DRIVHUSEFFEKTEN

DRIVHUSEFFEKTEN

"Der menneskene bare vil dyrke én art, svarer naturen med ugress"

- jeg leste det et sted, og ordene har bitt seg fast.

Jeg tenker på at vi liker orden i drivhuset, at ugresset ikke skal vokse seg stort og kvele de friske plantene. Vi liker de pene rosene, vi kjenner igjen de friske skuddene om våren, men ugresset tilkjemper seg stadig større plass etterhvert som sommeren skrider fram.

For et drivhus er en smart innretning, med stabilt klima og gode vekstforhold.

Men det sies at om du har dyrket bare én art i samme jord i mange år, trenger jorda å hvile, den vil at du skal plante andre ting. Men vi mennesker er vanedyr, vi liker at rosene skal stå der de alltid har stått, og at ugress og fremmede planter ikke skal komme inn i vår egen hage.

Orden i rekkene gjelder for mennesker også.

Til Groruddalen kom nordmenn i store flokker på 60-tallet, en brokete forsamling av folk fra fjern og nær, men nordmenn var de, alle sammen. De flyttet inn i høye og lave blokker, ungene lekte på løkker og i skogene tett ved. Verden var plast og nylon, sylting og safting, og sakte men sikkert ble de nyinnflyttede forvandlet til bymennesker, selv om integreringen tok sin tid og var langt fra smertefri. Og Lillelord's tidsalder var over, Tove Nielsen skrev "Skyskraperengler" og alt gikk sånn passe.

Så skjedde det, tida snudde noen blad, og sakte men sikkert begynte de fremmede plantene å innvadere Lykkeland. Damer med slør og karriduftende ungerskokker flyttet inn, og de som "alltid" hadde bodd der begynte å rømme drabantbyene. For som sagt, vi liker ikke uorden i bedene, ikke for mye fremmede vekster i drivhuset. Og her er vi i dag.

Nå har vi fått et lite Pakistan eller whatever oppe i Groruddalen, og byen er ikke lenger den samme. Og for sosialdemokratiske polikerere er dette selvfølgelig et problem, selv om de fleste av dem bor langt fra svunne dagers Lykkeland. Og resvervatet Oslo Vest er like hvitt som det alltid har vært, med neglesakslippede hekker og roser på geledd. Bare innvandrere som er så rike og mektige at de kan kjøpe seg inn i de høyloftede leiegårdene på Frogner og Bestum får innpass, under murrende tvil.

Da jeg var gutt hendte det ofte at det sto i boligannonsene "Ikke nordlendinger" - vel, nå er det muslimer og andre som er litt for mørke i huden folk ikke vil ha for tett innpå seg, samtidig som enkelte hyler opp om at Groruddalen har blitt en getto. Ok, Frogner og Bestum er også gettoer, men vi liker ikke å kalle dem ved deres rette navn. For gettoer er noe vi forbinder med land vi helst ikke vil sammenligne oss med. Tross dette lager vi nå en getto i Oslo Øst. Jeg var å så på en shiny og flott leilighet på Trosterud i går, med byens mest spektakulære utsikt, og prisen var 1,5 mill for 70 kvadratmeter, altså en leilighet som hadde kostet det dobbelte på Oslo Vest. Og jeg og min kjære var med et par unntak de eneste hvite av alle som kom på visningen. Skjønner?

Gettoer er vanlig i de fleste store byer. Det er f. eks nesten bare hvite som bor i de dyreste bydelene på Manhattan, selv i Harlem er de rike og hvite i ferd med å fordrive de svarte. Stockholm har sitt Rinkeby, og London har Brixton, og vi har altså Groruddalen, selv om det smerter mange av oss. Selv i SV-bastionen Kampen der jeg bor er det nesten ingen innvandrere, nei, de må fint holde seg nede på Tøyen. For det går en usynelig grense et sted, hit men ikke lenger. Bare ta trikken fra Majorstua gjennom byen og gå av i Brugata, så skjønner du hva jeg mener.

Så hva gjør vi med dette da? Er det ok å ha en getto i Oslo?

Eller skal vi flytte f. eks 50 000 innvandrere til Frogner for å innføre dette fargerike felleskapet vi er så stolte av? Selv tror jeg verken roser eller hekker hadde hatt vondt av det.

Men det kommer aldri til å skje, for like barn leker best har jeg hørt.

Og orden må det være, i skuffer og skap, og i drivhus og hager.

Så får vi heller leve med at det på beste vestkant dukket opp en farlig skyggeplante som ingen i ettertid orker å vedkjenne seg.

Det hadde jo vært så mye enklere om det var et fremmed frø som hadde kommet med vinden og slått rot. Men naturen er dessverre sluere enn som så.