturer er på mange måter som statsløse flyktninger, vi hører ikke til noen steder lenger. Og mest av alt er vi den ytterste konsekvens av den smertefulle fornorskningsprosessen samene har blitt utsatt for. Jepp! Det er lett å sitte i indre Finnmark og våke over bidusgryta:) Noe annet er å bo ved kysten, i en stor by osv. 

I går gjorde jeg den "dødsynden" å ha hvitløk og chili i en samisk matrett, og fikk litt pepper for det. Kanskje en liten filleting som jeg ikke burde hisse meg opp over.

Men jeg har brukt et helt liv på å bli et ekte og genuint menneske, og leg leter stadig etter ny viten og erkjennelse. Så å bli kategorisert som "uekte" finner jeg meg ikke i!

Jeg er "krenket", noen må "legge seg flate" å si unnskyld!

Og på fredag MÅ noen stemmes ut! 

Håper ikke det blir bidusen fordi bidus er så jævla godt!

(den kulturen som ikke lenger har humor på seg og sitt er heller ikke særlig bærekraftig)

Hørt om sennep og ketsjup?
Den ene er fra India, den andre fra USA.
Et svært vellykket møte mellom to kulturer, spør du meg.

EN SJOKKERENDE UKE!

EN SJOKKERENDE UKE!

Det har vært en sjokkerende uke. 

Forrige mandag våknet vi til "nakensjokk" da den ellers så jomfruelige Tone Damlie Aaberge klikket en liten softporn-snutt ut på internettet. Og siden mandag har sjokkene kommet nesten uten avbrudd, det har blitt ropt HORE på Youngstorget, Petter "glam" Stordalen har åpnet et nytt vulgært miljøhotell, og i går kveld toppet det seg da en streit køntrylåt stakk av med flest stemmer i MGP! Att det går an ass? Nå raser homsene for at bønda har tatt over glitterscenen. I forrige uke var det Plumbo og nå er det en avdanka cowboy som sliter med fingersettingen for å klimpre seg gjennom tre enkle akkorder på gittar'n som snappa førsteplassen rett foran den formfullendte nesa på en svinelekker sussebass av en barnevernsarbeider med lady Gaga-koreografi og en ganske så catchy låt.. Jesus altså! Vi er i sjokk.

Look to Sweden! skriker de mest paljettbesatte! For svenskene kan dette med MGP! 

Norge er et rart land. Om noen roper HORE til en kvinnelig politiker som holder en tale utendørs, blir hun beskyldt for å juge eller trekke "sexkortet", men når feministfiffen hakker løs på ei popdame som slanger seg på senga i bare bh og åpen smekk, så hyler Cuccifeministene på "JANTELOVEN!!!"

Det virker som om vi er blitt et lite USA, som godt kan tåle at folk blir trakassert på gata, slått ned whatever, men når en pupp eller en brystvorte ruller over flatskjermen så klikker det for "folk flest"

Jeg mener, Janteloven ble klekket ut av en selvopptatt fyllefant som skrev bøker og slo ungene sine, en flyktning som krysset sitt spor og til slutt møtte seg selv i døra! Men folk klamrer seg til Janteloven som en sutteklut. Hør hør, jeg er krenket, jeg er utsatt for Janteloven i lavpannede lille lite genrøse Gnore!!! Stakkars lille meg. Det virker som alle halve Norge har blitt Anna Anka og tror at bare fordi du tar deg retten til å gå i pels og diamanter så er hele venstresida ute etter deg:-) 

Ok, Norge har talt, vi sitter med Plumbo og Bobby Bare som favoritter til å representere Norge i Baku eller hva pokker det heter (gidder ikke å gå på Google å sjekke:-) 

Men om du stiller på tv i primetime i et fjollete horekostyme må du tåle steken. 

Står du på Youngstorget og prøver å forandre verden burde man slippe å bli ropt HORE til.

Personlig synes jeg det er mye verre enn at det er for lite glitter og paljetter i MGP!

Selv zappet jeg av og til innom kosekroken "Hver gang vi møtes" og fikk med meg at en grevling gjorde en cover av Bertine Z, ikke akkurat så mye å skrive hjem om det heller.

Selvfølgelig kan man la være å slå på tv'n, og se seg tvunget til å konversere sin kjære.

I morgen. Ny uke. Nye sjokk!

Life, blessed be...

EN ENAKTER (om hvorfor demokrati ofte er perler for svin)

EN ENAKTER

(om hvorfor demokrati ofte er perler for svin)

(scenen utspiller seg på en kafé i en mindre by, ettermiddag)

(en godt voksen mann kommer inn, ser en gammel venn, setter seg ned)

Hei du!

Næmen hei! Hyggelig! Lenge siden sist!

Yes, alt for lenge siden. Jasså? Du sitter her og skjeier ut?

Skjeier ut?

Napoleonskake? På en tirsdag?

