ET STORT UENDELIG SKRIK.

ET STORT UENDELIG SKRIK.

I vinter har over en halv million mennesker sett Munchutstillingen i Paris.

Neste år er det jubiléum. Det er 150 år siden verdenskunstneren ble født.

Norge har satt av skarve fire og en halv million for å feire dette. 

Hva er det med Norge og kunstnere? Hva er det med Norge?

Vi hører stadig populistiske utsagn fra politikere at vi må verne om den norske kulturen.

Hva er mer norsk enn Edvard Munch? Vi er et bittelite land som har fostret en av verdens største billedkunstnere. Er dette landet for lite for menneskser med stort format?
 Sa ikke damen i den triste drakten: "Det er typisk norsk å være god?"
Munch var god. Han var en av de aller beste. Men kunst var vel neppe det "landsmoderen" tenkte på da hun lot denne legendariske replikken falle. I dette landet måles alt i oljepenger og gullmedaljer, mens kunst er noe ullent, dyrt, noe vil tror stjeler fra viktigere ting som eldreomsorg og barnehageplasser.

Da jeg var å så Munch i Paris i høst så jeg også horder av skoleklasser som hadde reist inn til den franske hovedstaden for å se disse bildene som mange nordmenn mener er noen triste deprimerende greier. Ungene ble skuffet inn i hundretall, fikk en innføring i Munch's univers. Ok, ikke alle sank sammen i lotusstilling over disse mørke, ofte klaustrofobiske bildene, men mange sto stille og alvorlige og stirret inn i dette som er større enn livet, som du kan kalle unyttig kunst om du vil.
I Norge er det nærmeste norske barn kommer kultur noen amerikanske plastfigurer som følger med burgeren på Mac Donalds. 

Jeg skal ikke sammenligne meg selv med verken Munch eller Ibsen, men jeg reiser vekk fra dette hele tiden. Jeg reiser ut for å kunne skrive, puste, ånde inn en annen positivitet til det jeg driver med enn her hjemme. Om man sier til noen i NYC at "jeg skriver et filmscript" så sier alle "GREAT!" og så spør de hva det handler om. Her hjemme er låten en annen. "Å, kan du leve av det?" "Men du har vel stipend fra staten som vi andre betaler med våre skattepenger for at du skal kunne sitte der og skrive på noe som kanskje aldri blir en film?" Osv osv...

Alle som jobber med kunst i Norge jobber upstream. Vennligheten sitter langt inne.
Som dramatiker består livet for det meste av venting ved postkassen.
Og som billedkunstner er det også trange kår.
Og i miljøene er det en streng justis: Ikke selg for mye, ikke bli for berømt, ikke bli stor i utlandet, ikke ditt, ikke datt! Ja, jeg tror Munch gjorde alt feil. Han brøt med for mange konvensjoner, har var ikke hyggelig mot de menneskene det lønner seg å være hyggelig mot, og han ble alt for stor i utlandet.
Nå er han større i utlandet enn noensinne, mens her hjemme ligger bildene hans og mugner i magasinene, og hele hans eksistens har kokt ned til en krangel om byutvikling.
Ja, det er lekkert, og ja, det er typisk nork å være skeptisk til kunst som ingen egentlig trenger.

Vel, nå har Europarådet utarbeidet et dokument som konkluderer med at kunst og kultur er viktig for menneskets eksistens, dets utvikling, vekst og dannelse. Her i Norge virker det som om veien til et godt liv avhenger av at man velger riktig skismørning (for å sette det litt på spissen)
Ja, et land får de heltene de fortjener.
For øyeblikket er det skiløpere, realitystjerner og en kvartett med samme navn som noe man bruker mot tette avløp i kloakksystemet. Jo da. Jeg kjenner noe bygge seg opp et sted like bak brystbeinet.
Kan det være "et stort uendelig skrik?"