AGURK

AGURK

Dagbladet jeg elsker å hate er tilbake i godt stabilt agurkleie.

I dag hadde blekka en stor sol over hele forsiden.

HER BLIR DET SOL!!!!!!

Så deilig å slippe massemordernes isblå blikk, ynkelige FrP-politikere på guttetur til Riga, eurokrise og Domenique Strauss-Kahns eskapader på Manhatten.

Bare denne vidunderlige gule høstsola som blikkang.

I dag elsker jeg Dagbladet!

(Eller var det VG? De er så like blitt...)

For det er ikke lett å være tabloid.

Skriver du om askeskyer, giftige marihøner og monsterflått hyler vi alle opp om alt det andre grusomme som skjer i verden.

Men vi blar alikevel fort forbi et lite barn som sulter ved mors uttørkede bryst, orker ikke mer av selvmordsbombere og annen elendighet. Og etikk nevnes ikke når telelinser og tv-kameraer zoomer inn på de skrekkeligste scener i flyktingeleire og på torg i fremmede byer der bomber har sprengt skolebarn i filler.

Verken de pårørende eller de rammede nevnes i slike sammenghenger, nei etikk er noe som bare gjelder for oss selv og våre egne.

Så når tragedien rammet oss her hjemme ryddet tabloidene plassen for den.

Flått, askeskyer og demenssymptomer forvant over natta, og det gikk nesten en hel uke før andre nyheter slapp til i media. Nå, i ettertid granskes flere medier om metoder etc, og de fleste offere og berørte har skaffet seg bistandsadvokater. Rosene er ryddet vekk fra kirketrappen og partiene kjemper om taburetter og makt, selv om Twittermafiaen mener at valgkampen var en ganske blass og lite dramatisk affære...

Men nå er sola på forsiden, og skipet seiler videre.

Nå venter vi bare på varsel om juletreallergi, avsløringer av Rimi-ribbemafiaen, en detaljert kalkyle av hvor mye DU bruker på julepreanger, selvfølgelig de vante julebordstipsene, for ikke å glemme alle slankerådene når vi snart går inn i feit mat-sesongen.

Nei, det er ikke lett å være Dagbladet og VG.

Men hvorfor skriver de ikke lenger om morderagurken?

Den som skulle ta livet av oss alle.

Og har du forrsten hørt at katta til ABB er nazist?

Kanskje ikke en stor nyhet, men det kan være et spor å forfølge?

Selv lengter jeg tilbake til den gangen årets første hestehov var en nyhet.

Men det er ingen som plukker hestehov lenger.

Og våren er bare pollen og elendighet.

Nei, det er ikke lett.

Men det fine er at våren kommer først på Twitter.

Alt kommer først på Twitter.

OM Å FINNE SITT EGET ANSIKT I SPEILET

(Foto: Ketil Born fra "Den Svarte Grisen" 2010 - Nordland Teater)

OM Å FINNE SITT EGET ANSIKT I SPEILET.

I dag har jeg vært på photoshoot for mitt neste prosjekt som er

"The Bluebird Sessions" som skal bli et slags kryssklipp mellom Tom Waits og Charles Bukowski.

Jeg hater photoshoots, jeg hater å se mitt eget ansikt på bilder, trodde jeg.

For når du sitter sammen med fotografen, går gjennom bildene, zoomer inn på den minste pore og elendighet, ser du alt du ikke orker å ta innover deg nå du stirrer morratrøtt i speilet og prøver å manne deg opp til å gå ut i dagen, ranker deg for å møte dette trompetstøtet av dagslys som treffer deg med stor styrke midt i panna.

Men etter som årene går har jeg fått en gryende godhet for dette som er meg.

Dette ansiktet jeg har levd med i mer enn femti år, dette kartet av rynker, nupper og søkk, dette trøtte trynet som jeg tross alt lever av...

Ok, det sies at det er lettere å eldes for menn enn for kvinner, at vi blir destingverte der kvinner falmer. Hø, jeg vet ikke det. Men kvinner har mer press på seg, En kvinne kan aldri bli tynn eller ung nok, mens en mann....

Jeg synes plutselig det er deilig å eldes sammen med de menneskene jeg har hatt tett på meg i alle år. Se håret som gråner, kroppene som synker sammen, at alt blir stadig tyngre.

Det er en slags vakker poesi i det. Jeg kødder ikke.

I dag har jeg altså tatt noen pressebilder.

Og jeg ser at den mannen jeg en gang var er borte.

Men jeg ser en annen, en voksen mann, med rynker og litt mattere i lakken.

Og en slags creepy gjennkjennelse av min far et sted like bak huden...

Når jeg blar i gamle bilder, henter fram den mannen jeg var for noen tiår siden, blir jeg fylt av en ømhet, men også en tristhet ved det faktum at jeg ikke kan huske at jeg var glad for at jeg så ok ut. At jeg også den gangen følte meg feit, stygg og skrukkete.

Det skal en del mot til å finne sitt eget ansikt i speilet, og enda mer stryke til å leve med det man ser. Men i dag er jeg fornøyd med bildene, og vet at fotografen vil hjelpe litt på elendigheten i photoshop, tone lyset litt ned der magen buler og gi meg litt mer sparkle i øynene:-) ha ha

Av og til når jeg ser unge mennesker så tenker jeg at jeg håper dere har noen som forteller dere hvor vakre dere er. At dere ikke behøver å slite med komplekser og all den dritten der.

Men som sagt, det tar tid å finne sitt eget ansikt.

Noen finner det aldri.

Jøss, dette var da voldsomt til selvopptatt blogginnlegg.

Tror nesten jeg skal skrive en ELSK DEG SELV BOK:-)

Men jeg har omsider blitt venner med mitt eget speilbilde.

Eh, det kan selvfølgelig hende at det jeg trenger er en optiker?

HEDDAPRISEN

Heddaprisen er en teaterpris som deles ut i stillhet, uten tv-overføring, uten den store mediedekningen.

Det er en pris som henger høyt, det er stas å bli nominert, og det er enda mer stas å vinne.

Nå "raser" det en debatt om at denne prisen er "for lite folkelig" og mange er "sure" for at presseoppslagvinneren "Lang dags ferd mot natt" ikke tok hjem noen priser, men at en liten "ukjent" forestilling på Black Box som nesten ingen har sett vant prisen for Beste forestilling.

Vel, Heddakomitéen har sett den, og de mente altså at dette var årets beste, og det må vi alle akseptere. Men Norge er et langstrakt land, med hodet ved Halden og tærne ved Grense Jacobselv, alt etter som du ser det, og det lages teater i hele kongeriket. Det produeres samisk teater, teater i fengsler, teater for døve, mainstreamteater, musikaler, smalt teater, eksperimentelt teater osv, og noen vil alltid føle seg forfordelt når nominasjonene uteblir.

Jeg tror den "skjeve" fordelingen begynner lenge før Heddanominasjonene.

Jeg som stort sett har jobbet ved regionteatre i snart 40 år, vet hvor vanskelig det er å sette seg selv på kartet. Som dramatiker har jeg 12 helaftens forestillinger bak meg, og jeg blir ikke anmeldt av hovedstadspressen med mindre jeg ikke er så heldig å få premieren lagt til et av de store festspillene eller andre mer "overkommelige" steder å reise til.