Ja? Står det skrevet noe sted at man ikke kan spise Napoleonskake på tirsdager?

Slapp av da, jeg spøkte bare!

Jeg er helt avslappa!

Hva gjør du nå da?

Jeg skriver på et filmscript.

Jøss! Det har du da aldri gjort før?

Nei, men en gang må jo være den første...

Joa, men tenk om du ikke får det til'a? 

Kan jo ikke tenke sånn, då låser det seg helt vettu!

Ja ja, du har jo alltid gjort det som faller deg inn til en hver tid du da.

Hva faen mener du med det?

Nei, jeg mener, begynner plutselig å skrive teaterstykker, og nå film...

Ja? Og Napoleonskake på en tirsdag?

Drit i den jævla kaka da!

Ok, spist er uansett spist.

Du?

Ja?

Jeg leste den bloggen din om Palestina.

Ja?

Du mener veldig mye om alt hele tida da!

Ja?

Og jeg er ikke alltid enig med deg!

Nei? Jeg blogger ikke for at du skal være enig med meg.

Men du trenger vel ikke å mene så jævla mye hele tida?

Nei? Hva mener du om Palestina da?

Jeg driter i hele Palestina.

Ok? Men når jeg skriver om Palestina på bloggen blir du irritert.

Nei, jeg blir bare irritert for at du mener så mye om absolutt alt.

Ok? Det beste er jo ikke å mene noe som helst?

Ikke vær spydig!

Unnskyld, men jeg mener at det er viktig å mene.

Du kan'ke forandre verden vettu! Med en blogg lissom...

Nei?

Nei.

Var det ikke ei dame i Jemen som fikk Nobelprisen for bl. a en blogg nettopp?

De var tre som delte den, tre damer.

Skal jeg hente en kaffe til deg? Vil du ha en kake?

Nei, jeg spiser kake bare i helgene, blir så feit.

Ok. Men kaffe?

Ja takk. Er du sur eller?

Nei. Hvorfor skulle jeg være det?

Du virker bare så sinna på den bloggen?

Har du fått den bloggen min helt på hjernen? Kan du ikke bare drite i å lese den?

Du har jo noen gode poenger da. Av og til.

Jeg takker og bukker.

Men som jeg sa, du kan'ke forandre verden!

Ikke? Hvem var det som sa at om jeg stemte på Venstre så gikk stemmen rett til FrP?

Ja da, dere fikk Venstre inn i Oslo Bystyre!!!!

Jess, fordi vi var mange som mente mye, og sto på.

Hva syns du om den nakenvideon til Tone Damlie Aaberge'a?

Jeg driter vel i den videoen...

Hun er jo veldig pen da? Men den tatoveringen var ikke ekte.

Nei? 

Mye dritt i avisene for tida da.

Jepp.

Jeg stemte ikke i det hele tatt jeg. Gadd ikke.

Ok? Men da kan du jo ikke klage.

Jeg klager ikke!

Ikke? Jeg så at du skrev et hissig innlegg om bompenger i VG?

Ja, det der provoserer meg noe jævlig!!! Blir så forbanna!

Ja, skjønte det. Sjøl blir jeg mer provosert over det som skjer i Palestina.

Ja, du skal jo alltid være så spesiell.

Kake?

Ja faen, vi kjører kake. Det går jo til helvete uansett?

Ja, ikke sant.

Hørte du at noen kalte hu derre Trettebergstuen for HORE?

Ja, jeg hørte det på P2 i morges.

Sikkert en jævla Høyre-kuk som ikke kunne dy seg?

Helt sikkert.

Skal vi ikke ta en øl heller? Nei, faen du drekker jo ikke lenger.

Nei, men ta en øl du!

Har vi blitt litt sånn som de derre sure Muppetgubbene på balkongen?

Nei, det kan jeg da aldri tro!

Bygge en mur er jo aldri en god idé da?

Nei, ikke sant?

Men det hjalp jo ikke noe særlig at dere fikk han derre Elevstuen inn i Bystyret?

Ikke?

Trikkebilletten gikk opp til 50 kroner i går!

Ja, det var kjipt. Men det er sunt å gå opp og ned til byen da?

Jøss, skal du begyne å gå også nå?

EN KULTURSNOBB, JEG?

EN KULTURSNOBB, JEG?

Vi nordmenn faller for noen få uttalelser som f. eks "Look to Norway" "Det er typisk norsk å være god!" og nå sist "Jeg er bare en enkel sjel fra bøgda!" På mange måte er den siste et gledelig livstegn fra landet der det "meste er nord" - denne lille provinsen rett under polpunktet, her vi har prøvd å bli litt mer kontinentale de siste to tiårene. 

