PUSTEØVELSER OG REDNINGSFORSØK

PUSTEØVELSER OG REDNINGSFORSØK

Jeg synes på en måte at dette lille Norgeslandet puster på en annen måte etter 22.7, litt lettere faktisk. Merkelig nok er ikke blikkene i det offentlige rom så mistenksomme, fiendtlige og likegyldige lenger. Og nå tenker du sikkert; hva faen er det han mener med det da? For det offentlige rom er jo egentlig bare et torg, et fortau eller en gate som vi deler sammen den lille tiden det tar å bevege seg fra et sted til et annet. Og her i Norge har vi ikke noen lang tradisjon med fortauskaféer eller fonténer midt på torget der folk møtes for å ta en kaffe og sladre litt, i hvertfall ikke i store byer. Nei, vi er et hutrende folk med frakkekragen oppslått og blikket rettet mot et punkt over hodet på mennesker vi passerer. Men i utlandet elsker vi jo nettopp dette folkelivet, sitte på en benk, drikke kaffe, glo på folk og suge inn storbystemningen?

Men som sagt, jeg synes landet puster litt lettere, folk går rundt med litt åpnere blikk, noen til og med med noe som kan minne om et lite smil i munnviken. Kanskje ikke så viktig, tenker du, men jeg har alltid sagt at måten vi omgås i det offentlige rommet på er selve limet i samfunnet.

Og når du møter noen på gata, er det ikke lenger det derre "må haste avsted, å, det er så mye vettu, vi snakkes" Skjønner? Folk stanser litt lenger, ser deg i øyenene, spør hvordan du har det, og kommer med små bemerkinger om tiden som flyr så faderlig fort, at skal vi ikke ta den turen til NYC sammen, den vi har snakka om i femten år? Ha ha, jeg har aldri drukket så mye kaffe med folk jeg har forsømt og ikke hatt tid til å treffe siden 22.7.

Ja, vi har nok fått oss et skudd for baugen noen og enhver, og tiden går liksom litt saktere også, her vi er i ferd med å gå inn i den lindrende høsten. Kanskje vi rett og slett har oppdaget hvor få og sårbare vi er? At vi med ett oppdaget at vi ikke er verdens sentrum, at noe ondt også kunne ramme oss her i dette reservatet av oljepenger, velstand og de små tingenes tristesse?

Jeg synes det er godt å puste i denne "nye" luften, godt å gå forbi mennesker som ser meg, som av og til smiler, som om kroppene av og til strekker seg mot hverandre i en ny ømhet.

Og jeg sier ikke at vi fortjente det som skjedde, nei, jeg sier slett ikke det, men når galt skjer, er det alltid godt for noe. For når venner og kjente skriker opp om ditt og datt, små bagateller som egentlig ikke spiller noen rolle, så er det alltid en eller annen som sier "men slapp av da, det kunne vært så mye verre, du lever jo menneske, og frisk er du også!"

Så får det heller være at i skrivende stund mener 12,9% av oss at jorda går under på grunn av bompenger, høye bensinpriser og at muslimene knasker i seg fedrelandet mens de drysser garam masala, karri og det som verre er i hodet på oss.

Hos meg er flagget i hjerte og sinn fremdeles på halv stang, men jeg kjenner at jeg snart skal nappe litt i snora og heise det til topps. For utenfor vinduet her jeg sitter og skriver regner det, hagen gløder med høstblomster, katta sitter i vinduskarmen med ørene rett opp, og huset er fyllt av lukten fra middagen som står i ovnen. Life, blessed be...

Ok, én mann ville knuse og drepe oss.

Men i stedet skjøt han oss rett inn i armene på hverandre.

Og nå må vi bare passe på å ikke miste grepet.