Når jeg skrev musikalen "Emma" for Agder Teaters steinbrudd i Fjæreheia fikk jeg massiv presseomtale i alle de store landsdekkende avisene. Men når jeg har en urpremiere på f.eks Nordland Teater, ved Beaivvas Sami Teater eller i Sverige, er det omtrent umulig å bli anmeldt fordi Nordland Teater og disse andre utpostene regnes som steder det er "vanskelig" å reise til på grunn av flyskifte etc.

Jeg vet riktignok at Heddagjengen har sett en rekke av Nordland Teaters oppsetninger, men det har i hele Heddas historie utløst bare én nominasjon. Beaivvas Sami Teahter har vunnet en Hedda (for kostyme og scenografi), og HT har vunnet noen stykker. Og selv om jeg har fått motsvar på min kritikk av Heddaprisen om at det går en "usynlig kulturell grense" ved Trondheim, kan man ikke stikke under en stol at teater i sør får mer oppmerksomhet enn teater i nordområdene.

Du kan faktisk spille fletta av deg i årevis i provinsen uten at verken presse eller miljøet ellers får det med seg.

Ida Lou sa tidligere i år at "man kan ikke gi en Hedda til nok en versjon av "Reisen til Julestjernen" når debatten raste på grunn av at ingen barne eller ungdomsforestilling var nominert i år. Nei vel? Men kan få en Hedda for nok en Osvald Alving?

Herman Bernhoft er en glimrende skuespiller, og jeg unner ham prisen av hele mitt hjerte, men jeg kjøper ikke Ida Lou's argumentasjon.

Når det gjelder "Lang dags ferd mot natt", så likte jeg ikke forestillingen noe særlig, og en forestilling kan ikke få en pris bare fordi den har fått stor dekning i media eller har store navn på rollelisten.

Derfor synes jeg prisen til "Det eviga leende" er et sunnhetstegn i denne frenetisk tallfokuserte tiden vi lever i.

Til slutt: Inger Merete Hobbelstad skrev årets dummeste artikkel med tittlen:

MAN FÅR IKKE PRIS BARE FOR Å MØTE OPP! (eller noe sånt)

Ja da, det vi alle vi som sliter i det ganske land.

Men det hadde vært hyggelig om pressen hadde vært flinkere til å MØTE OPP litt utenfor lysløypa. For tenk så lekkert om Dagbladet hadde vært på Black Box og gitt denne prisbelønnete forestillingen en dobbeltside med overskriften:

DETTE LUKTER DET HEDDA AV!

Men akk Hedda, slikt gjør man da ikke!

Men når Pia Haraldsen får 6 replikker i Romeo og Julie setter hele kobbelet seg på flyet til Haugesund.

Vel, i år vant en ensom ulv, et streifdyr, oversett av flokken.

ART LEAKS?

ART LEAKS?

Leser på nettstedet scenekunst.no at noen glupe sjeler har startet en avlegger av WikiLeaks som skal avsløre snusk og skjulte aendaer innen kunstfeltet.

Vel, det første som slår meg er at det er at innen kunst, film, teater etc sladder og rykter løper fortere enn det raskeste bredbånd, og evig eies kun et dårlig rykte.

Om et teater eller et filmselskap whatever kniper på pengene eller blåser deg i forhold til en kontrakt fyker ryktet ut i miljøet med et tempo som får Twitter og Facebook til å framstå som brevduer, og ingen vil ta i synderen med ildtang.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt: Pass deg for den eller den!

Men ArtLeaks?

Jeg liker navnet, jeg liker tanken på en uskikkelig storebror som ser oss.

Jeg liker tanken på at noen hacker seg inn på nettsider, får tilgang til dokumenter, får innsyn i byråkratiets irrganger. Et slags kunstnernes Se&Hør der det avsløres at den eller den boikottes fordi han har tråkket en teatersjef på tærne, eller vært stor i kjeften mot en konsulent.

For vi ynder å si at kunsten er og skal være fri, at den ikke skal sensureres, men det er en sannhet med modifikasjoner. For slakter du f. eks en høne rett foran øynene på en litt skvetten kritiker på Black Box kan Kulturrådet lett snappe pengene dine, penger som du har fått via en søknad der hønseslakting eller andre vederstyggeligheter ikke er nevnt.

Og en fjær kan lett bli til ti høns i media, yes baby.

De fleste av oss sier at vi ikke hører på sladder, men vi samles på torget rundt rykter og snusk, vi stimler sammen som et fuglefjell, sitter på sminken og gasser oss i rykter, snakker dritt om regissør og teatersjef, it's the name of the game.

Derfor er det så deilig med dette ArtLeaks, som skal snuse opp den minste lille ting mens vi selv kan sitte med gullende rene hender og nikke megetsigende til hverandre uten å ha vært den som har bragt ryktet til torget.

For vi vet alle at vi teaterfolk sjelden reiser oss opp i plenum og fyrer av en bredside.

Det er den tynne isen vi beveger oss på alt for usikker til at vi kan våge å gjøre oss upopulære.

For ingen teatersjef liker bråkebøtter som smeller med dørene eller stiller vanskelige spørsmål. Faste ansatte skal være lydige undersåtter, og dramatikere skal sitte ved postkassen som hubroer og vente med sammenbitte nebb til teatersjefen finner det for godt å lese teksten din, noe som kan ta både ett og to år.

Så kjære ArtLeaks, velkommen til gards.

Jeg står fram som en fan.

Men ikke si til sjefene mine at jeg har sagt det.

Og har dere forresten hørt at....?

OM SHOPPING I UTLANDET

OM SHOPPING I UTLANDET

Jeg elsker å shoppe i utlandet, men jeg kjøper aldri sex.

Ikke det at det e mangel på tilbud, for du skal ikke gå mange skrittene på Pigalle i Paris før en lettlivet dame dytter puppene sine opp i ansiktet på deg, eller en ung smellvakker gutt blafrer med øyelokkene og vil dra deg inn gjennom perleforhengene til syndens paradis. Ja da, syndens koldtbord har både kalde og varme retter, og noe for en hver smak.

Men jeg kjøper som sagt ikke sex, verken i Norge eller i utlandet.

Når det gjelder sex, og mitt seksuelle ståsted, tok jeg stilling til det i ung alder.

Jeg sto fram som den jeg er lenge før noen politiske partier hadde det på dagsorden, den gangen alle som ikke var heterofile sneik seg som grå skygger gjennom byen, og smatt som redde mus inn på de skumle barene for å oppleve lykkeland for en stakket stund.

Nå har mye vann klukket i havet siden den gang, og de fleste mennesker og politiske partier har et helt avslappet forhold til sex i alle slags varianter. Det er homofile og lesbiske karakterer i de fleste dramaserier, og selv Jentene på Toten har fått sin egen realityserie.

Det er bare FrP som har valgfriheten som sin ypperste fane, som henger etter, som ikke har oppjustert sitt forhold til seksualitet. Hos dette partiet er sex noe som filmes i dusjen, som kjøpes på heisatur i Riga eller whatever. For FrP er mot kjønnsnøytral ekteskapslov, mot adopsjon for homofile, ja, mot det meste som ikke er mainstream heterofil julebordsknulling i krokene. Partiet snakker hele tiden om verdighet, men nekter samtidig sine medlemmer og velgere å skaffe seg et verdig liv, ta et voksent standpunkt til sin seksualitet.

Men tiden snurrer og bordet fanger.

