LITTLE GIRL BLUE
Jeg vet jo at det ikke er sant, men jeg forestiller meg en bar i himmelen.
Et lokale der det er høyt under taket, krystallkroner med levende lys.
Bardisken går fra den ene enden av det enorme rommet til den andre.
Det er lekkert, minimalistisk.
Drinkene er høye og sigarettrøyken fordunster av lette englevingeslag.
Jeg ser dem for meg, hun med de halvåpne jordbærleppene og hår av tørt sukkerspinn, hun med det tilbakoverstrøkne afrohåret med en hvit gardenia bak øret, Liz i kun diamanter uten Burton ved ermet, Bessie med en longdrink og en blues på leppene, Janis i lilla fløyel og fjær, og lille Edith som ser forundret på alt dette amerikanske.
Ja, jeg tror himmelen er amerikansk, hva skulle den ellers være?
Janis stiger opp på den lille scenen, det dirrer lett i strustefjærene.
Hun lukker øynene, en elektrisk gitar spiller noen brutte mollakkorder.
Stemmen slynges ut i den lange baren.
"Sit there, count your fingers, what else is there to do?"
Og i døren står hun, som om hun var steget rett opp fra badekaret.
Vannet drypper lett på det hvite heldekketeppet.
Hun står et øyeblikk å hører på denne stemmen som rasper i den tynne luften.
Så setter hun seg på en av de hvite skinnstolene.
En engel kommer med lindring. Det klirrer lett i isbiter.
Liz hever glasset mot henne, men lar seg ikke merke. Her vet alle hvem alle er.
Stemmen der oppe stiger.
"Little girl blue, I know you're unhappy, and I know how you feel!"
Og hun som sang at hun alltid skulle elske oss, lukker øynene, lar seg innhylle i denne plutselige lettheten, dette rommet helt uten speil, fylt av søstre.
Medsøstre som vet alt om smerte, alt om et hvitt lerret, en mikrofon og en scene, tonenes virkning på fremmede man aldri rakk å kjenne.
Hun vifter med en slank hånd, og en engel kommer med en ny drink. Hun drikker grådig.
Her i dette rommet hvor overdoser og hangovers ikke lenger eksisterer.
Her hvor alle er døde og ingenting lenger er farlig.
Hun kjenner brennevinet spre seg i kroppen som har vært frossen så lenge.
Hun strekker seg, tenner lyset i øynene, slik en stjerne tenner seg selv for å gå på jobb i natten.
Så reiser hun seg, slår ut med armene og roper:
"Oh, I wanna dance with somebody. I wanna feel the heat with somebody!"
"Oh yeah" synger Janis "Move over baby!"
Selv Karen Blixen slipper drømmen om Afrika og trekker på smilebåndet.
Og lille Edith legger på ny leppestift og harker et "Mon Dieu" før hun tenner en ny Gitanes.
Jeg vet at det ikke er slik.
At dette ikke er sant.
Men hva er sant?
Og hvem bryr seg?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar