KICK ASS MOTHERFUCKER!

KICK ASS MOTHERFUCKER!

Jeg kjenner det når det kommer, at jeg begynner å surne, gå i svart.

Alt blir kjipt. Venner og kollegaers suksess er en personelig fornærmelse, selv været et ute etter meg. Snøen laver ned, og det folket du er født inn i løper avsted på ski med Kvikk Lunsj og røde eplekinn, mens du selv sitter i stolen ved vinduet og grubler. 

Er dette alt? Er dette livet? Hvem er jeg? Hvor går veien? 

Ok, det er ikke ofte jeg har slike dager, men de kommer av og til. 

Dager da et svart teppe av dårlig karma legger seg over hus og hjem. 

Du står foran speilet og ser på dette som er deg, dette lille du fikk utdelt. Og alt synes grått og trist. Tankespiralene trekker deg ned. Du drar ned perisennene og snur ryggen til dette evige skiløpet, realityshowet, den sinte unyanserte debatten som går i kongeriket. 

Du henter fram de gamle diktene av Tor Ulven og Gunvor Hofmo, de du en gang gråt over med et glass rødvin i hånden, en gang for millioner av år siden, da alt var framtid og du trodde verden var et sted du kunne forandre med egne hender:) 

Du synker ned i ordene som du føler er skrevet til deg, om deg, som små kodete beskjeder. Oss, vi som står utenfor, depresjonens konger og dronninger, vi, de utvalgte som går med tunge alvorlige skritt over jorden, mens festen går for fulle mugger på dekket av Titanic, orkesteret spiller, og menneskene ler så høyt at de ikke hører at de egentlig gråter.

Vel, jeg kan ikke sitte lenge slik før latteren tar meg. 

Før jeg hentes opp av mine egen pick up-knapp som heter humor. 

Jeg røsker opp persiennene, slipper dagslyset inn. Tar et raskt overslag over alt som funker, over hva som kunne ha vært verre. Ja, for det er alltid noe og noen som har det verre? Jo. Så setter jeg på kaffen, logger meg på, skriver videre på det jeg holder på med. Ser at det flyter.

Jeg tror det ligger i den menneskelige natur å engste seg. 

Og jeg tror det er sunt å gå i svart av og til. Ikke dempe angst og depping bare med skiturer og spinning, sumba eller juma yoga eller hva pokker det heter alt sammen. Jepp, jeg tror det er sunt å sette seg ned å kjenne på det, ta alt innover seg, gå helt ned, for så å reise seg igjen. Heter ikke den mest berømte folkesykdommen "å brenne seg selv ut" for tiden? 

Men når du har katastrofealarmen og humoren stort sett koblet på hele tiden blir du aldri utbrent. Og om du gråter en skvett i ny og ne, opplever du ikke at den store demingen du har samlet opp bak øynene brister, og du blir sittende i den trygge uvirksomme stolen i uker og år...

Kick ass motherfucker! er mitt favorittutrykk. Det har en helt egen svung over seg,

Kick ass. Ja, jeg er en god asskicker. Jeg reiser kjerringa, går inn i nye rom, nye yrker. Jeg synger, jeg spiller film, jeg spiller teater, jeg skriver. Jeg tror aldri at jeg hadde våget alt dette om jeg ikke også hadde hatt mot til å gjøre meg bitte liten av og til. Tørre å la meg synke ned i svartheten. La det rakne.

I skrivende stund er vårsola et trompetstøt inn vinduet. 

Whitney, hvem ellers, synger på radioen at hun alltid skal elske meg, kaffen er sterk og god, og våren har en slags plan for oss alle ser det ut som.

Nå sparker jeg fra, kler på meg, går ut i livet, og kicker some ass.

Livet er så kort, man kan ikke ta sjansen på at det suser forbi uten å ta oss med.

I dag er jeg en positiv pessimist med et smil å leppene.

Og kanskje litt for mange adjektiver i hodet.

Men WTF, and who cares?