Selv Carl Ivar Hagen fikk oppleve at hans eks-svigersønn var en av jentene på Toten, Siv gråt over Søviknes' på tv, og den ene sexskandalen etter den andre avsløres i dette så veldig liberale partiet der folk flest skal ha muligheten til å velge selv.

Så skal FrP være et seriøst parti må det komme ut av skapet med all sitt snusk.

Jeg mener om du har et tv-team i hælene når du sjekker inn på Gardermoen, er det ikke fordi pressen driver heksejakt på deg, det er fordi de for lengst har lukta lunta.

Jeg har selv sett en Frp-politiker i en stilling som jeg ikke akkurat vil kalle lekker.

Men jeg skal ikke lekke, for alt kommer for en dag.

Og puler du en sau en gang, vil det henge ved deg resten av livet.

Dt er mulig det er snusk og fanteri i andre partier også.

Men driver du med shopping i utlandet må du være smart nok til å dekke sporene etter deg.

Og i det minste være så edru at du oppdager at det lyser rødt på kameraet rett bak rumpeballene dine.

Det nærmeste jeg har kommet kriminell shopping i utlandet var da jeg kjøpte en fake Rolex i Hellas i sommer. Men den stoppet på fem på tolv noen dager senere.

Jeg velger ikke å ta det personlig.

Ok, FrP har mange løse kanoner på dekk, men partiledelsen bør passe på at de ikke fyrer av en bredside på bordell i utlandet. Det koster riktignok ikke mer enn 1600 kroner.

Men den søte kløen etterpå er en dyr pris å betale. Særlig om du selv har vært med å lage den loven du bryter for å få deg et stykke billig kjøtt.

LIVING - A LOVESTORY

Du kommer til et punkt.

Til den dagen.

Du stiller deg opp foran speilet, tar en voksen avgjørelse.

Du sier til deg selv:

Ja, jeg er god nok.

Du tar farvel til barndommens etterslep.

Gjengen som sto på hjørnet for å dynke deg i snøen.

Du setter en strek.

Henter ikke lenger fram bildet av knyttneven og slo så leppene dine sprakk og tårene sto i øynene.

Du snur ryggen til alt som har vært, stirrer deg selv i øynene foran speilet.

Tenker ikke lenger på de som lo av de hjelpeløse diktene dine.

De løse arkene som ble tråkket ned i sølepyttene i skolegården.

De som hånte deg for tonene du ikke traff.

Du snur ryggen til alle de som sier at du ikke kunne, ikke kan.

Du ser dette ansiktet, denne kroppen, alt som har vært ditt, i femti år.

Og du oppdager en gryende kjærlighetshistorie.

En ny trygg kjærlighet til dine kvadratmeter hud som er slitt av tidens tann.

Og du orker ikke en gang å kalle dager for bortkastede.

For du kommer til et punkt.

Der det ikke finnes noen vei tilbake.

Og veien videre synes soleklar og enkel...

Gjør det du gjør, bare enda sterkere.

Dette er et notat til meg selv.

Men du må gjerne lese det.

For det er også til deg.

Og du vet hvem du er.

Og hadde jeg hatt et barn, ville jeg fortalt det dette.

EN VÅT DRØM

EN VÅT DRØM

I dag har jeg sluppet å stå foran den hviterussisk aktige frysedisken på Rema 1000 for å spekulere på hva jeg skal lage til middag.

Jeg har vandret rundt i enhver gourmets våteste drøm, et kontinetalt matmarked ved Oslo Rådhus. Vel, kontinentalt, i dag viste norske bønder og produsenter fram det ypperste av norske matvarer.

Ost, egg, kjøtt, fisk, sopp, urter, honning, ja, lista er lenger enn herifra til glade jul.

Og vi har båret oss skakke på kalv fra Hallingdal, elg fra Østerdalen, ost fra whatever, og fryseren er full av snadder som skal komme gode middagsvenner til gode når nettene blir lange og kulda setter inn:-)

For dette må da for faen være den norske kulturen FrP er redde for at noen skal ta fra oss?

For vi har mat i Norge, god, ren mat rett fra produsenten, men hvor i helvete er den ellers?

Jeg mener, du står som et naut i matbutikken og har valget mellom kyllingnuggets og Guantanamokyllinger på Rimi, eller kjøttdeig som forsvinner i stekepanna så fort du utsetter den for varme.

Et slikt matmarked burde man ha i hovedstaden hver fredag, lørdag og søndag slik at folk kan dra ned å handle ferske sunne råvarer, slik du kan gjøre i de fleste andre storbyer i hele verden?

Ok, vi har den sure eggemannen på Yongstorget, og de små Elias-båtene som selger reker nede ved kaia ved Aker Brygge, men ellers er det dødt hav og svart åker på ferskvarefronten i Oslo.

Tror nesten at jeg må snakke med Christian Kjekken Ringnes om dette her.

Rådhusplassen ligger jo der, brukes nesten aldri til annet enn VG-Lista Topp 20, og skulpturene står jo allerede der, så slipper vi den jævla debatten:-)

Bare ikke et ord til Rimi-Hagen kjære dere, da kommer han med grillskivene sine til 19 kroner kiloen, og lar noen underbetalte sekstenåringer pushe dem til folket flest, mens han selv går på elgjakt sammen med Milde Himmel Marie som plukker traktekantareller og tyttebær.

Ja til marked i Oslo!

OM Å LENGTE

(Foto: Bleecker Street West Village New York City June 2011)

Sommeren er best om vinteren.

Jeg lengter alltid til sommeren. Jeg er god til å lengte.

Livet er kort, men det kan kjennes langt mens det pågår, skrev Strindberg.

Her jeg sitter febersyk og snufsete i putene med laptop på fanget kjennes neste sommer langt unna. Snø skal falle, og den trygge vinterfrakken skal hentes fram.

Vi skal traske i mørke gater, og vinterlyset vil komme til å være en syltynn strime håp i horisonten. Vi er gode på livet som ekstremsport her i denne forfrosne lille utposten ved Nordpolens dørstokk. Gode til å lengte.

Det er kanskje derfor de små tingenes tristesse er vårt daglige evangelium.

Sommeren er best om vinteren.

Når dagen der ute er noen timer lang. Når kråkene sitter i pæretreet som vakker grafikk, og det knitrer i vedovnen, og raggsokkene tasser over gulvplankene på vei til nærmeste pledd.

Når det er fåfengt å klage på vind og kulde, og du sitter ved kjøkkenvinduet og stirrer på amarylisen som såvidt har stukket sine grønne spyd opp av potta.

Men du vet at om ikke så lenge skal kronbladene folde seg ut, og magien i en liten løk skal slå deg med en glorød kraft av ren skjønnhet. (Oj, det var da voldsomt så lyrisk jeg ble!)

Men sommeren er best om vinteren.

Høsten, den deilige høsten, er nok i seg selv.

Dette veldige suset i trekronene, det svarte fløyelsmørket, georginene som lyser der ute i hagen, katten som ligger sammenrullet på teppet, og din kjære får en ny mykhet i øynene der han sitter ved ovnen med en kopp kaffe i de frosne hendene.

Og regnet som trommer mot parasollen, hagestolene som står ensomme og forlatte ute på plenen, og du kan ane det svake ekkoet fra sommersanger og vin et sted inne i hekken.

Her, nå, akkurat her, er det godt å være. Godt å lengte.

Feber og paracet, en smugrøyk på senga. Kattens gule øyne.