For "bøgda" og "røtter" har vært en vederstyggelighet lenge. Vi har villet se mest mulig kosmopolittiske ut alle sammen, tatt til oss vaner fra lengre nede på kontinentet. Om man bestiller en helt vanlig kopp kaffe på en av de trendy kaffebarene på Løkka stanser tiden, og hodet på servitøren spretter spørrende ut som gjøken i gjøkuret: Ett vanligt kaffe??? Og alle hodene snur seg mot deg. Hvem i helvete er denne fyren som kommer her og forlanger en "helt vanlig kaffe???" Det finnes ikke noe som heter en "vanlig" kaffe lenger, kom deg ned på Kaffistova, gnom!

Ja, det var lettere å være Sputnik før, synge "Skal vi skilles Johanne?" og selge platene på nærmeste bensinstasjon. Nå har platebransjen blitt digital, og gnomene som knapt nok fikser å sende en sms er blitt akterutseilt. Bare partiet RØDT er forsrekket over at AP kjøper opp ord på Google for å navigere de som klikker seg inn på enkelte nøkkelord rett inn på AP's hjemmesider. Nei, tiden med klistremerker med "Nei til atomvåpen!" på de slitte brune skinnveskene er forbi, Dolce&Gabbana har overtatt vevingen av Palestinaskjerfene, og Prada produserer burkaer for de rike fruene i Dubai. Følg med i timen alle!!!

 Norge har blitt så moderne, så moderne. Vi sitter på fortauskaféene og vipper med designsko-tuppene, spiser løvetann med parmesan, sushi og wasabi, fare-trade kaffe fra whatever, og alt som smaker av vafler med syltetøy og rømme ofres til fordel for salte grissini og skinke fra små fjelllandsbyer i Baskerland.

Kulturen har også blitt veldig moderne. Vil du ha støtte fra Norsk Kulturråd lønner det seg å søke på et prosjekt der du har med folk fra flest mulig kulturer. Og om du vil være helt safe, sats på noe for barn og ungdom, og blander du flerkultur og barn kan du le hele veien fram til at teppet går opp på premieren:) (legger til et smiletegn her slik at du skal forstå at jeg setter ting på spissen) Ok, here we go! 

Å, jeg blir så lei dette maset om teater for barn og ungdom! Kan ikke foreldrene ta ungene med på voksenteater som før i tida? La dem få en hard Ibsen eller Shakespeare-kur slik vi fikk? Ikke lulle dem inn i en liksomby av kardemumme eller et slags "prestekrageland" som de ikke kan relatere til? Ok, det lages mye flott teater for barn via Den Kulturelle Skolesekken, bare så det er sagt.

I debatter på nettet blir jeg beskyldt for å være snobbete, være en del av en élite som ekskluderer den folkelige kulturen, les: den "folk flest" vi ha. Og det er det helt ok at folk kjefter på meg for. For jeg er en snobb. Jeg er en del av en élite som påberoper seg å besitte den gode smak, som vet hva kvalitet her.

Jeg er medlem av "det store vi" som ikke liker Plumbo, DDE, Margit Sandemo, Frid Ingulstad, store paljettmusikaler, revy, platt humor, kitsj og malere som selger alt for mange malerier i utlandet, Unni Lindell og Anne Holt, alt for skrikende klær, for store øredobber eller folk som er for solariumsbrune. 

Jeg er medlem av "det store vi" som kler oss i sort, grått og hvitt, som liker spennede mat fra alle verdenshjørner, tykke vanskelige bøker, minimalistiske tekster, flerkulturelle events, te fra Himalaya, yoga i alle varianter, økologisk mat, avskyr reality på tv, puh, lista er lang...

Men nå er det noe meget farlig som forstyrrer verdensfreden i lille Gnore.

En rekke mennesker krever retten til å være "enkle sjeler fra bøgda" - har du hørt?

Selv politikere høyt oppe i rekkene omtaler seg selv som enkle sjeler fra landsbygda. Sier at de liker en god biff med pommes frittes og bernaise, kjøttkaker med stua kål, at de verken liker eller har greie på vin, egentlig, innrømmer at de leser lettfordøyelig krim og andre vederstyggeligheter som vi kulturfiffen skal ha oss frabedt!
Dette må settes en stopper for umiddelbart!

Vi er ikke bønder her i landet!!! 

Her er Charles Bukowski's siste dikt, og det første han sendte via en moderne grusomhet som het fax-maskin:)

oh, forgive me For Whom the Bells Tolls,

oh, forgive me Man who walked on water,

oh, forgive me woman who lived in a shoe,

oh forgive me the mountain that roared at midnight,

oh, forgive me the dumb sounds of night and day and death,

oh, forgive me the death of the last beautiful panther,

oh, forgive me the sunken ships and defeated armies,

this is my first FAX POEM.

it's too late:

I have been

smitten.

Charles Bukowski 

FAX #(310) 548-1396

Kan jeg få en helt vanlig svart kaffe takk?

Og i år er det Torbjørn Egner-jubiléum. Gud hjelpe oss alle!

Vi har jo ikke rukket å riste av oss den spektakulære feiringen av Edvard Grieg!!!