ENGLER OG DEMONER

ENGLER OG DEMONER

Vi er et nøkternt folk her oppe ved polpunktet. 

Vi lar oss ikke så lett vippe av pinnen, får sjelden anfektelser, selv om en og annen pilgrim fødes i blandt oss. Våre religiøse altere heter spa, sport og fjernsyn. Og når virkeligheten blir for virkelig tyr vi til noe som heter reality. 

Svært få av oss går i kirken. Vel, mange sneier innom kirken på julaften mens ribbe og kalkun står på langsteking der hjemme, men hardcore religiøse er vi ikke her i dette nøkterne landet. Vi tror stort sett bare på det vi kan se, og alt annet er, vel, litt sånt som vi ler og flåser av. Samtidig er vi alle på leit etter noe med dypere mening, vi kjenner en smerte et sted, men armene er ikke lange nok til å favne det.

Vi har en norm for hva vi kaller "normalt" eller "friskt" I Norge er det ikke normalt å tro på engler, selv om det første ordet vi griper til når vi overlever en ulykke er "englevakt" - og uttrykket "alle har en skytsengel" hører jeg ofte. Vi lever i en tro på at "noen" eller "noe" der ute et sted passer på oss, en slags trøst når vi har gitt Gud på båten og har tatt livet tilbake og bærer det i egne hender.
Jeg tror ikke på Gud, eller Gud? Jeg kan ikke se for meg dette gudebildet vi fikk med oss fra barndommen, og jeg tror heller ikke at det er noen som passer på meg der ute et sted. Jeg tror jeg må passe på meg selv. Legg merke til at jeg skriver "tror" og ikke "vet" - for alt i dette skjøre livet handler og tro og tvil. Det eneste vi vet er at vi skal dø en dag, og det gjelder for alle, selv om enkelte synes å ha glemt det der de avviser andres søken etter en dypere mening helt kategorisk.

Prinsesse Märtha har blitt utsatt for massiv latterliggjørelse for sitt engleprosjekt. 

Vel, prinsesser er jo stort sett ikke kjent for annet enn å være knapphullsblomster for ektemenn, for ryggesløs shopping av dyre kjoler og sko. Ja da, det har vært ett eller annet landmineprosjekt og litt prinsessetårer ved en aidssyks seng på et sykehus, men stort sett er prinsesser anorektisk pynt på Nobelgallaer etc.

Vår egen prinsesse er mer "the girl next door" 

- er gift med en halvrocka forfatter, er ikke for prangende, går ikke på byen og lager skandale, shopper ikke dyre designklær i tide og utide. Hun er til forveklsing lik slike "jenter som gamle Norge vil ha" bortsett fra disse hersens englene som får folk til å ga av skaftet. 

Jeg vil forsvare Märtha for hennes mot, hennes styrke, til å tro på dette porøse flyktige i dette tiåret av overflatiskhet og svada. Jeg ser ikke noe problem i at noen ser fjær dale ned fra himmelen. Jeg ser det som et større problem at unger på syv åtte år tror verden går under bare fordi de ikke får en hvit iPhone4S til jul. Og har vi ikke alle sittet foran flatskjermen og sett Forrest Gump, du vet den scenen der en hvit fjær daler ned fra himmelen? Vi tror på magi når den er satt i scene, men ikke i virkeligheten. På samme måte tror vi at reality er virkelighet når vi ser den på tv, mens selve livet handler om å lengte til freddan slik at vi kan sette oss ned foran det digitale alteret og lepje i oss litt virkelighetsflukt.

Forleden satt forresten selveste jomfru Maria på fjernsynet i primetime.

Hennes navn i det virkelige liv er Hanne Nabintu Herland.

Jess, det finns folk som er mye galere enn prinsesse Märtha Louise i dette landet.

Og mye, mye farligere...

Men for øyeblikket er de fleste av oss så redde at vi velger å le.