Jeg tenker at vi nordmenn bor der vi skal bo, at vi er best på vinter og kulde.

Døsige dager under parasollen i Hellas er godt, men høsten i Norge...

Eller på Manhattan? Ja, om litt reiser jeg dit.

For denne halvt samiske vagabonden har lopper i blodet.

Ok, det finnes ingen cure for love, som Cohen synger, men det finnes en kur for lengsel.

Og det er å reise dit lengselen drar deg. Om du kan...

Det er så kort dette livet, jeg kan aldri venne meg til tanken om at det en dag skal ta slutt.

Jeg har et krypinn i Paris, jeg har et hjerte i New York, men jeg bor i Oslo.

Jeg lengter aldri hit, det er her jeg sitter og lengter.

Og akkurat nå er det veldig fint.

CUCCI-DAMEN?

CUCCI-DAMEN.

Hun som spås å bli danskenes første kvinnelige statsminister kalles "Cucci-damen" av pressen på grunn av de prangende håndveskene hun ofte går med.

For kvinner i offentlighten får ofte kallenavn som henspeiler på utseende eller hvordan de kler seg. Ok, ingen har våget å kalle Erna for Tykkeberte Erna, men hun fikk tilnavnet Jern-Erna, og Kaci Kullmann Five ble kalt "hun med hårspenna" og ble spredd i close up over helsider i tabloidene ned til minste lille pore og sorte prikk.

Karita fikk så hatten passet for kjolevalg, og Siv Jensen har fått for spraytanfargen.

Ja, stort sett, kvinners utseende blir pressen og folk flest aldri lei av.

Men ingen kunne falle på å kalle Ola Elvestuen for "LavthårfesteOla" eller Rune Gerhardsen for "Går som en gresshoppe Rune" - nei, det er alltid kvinnene som må slite med kallenavnene.

For har du fått terningkast 1 av Jan Thomas er du fritt vilt på den røde løperen.

Ok, Petter Stordalen har fått pepper for de shiny DolceGabbana-bootsene sine på NHO's julebord, men har er jo en metroseksuell mann i samme genre som Ari Behn, og dem tar stand up-folket seg av.

Men kansje på tide å kåre politikkens "Prada-mann" eller hva med "Dressmann-gubben"?

Det er opp til flere som blinker seg ut.

Ellers kan vi jo saktens håpe på at Hareide kommer trippende opp Studenterlunden med en lekker liten Cuccibag. Ikke så rent lite sannsynelig spør du meg.

Men på den annen side, hvem vil bli sett i en dress som ligner på den Carl I Hagen går med?

Men en Cucciveske, det vil vi jo alle ha, ikke sant?

WHAT GOES UP, MUST COME DOWN.

Det er et gammelt ordtak som heter at "det som går opp vil falle ned igjen"

Det gjelder i livet, i karrieren og i poltikken. Et sted ligger en slags rettferdighet på lur, en måler under senga som justerer tingenens tilstand slik at verden ikke skal gå av skaftet.

Og jeg har alltid sagt at verden går framover og bakover samtidig.

Etter kommunevalget er det lett for mange av oss å fryde oss over FrP's store fall.

Og partileder Jensen svømmer upstream, kommer opp med den ene "grunnen" etter den andre uten å se de mest opplagte nå når Norge har sett seg i "speilet på veggen der" og aksen i norsk poltikk har forandret seg.

Der Danmark etter alle solemerker er på vei mot et rødt styre og vil få sin første kvinnelige statsminister, er gamle furet værbitt blitt en blå bastion i mange fylker og store byer.

Samtidig stuper FrP i de store byene der "folk flest" bor, og folk flest, i FrP's velgermasse blir stadig færre. De to fløyene i partiet kjemper mot hverandre, de "myke" FrP'rne mot de mer "hardcore"folka som vil tilbake til utenforskapet der det var "oss mot røkla" selv om tida for populistisk propaganda som ikke er faktabegrunnet er over. Folk flest leser aviser, ser sammenhenger, følger med i timen på en annen måte enn før. Og billigere bensin og "Nei til bompenger" klinger ikke like forlokkende i velgernes ører etter 22.7.

Allikevel tør ikke Siv Jensen å kaste kortene og innrømme at det er enkelte utsagn om muslimer, de årlige dryppene om snikislamisering og terrorfare som er skyld i FrP's fall.

Hun sier at FrP har hatt "et bratt og vanskelig år" og nevner uten å nevne det saken med mannen i dusjen som filmet nakne menn, og en slem akademiker ved navn Fugelli, og ikke minst Dagbladet som skriver slemme ledere og alltid har vært ute etter henne og partiet.

Altså, når en åpenbart homofil toppolitiker filmer nakne gutter i dusjen, er det ett eller annet som er riv ruskende galt, ikke med det at mannen er homofil, men med måten FrP håndterer saken. For FrP er mot homofili, mot partnerskap, mot nøytral ekteskapslov, mot retten til adopsjon for homofile, og når homofilien slår ned i partiets midte løper alle de ansvarlige og gjemmer seg, sier at de ingenting har sett, ingenting har visst.

Og det som til syvende sist kommer ut fra partikontorene er at "dette er en avskyelig handling som vi tar avstand fra" og dermed stemples alle homofile som noen perverse svin som snikfilmer unge gutter i dusjen.

At FrP har en fucked up holdning til homofile er en tanke som neppe flyr gjennom Siv Jensens hjerne., men hadde FrP tatt et oppgjør med holdningene sine kunne eventuelle homofile politikere i partiet stått fram og levd sine liv på en anstendig og akseptert måte.

Men hva er en ung gutt traume etter en voldtekt mot løfter om billig bensin og verdighet for "folk flest"?

Ok, nå ligger FrP med brukket rygg, politikerne lover at "de skal komme styrket tilbake"

Så får vi se om de viser et mørkere blått ansikt når de kommer krypende ut av sutrehullene igjen, eller om FrP's dager som et seriøst regjerningsalternativ er talte.

Og i går sa Christian Tybling-Gjedde at han godt "kan dra ditt peppern gror!" eh, det er bare det at "der peppern gror" bor de fleste som FrP ikke liker.

Men for all del, god tur til Zansibar.

Og ett annet yndet reisemål for FrP-folk er Thailand, og der er det jo også hyggelig.

Og noe for enhver smak.

OM Å GJØRE SEG SYNLIG

(Foto: Malin Arnesson - fra forestillingen "Songs from a pink chair")

OM Å GJØRE SEG SYNLIG.

Forleden var jeg på en premiere med påfølgende premierefest,

og en fremmed kvinne med rødt hennahår kom bort til meg og fyrte av denne replikken:

"Jeg følger deg på Facebook og Twitter, så jeg føler nesten at jeg kjenner deg"

Og jeg kjente et snev av ubehag da hun sa det, for jeg vil jo ikke fremstå som et ensomt menneske som henger på nettet, som legger ut livet sitt ned til minste detalj slik at fremmede mennesker føler at de kjenner meg. Vel, damen var hyggelig nok, det var ikke det, men det var et streif av nedlatenhet i blikket hennes, et nesten umerkelig anstrøk av forakt. Og jeg gikk fra festen med litt lavere selvtillitt enn det jeg kom dit med, tenkte at nå legger jeg ned blogg, FB-profil og Twitterkonto. Men her sitter jeg altså og blogger på en lørdag formiddag.

For jeg tenker, jeg blogger om ting som opptar meg, jeg forteller ikke verden hvilken farge jeg har på sofaen, om hvorvidt kjæresten min er flink til å vaske opp, eller at jeg er på vei inn i en tung depresjon. Men det rare er, at om du blogger eller skriver notater f.eks på Facebook så tror alle at det du skriver er sant, at det handler om deg selv.

Det hender selvfølgelig også at når jeg leverer fra meg et teaterstykke, så får noen det til at sceneteksten også handler om meg og mitt ynkelige liv. Kanskje fordi vi lever i denne veldig realitybaserte mediaverdenen vi har rundt oss over alt? Jeg vet ikke.

Men det skjedde noe viktig da Knaus tok en Knaus og skreiv sitt liv i 6 bind for en hel verden å lese. For vi blir mer og mer opptatt av å gjøre oss selv synlige på nettet, i media, i selskapslivet osv.

For om du klikker ekstra mange ganger for produktet ditt på Facebook og Twitter kan det medføre færre tomme seter i teatersalen, på bokkaféen eller på utstillingenen din.

Så jeg tenker, pøs på med det du vil at folk skal vite, og the rest is silence, eh, nesten...

For det er mange nok av dem som ligger og "hekker" eller "lurer som gjedder i sivet" på Facebook og Twitter. De som aldri oppdaterer stausen sin, som aldri kommenterer andres, som ikke legger ut bilder av seg selv, men som hele tiden ligger der og vaker i tussmørket.

Og det aller morsomste er at de ikke skjønner at vi oppdager at de er der.

Men dem om det.

Av og til tester jeg ut Janteloven på Facebook, legger f. eks ut nyheten om at jeg har fått en filmrolle eller to, gjerne med en liten ydmyk ekstrastatus om at "det er ikke særlig norsk å skryte av seg selv, jeg rødmer nesten når jeg legger ut dette, men jeg er SÅ jævla glad!"

Og, hör og häpnad, som de sier i Sverige, da ryr det inn med hurrarop og gratulasjoner, og jeg blir enda gladere og mer fornøyd med meg selv.

Men det er aldri noen av de "tause gjeddene" som biter på den slags selvskryt og pompøse statuseroppdateringer, nei nei...

Men av og til kan det hende de kommer krypende ut av mørket på en premierefest og tar deg i hånden og sier:

"Jeg føler nesten at jeg kjenner deg, jeg følger deg på Facebook og Twitter!"

Og for å helle mer bensin på bålet. Snart blir jeg å se i en 24 episoders realityserie på tv hvor jeg spiller meg selv. Og da vil alle tenke, ja, nå har vi ham!

Men å spille seg selv er ikke det samme som å være privat.

Det er først når du legger ut at du har tenkt å gå fra kjæresten din fordi han har knulla venninna di (og tagger navnet hennes) du tråkker over grensen til det som er privat.

For å fortelle på Facebook at du "går i dusjen, og at det skal bli SÅ deilig!" er ikke å være privat. Hallo?

Men jeg blir ikke helt kvitt det litt nedlatende blikket damen sendte meg på den festen.

Så i dag er min nyhet til verden via Facebook:

"Jeg har kjøpt en ny type brød på helsekosten, jeg er SÅ gæren altså!"

OM Å MISTE SEG SELV I JAKTEN PÅ DET NORSKE

OM Å MISTE SEG SELV I JAKTEN PÅ DET NORSKE.

Jeg tar utgangspunkt i Christian Tybring-Gjeddes kronikk hvor han hevder at

"fremmede krefter vil rive dette landet og norsk kultur i filler"

- hva denne norske kulturen er fremgår ikke i hans argumentasjon.

I kommentarfeltet på min FB-profil i dag skriver en at "vi får tredd det multikulturelle ned over ørene på oss, særlig i barnehager, der juletrefester blir avlyst fordi bare etnisk norske og svenske barn møter opp" og at "vi må ikke viske oss selv ut bare fordi vi har åpnet opp for andre kulturer"

OK, vi skal se litt nærmere på disse påstandene.

For det første er ikke juletrefester eller julen for den saks skyld norsk.

Julen, slik den feires i Norge er en ganske ny tradisjon, her.

Norge har vært i en rivende utvikling i de siste hundre år, og dette begynte lenge før vi åpnet for andre kulturer. Vi begynte å "viske" oss selv ut lenge før muslimer og andre kom til landet. Og om man skal være ekstra vanskelig, så er det svært lite som egentlig er norsk kultur.

Vi er en ung nasjon, med et flagg som er et av de yngste i verden.

Sammenlignet med andre store kulturer er vi noviser i klassen.

Der andre folkeslag kan gå på tusen år gamle stener har vi bare noen stavkirker og middelalderkatadraler å slå i bordet med, samt noen sagakonger og noen skarve vikinger.

Selv den høyt elskede rosemalingen og treskjærerkunsten kommer fra Kina, og hageplanter og urter har vi importert til dette landet som stort sett var bygg og saltsild, hvalkjøtt og tristesse.

Mens Egypt hadde vanndasser og høyt utviklede kloakksystemer satt vi ved iskanten og hutret med skjørbuk og råtne tenner i skinnvamsene våre...

Men etterhvert tok vi de multikulturelle tingene opp i oss.

Vi fikk tekstilfarger, stoffer, mat, krydder, bøker, teater, film, telefon, elektrisk lys osv.

Og vi har aldri hatt problemer med å omfavne fremmede ting, ikke før menneskene begynte å komme, de fremmede menneskene som "trer sin multikultur nedover ørene på oss."

Som om disse menneskene ikke også har vært utsatt for trykk mot sin kultur i det landet de kommer fra? Vi ynder å tro at asylsøkere og andre "kasus" kommer fra en utarmet ørken ett eller annet grusomt sted, fra en utpost i verden, uten mat, infrastruktur og elektrisk lys.

Mange asylsøkere kommer fra byer hvor det bor fler mennesker enn i hele Norge til sammen, og mange av dem er ressurssterke personer som har flyktet fra sine regimer fordi de har vært sterke og oppvakte nok til å protestere. Men når de kommer hit ser vi bare et hodetørkle og en hudfarge, mennesket bak masken er vi overhodet ikke opptatt av.

Og jeg understreker for tusende gang, et menneske er ikke bare én ting.

Og vi nordmenn er kanskje det mest multikulturelle, men også det mest tyvaktige mennesker i verden. Vi bruker nesten ikke en krone på forskning i forhold til andre land vi burde sammenligne oss med, samtidig som vi surfer på andres teknologi, skrur opp runde tiggerskåler ute på husveggene våre som tar inn tv-bilder fra hele verden, mens våre egne tv-kanaler produserer minimalt av egenproduskjoner der de burde være opptatt av den norske kulturarven, hva den nå enn måtte være. Men tv-kanalene "trer fremmede tilpassede konsepter nedover hodene på oss" der vi sitter foran flatskjermene og kaller oss etnisk norske, mens vi knasker i oss italiensk frossenpizza og meksikansk taco, whatever.

My oh altså.

Men for all del, vi kan gjøre som Kina har gjort for at kineserne skal fortsette å være kinesere. Vi kan stenge Google og internett. Så slipper vi dette multikulturelle presset mot Norge.

Og så kan vi jo kaste ut alle vi ikke vil ha her, og vaske dritten opp etter oss selv.

Og når foreldrene dine sitter og råtner på gamlehjemmet kan du jo be datteren din ta en urdårlig betalt jobb som hjelpepleier, selv om du egentlig har staket ut kursen som lege eller advoktat for henne.

Ok, muslimer har kanskje et slør over håret, men nordmenn har bind for øyenene.

Det er til å gråte av!

Og det er ingen som truer noen til å lære arabiske sanger eller til å danse magedans.

Men gå i spissrotgang rundt juletreet skal man, år ut og år inn.

Av og til skulle jeg ønske at det kom en ny istid, slik at vi kunne finne tilbake til røttene våre.

Jesus Christ! for å si det på norsk.

RØTTER

RØTTER

De fleste mennesker er opptatt av røtter.

Og ingen er norskere enn nordmenn i utlandet. På sjømannskirkene kan man gråte ut sin hjemlengsel over vafler med rømme og syltetøy, og i Brooklyn kan du handle norsk mat på Lapskaus Avenue. I Spania trykker nordmenn seg sammen i norske gettoer, kjøper VG og er sinnsykt opptatt av hvordan været er hjemme, og får ribbe, surkål og medisterpøser sendt nedover rundt juletider, og svært få av Spanias "nye landsmenn" lærer seg spansk.

Nei, vi er ikke så flinke til å tilpasse oss utlendighet, samtidig som vi mener at alle som kommer hit skal tilpasse seg oss. Våre nye landsmenn skal bli norske fortere enn svint, de skal lære seg språket, oppta våre skikker og tradisjoner i seg, selv om mange fnyser av somaliske småpiker i bunad på 17. mai fordi det føles litt i overkant for sarte norske kulturvernsjeler. Og moskéer er en rød kut for mange. For ikke snakke om karriduften i oppgangen i blokka. Samtidig som nordmenn har forandret matvanene sine totalt de siste to tiårene.

Christian Tybring-Gjedde i FrP sa om det nye Lambda nede i Bjørvika som partiet hans har greid å stanse: "Dette bygget er stygt, og det er tegnet av en spanjol, og hører derfor ikke hjemme i Norge!" Vel, at Stortinget er tegnet av en svenske synes ikke å plage Tybring-Gjedde, ei heller at Pizza Grandiosa har blitt vår nye nasjonalrett. Strengt tatt er pizza italiensk, og i følge samme logikk skulle den kun spises i Italia. Men for husfredens og mat-roens skyld kan man vel saktens se gjennom fingrene med litt snikitalienskisering av fedrelandet?

Men røtter?

Folk er mer og mer opptatt av røtter. Slektsforskningen har skutt fart. Svært mange er opptatt av hvor de kommer fra, og dermed finne ut av "hvem" de er, og bunadtettheten i Oslo 2 og 3 er som kjent en pandemi av søljer og beltestakker. For vi vil både være kontinentale og norske, vil vil huske våre røtter, men vi vil ha retten til å reise, se og oppleve, ta opp i oss hva vi vil av fremmede kulturers mat, design, whatsoever...

Derfor er det vel ikke så jævlig rart at folk som flytter hit også vil beholde tradisjoner og være bevisst røttene sine? Ha sine gudshus og skikker, sine måter å gifte seg på, begrave sine døde på? Men nei, våre nye landsmenn skal tilpasse seg norsk kultur, case closed! Hva denne norske kulturen er, har mange store problemer med å forklare for seg selv og andre.

Selvfølgelig er det ikke bra at muslimer, svensker, polakker og andre oppretter gettoer som f. eks i Little Norway i USA. Little Norway er et freakshow av "norsk kultur" der fjerde og femte generasjons utvandrere sitter i bunad og spiser får i kål og lefser, synger "Ja vi elsker" og snakker et norsk som døde ut her i landet for mange mange år siden. Det hele kompet av Bjøro Haaland som synger "I love norwegian country" på engelsk.

Eller bygger et bingoparadis på den spanske solkysten der nordmenn sitter klumpet sammen ved swimmingpoolen med paraplydrinker og bingobonger og ser på Dagsrevyen og norske værmeldinger og er skjønt enige i at "Siv Jensen er ei knakende kjekk jente" og "at i Norge går det ikke an å bo lenger fordi det er så mye utlendinger der!" Hø hø...

Ok, jeg er mye i USA, og jeg bor flere perioder av året i Paris, jeg har lært meg både engelsk og fransk. Det skylder jeg landene jeg er i når jeg er der. Jeg er norsk, jeg er ikke alltid stolt av det, men jeg erkjenner mine røtter, som er norske, samiske og russiske.

Men jeg tillater meg selv å kalle meg verdensborger.

For eier vi ikke denne jorda sammen?

Eller er det noe jeg har gått glipp av?

DRIVHUSEFFEKTEN

DRIVHUSEFFEKTEN

"Der menneskene bare vil dyrke én art, svarer naturen med ugress"

- jeg leste det et sted, og ordene har bitt seg fast.

Jeg tenker på at vi liker orden i drivhuset, at ugresset ikke skal vokse seg stort og kvele de friske plantene. Vi liker de pene rosene, vi kjenner igjen de friske skuddene om våren, men ugresset tilkjemper seg stadig større plass etterhvert som sommeren skrider fram.

For et drivhus er en smart innretning, med stabilt klima og gode vekstforhold.

Men det sies at om du har dyrket bare én art i samme jord i mange år, trenger jorda å hvile, den vil at du skal plante andre ting. Men vi mennesker er vanedyr, vi liker at rosene skal stå der de alltid har stått, og at ugress og fremmede planter ikke skal komme inn i vår egen hage.

Orden i rekkene gjelder for mennesker også.

Til Groruddalen kom nordmenn i store flokker på 60-tallet, en brokete forsamling av folk fra fjern og nær, men nordmenn var de, alle sammen. De flyttet inn i høye og lave blokker, ungene lekte på løkker og i skogene tett ved. Verden var plast og nylon, sylting og safting, og sakte men sikkert ble de nyinnflyttede forvandlet til bymennesker, selv om integreringen tok sin tid og var langt fra smertefri. Og Lillelord's tidsalder var over, Tove Nielsen skrev "Skyskraperengler" og alt gikk sånn passe.

Så skjedde det, tida snudde noen blad, og sakte men sikkert begynte de fremmede plantene å innvadere Lykkeland. Damer med slør og karriduftende ungerskokker flyttet inn, og de som "alltid" hadde bodd der begynte å rømme drabantbyene. For som sagt, vi liker ikke uorden i bedene, ikke for mye fremmede vekster i drivhuset. Og her er vi i dag.

Nå har vi fått et lite Pakistan eller whatever oppe i Groruddalen, og byen er ikke lenger den samme. Og for sosialdemokratiske polikerere er dette selvfølgelig et problem, selv om de fleste av dem bor langt fra svunne dagers Lykkeland. Og resvervatet Oslo Vest er like hvitt som det alltid har vært, med neglesakslippede hekker og roser på geledd. Bare innvandrere som er så rike og mektige at de kan kjøpe seg inn i de høyloftede leiegårdene på Frogner og Bestum får innpass, under murrende tvil.

Da jeg var gutt hendte det ofte at det sto i boligannonsene "Ikke nordlendinger" - vel, nå er det muslimer og andre som er litt for mørke i huden folk ikke vil ha for tett innpå seg, samtidig som enkelte hyler opp om at Groruddalen har blitt en getto. Ok, Frogner og Bestum er også gettoer, men vi liker ikke å kalle dem ved deres rette navn. For gettoer er noe vi forbinder med land vi helst ikke vil sammenligne oss med. Tross dette lager vi nå en getto i Oslo Øst. Jeg var å så på en shiny og flott leilighet på Trosterud i går, med byens mest spektakulære utsikt, og prisen var 1,5 mill for 70 kvadratmeter, altså en leilighet som hadde kostet det dobbelte på Oslo Vest. Og jeg og min kjære var med et par unntak de eneste hvite av alle som kom på visningen. Skjønner?

Gettoer er vanlig i de fleste store byer. Det er f. eks nesten bare hvite som bor i de dyreste bydelene på Manhattan, selv i Harlem er de rike og hvite i ferd med å fordrive de svarte. Stockholm har sitt Rinkeby, og London har Brixton, og vi har altså Groruddalen, selv om det smerter mange av oss. Selv i SV-bastionen Kampen der jeg bor er det nesten ingen innvandrere, nei, de må fint holde seg nede på Tøyen. For det går en usynelig grense et sted, hit men ikke lenger. Bare ta trikken fra Majorstua gjennom byen og gå av i Brugata, så skjønner du hva jeg mener.

Så hva gjør vi med dette da? Er det ok å ha en getto i Oslo?

Eller skal vi flytte f. eks 50 000 innvandrere til Frogner for å innføre dette fargerike felleskapet vi er så stolte av? Selv tror jeg verken roser eller hekker hadde hatt vondt av det.

Men det kommer aldri til å skje, for like barn leker best har jeg hørt.

Og orden må det være, i skuffer og skap, og i drivhus og hager.

Så får vi heller leve med at det på beste vestkant dukket opp en farlig skyggeplante som ingen i ettertid orker å vedkjenne seg.

Det hadde jo vært så mye enklere om det var et fremmed frø som hadde kommet med vinden og slått rot. Men naturen er dessverre sluere enn som så.

PUSTEØVELSER OG REDNINGSFORSØK

PUSTEØVELSER OG REDNINGSFORSØK

Jeg synes på en måte at dette lille Norgeslandet puster på en annen måte etter 22.7, litt lettere faktisk. Merkelig nok er ikke blikkene i det offentlige rom så mistenksomme, fiendtlige og likegyldige lenger. Og nå tenker du sikkert; hva faen er det han mener med det da? For det offentlige rom er jo egentlig bare et torg, et fortau eller en gate som vi deler sammen den lille tiden det tar å bevege seg fra et sted til et annet. Og her i Norge har vi ikke noen lang tradisjon med fortauskaféer eller fonténer midt på torget der folk møtes for å ta en kaffe og sladre litt, i hvertfall ikke i store byer. Nei, vi er et hutrende folk med frakkekragen oppslått og blikket rettet mot et punkt over hodet på mennesker vi passerer. Men i utlandet elsker vi jo nettopp dette folkelivet, sitte på en benk, drikke kaffe, glo på folk og suge inn storbystemningen?

Men som sagt, jeg synes landet puster litt lettere, folk går rundt med litt åpnere blikk, noen til og med med noe som kan minne om et lite smil i munnviken. Kanskje ikke så viktig, tenker du, men jeg har alltid sagt at måten vi omgås i det offentlige rommet på er selve limet i samfunnet.

Og når du møter noen på gata, er det ikke lenger det derre "må haste avsted, å, det er så mye vettu, vi snakkes" Skjønner? Folk stanser litt lenger, ser deg i øyenene, spør hvordan du har det, og kommer med små bemerkinger om tiden som flyr så faderlig fort, at skal vi ikke ta den turen til NYC sammen, den vi har snakka om i femten år? Ha ha, jeg har aldri drukket så mye kaffe med folk jeg har forsømt og ikke hatt tid til å treffe siden 22.7.

Ja, vi har nok fått oss et skudd for baugen noen og enhver, og tiden går liksom litt saktere også, her vi er i ferd med å gå inn i den lindrende høsten. Kanskje vi rett og slett har oppdaget hvor få og sårbare vi er? At vi med ett oppdaget at vi ikke er verdens sentrum, at noe ondt også kunne ramme oss her i dette reservatet av oljepenger, velstand og de små tingenes tristesse?

Jeg synes det er godt å puste i denne "nye" luften, godt å gå forbi mennesker som ser meg, som av og til smiler, som om kroppene av og til strekker seg mot hverandre i en ny ømhet.

Og jeg sier ikke at vi fortjente det som skjedde, nei, jeg sier slett ikke det, men når galt skjer, er det alltid godt for noe. For når venner og kjente skriker opp om ditt og datt, små bagateller som egentlig ikke spiller noen rolle, så er det alltid en eller annen som sier "men slapp av da, det kunne vært så mye verre, du lever jo menneske, og frisk er du også!"

Så får det heller være at i skrivende stund mener 12,9% av oss at jorda går under på grunn av bompenger, høye bensinpriser og at muslimene knasker i seg fedrelandet mens de drysser garam masala, karri og det som verre er i hodet på oss.

Hos meg er flagget i hjerte og sinn fremdeles på halv stang, men jeg kjenner at jeg snart skal nappe litt i snora og heise det til topps. For utenfor vinduet her jeg sitter og skriver regner det, hagen gløder med høstblomster, katta sitter i vinduskarmen med ørene rett opp, og huset er fyllt av lukten fra middagen som står i ovnen. Life, blessed be...

Ok, én mann ville knuse og drepe oss.

Men i stedet skjøt han oss rett inn i armene på hverandre.

Og nå må vi bare passe på å ikke miste grepet.

SEPTEMBER SONG

September. Høst. Skarpere luft.

Sommeren er over, takk Gud.

For sommeren er best om vinteren når snøen laver og det aldri mer skal bli grønt og sommeren er en lengsel, et håp langt der framme, om lenge.

Nå er denne svette klissete årstiden over. Fram med den tykke genseren, den blå trygge militærfrakken, det gode skjerfet og lua. Traske i lav sol under høy himmel.

Sommeren som var er sommeren vi alltid vil huske.

Landet er ikke lenger det samme, sier noen, men liv og land er tilbake på føttene igjen, dog litt vaklende, med mer åpenhet, mer demokrati.

Flotte ord, flotte ord, for all del, men hvor går veien nå?

Har akkurat sittet i sengen og hørt på "Verdibørsen" på NRK P2, som konkluderte med at verden muligens hadde vært et bedre sted uten religion. Jeg vet ikke.

Men jeg tenker på dette med religion, på oss som er kristne, kanskje ikke alle sånn "sørlandsk personlig" kristne, men kristne i navnet.

Jeg tenker at vi har som utgangspunkt at vår tro, våre verdier, er det eneste som er rett og riktig, at vi sitter på en slags fasit for tro, moral og etikk, og at alle de andre tar feil.

Det er jo en naivitet som grenser til det komiske.

For det er jo like feil av oss å hevde (noe enkelte gjør) at alle muslimer er potensielle terrorister, som det er for enkelte muslimer å si at alle vestlige kvinner er horer?

Men greia med religion er jo at alle handler ut i fra en hellig overbevisning om at VI har rett og alle andre tar feil.

Forleden ville en eller annen religionsforsker at den norske kirke skulle fjerne øksa fra sin "logo" - han mente at man heller burde ha en flettet krans av hjerter. At øksa kunne virke truende.

Men det ville de mer konservative kreftene i kirken ha seg frabedt. Ja da, ok, ok, den øksa kan vi sikkert leve godt med på samme måte som vi lever godt med korset vi ynder å henge rundt halsen, et kors der mange har hengt, dødd og skreket ut sin siste livssmerte...

Vi vet alle at kirken er et gammelt hus, og at takhøyden kan det være så som så med, selv om kirken har surfet høyt etter de grusomme hendelsene i sommer.

For i dette landet av ateister, humanetikere, ikke troende, dette brokete lille landet av individualister, er det kirken vi griper til i krisesituasjoner.

For vi er ikke bare kristne i navnet, jeg tror vi er kristne langt inn i ryggraden, selv om vi til daglig kan blåse av det, si at vi egentlig ikke er troende, men at vi tror på at det er noe større der ute et sted, men at det ikke er så viktg for oss hva det er osv...

Vel, sannheten er vel at de fleste nordmenn har et ganske så avslappet forhold til sin medfødte kristentro, en tro mange av oss kanskje ikke har reflektert så mye rundt.

Derfor blir det også en feiltolkning å hevde at alle muslimer er noen religiøse fanatikere.

Jeg tror de fleste muslimer har et like avslappet forhold til islam som vi har til kristendommen, men ikke tråkk på vår tro, vår overbevisning, for da blir vi sinte, og det gjelder over hele verden. Og mange er svært hårsåre.

Da Erna Solberg gikk ut å trakk sammenligninger mellom jødehatet på 30-tallet og muslimhetsen i Norge, gikk jødene i Oslo straks ut å sa at "Nei, nei, nei, dette er helt feil!" og krevde dermed førsteretten som historiens mobbeoffer nummer én.

Vi er først om fremst mennesker her i landet, ikke først og fremst kristne, og vi krever å bli sett på som selvstendige likeverdige individer, selv om vi griper til skriften i nødsituasjoner, men knapt nok kommer oss i kirken på julaften.

Men møter vi en nikab eller hijab whatever ser vi først og fremst religion, fanatisme, tekstilenes feilinformasjon, på samme måte som vi tenker godhet og trøst når vi ser en prestekjole. Vel, historien har fortalt oss at mye grusomme ting kan skjule seg bak en prestekjole.

Sommeren da mye gikk i stykker er over.

Nå er september her med sine klare rene luft.

Og så kommer vinteren, og snø vil falle over snø som har falt. (LH)

Men på den annen side, det hadde kanskje vært enklere om vi alle hadde gått med heldekkende hodeplagg. Det hadde jo hatt samme virkning som skoleuniformer, en for alle, alle for en.

Eller rett og slett kvitte oss med både prestekjortel og burka?

Men det er jo klær som skaper folk, så whatever...

Men september? Fine du.

EN FRIGJORT KVINNE

Foto: Nordland Teater "EKSIL" av Sven Henriksen - et drama om August Strindberg og Siri von Essen. Cast: Kim Sørensen, Hanna Børseth Rønningen, Sven Henriksen og Ida Løken.

Fotograf: Malin Arnesson.

EN FRIGJORT KVINNE.

FrP-Sylvi Listhaug er en frigort kvinne. Så frigjort at hun kan heve seg over likestilling. Så historieløs at hun kan foreslå å avvikle likestillingsombudet. Og som det partiet hun representerer, kan hun knapt nok forstå og tolke den tiden hun lever i.

Og trådene bakover er klippet over i Listhaugs unyanserte verdensbilde.

Og i dag sa hun på P4: "Jeg vil ikke at det skal gjøres noe poeng av at jeg er kvinne, jeg har fått den jobben jeg har på grunn av at jeg er dyktig, og skal vi begynne å kvotere inn folk som er homofile, lesbiske og handicapede også, før venstresida blir fornøyd?"

For Listhaug er lei alle disse ventrevridde damene som maser om de samme sakene i tide og utide.

Men i dag har forskerne talt.

Kvinner i Europa forlater de høyrepopulistiske partiene, for kvinner er ikke så opptatt av strengere straffer, ikke så redde for innvandring, samt at det sikkert har tikket inn at FrP og lignende partier ikke er på kvinnenes side.

For der FrP og mange bommer er at frihet ikke vinnes én gang for alle.

Frihet må vinnes om og om igjen.

Og apropos homofile, selv i New York City har klimaet blitt hardere og terskelen lavere for mobbing og trakkassering av homser, og kvinnesaken i USA, vel, se hva som pumpes ut av tv-drama og sitcoms fra den kanten. I de fleste filmer og tv-produksjoner er kvinnene tynne, utsultede, couturekledde ungpiker som snakker med dukkestemmer, og MadMen kan i våre øyne fremkalle nostalgi og overbærende smil, men svært få amerikanske menn steller hjemme eller bidrar med annet enn økonomisk support. Og i mange amerikanske hjem nektes menn adgang til kjøkkenet, for som min venninnes mor i Atlantic City sa til meg da jeg ville hjelpe henne med å ta kalkunen ut av ovnen: "Stay out, this is womens area!"

Men Sylvi Listhaug durer på med sitt nitidige arbeid mot den hun kaller gammeldags tankegods, og omvendt diskriminering av kvinner. Saken er imidlertid den at over 500 kvinner har forlatt kommunepolitikken siden siste valg, og svært få benytter seg av muligheten til å "krysse" de kvinnene som stiller som listefyll (holdt på å skrive Listhaugfyll) oppover på kandidatlistene.

Forleden så jeg seriene "Frogner" og "The only way is Essex" - og kvinnene som deltar i disse to seriene beviser at vi trenger et likestillingsombud mer enn noensinne. Noen tiår etter at pornoblader og brystholdere ble brent på bålet tripper dagens unge kvinner på skyhøye hæler mellom spraytan-studioene og tannblekings-klinikkene. Vel, nå er det mikroskopiske muligheter for at noen av disse kvinnene kommer til å stille til valg, men Sylvi Listhaug er altså en frigjort kvinne, en feminist som er mot kamp for likestilling, som mener at alle pengene som ventresiden pøser ut på tull og fjas med å få kvinner inn i toppstillinger heller skulle brukes på eldreomsrog og andre viktigere ting.

Sylvi Listhaug, jeg råder deg til å ta en tur opp i Slottsparken og stille deg foran statuen av Camilla Collett. Eller spørre ut partilederen din om oldemoren hennes som het Betzy Kjeldsberg. Google Gina Krogh, Ellisif Wessel, Mrs Pankhurst, Susan Faludi, alle sammen kvinner som kjempet seg framover i skogen av mektige menn, slik at du kan sitte der i all din troskyldighet å innbille deg at bare du og din dyktighet alene er skyld i at du er der du er i dag.

Men for all del, det kan godt hende at du er dyktig, selv om eldreomsorgen i Oslo, som er ditt ansvar kan tyde på det motsatte.

Men ikke vær så frekk å kall deg feminist!

For i virkelighetens verden kan selv en homofil mann være feminist, selv om du tror feminister er noen sure kjerringer som går uten BH og ikke barberer seg under armene.

Det er gammeldags tankegods det godeste Sylvi Listefyll!

(etter litt googling før dette innlegget ble lagt ut ser jeg at Sylvi Listhaug ikke er på valg)

Men de har jo en kvinne på topp i FrP, og fler ville vel virke direkte usunt?