HEDDAPRISEN

Heddaprisen er en teaterpris som deles ut i stillhet, uten tv-overføring, uten den store mediedekningen.

Det er en pris som henger høyt, det er stas å bli nominert, og det er enda mer stas å vinne.

Nå "raser" det en debatt om at denne prisen er "for lite folkelig" og mange er "sure" for at presseoppslagvinneren "Lang dags ferd mot natt" ikke tok hjem noen priser, men at en liten "ukjent" forestilling på Black Box som nesten ingen har sett vant prisen for Beste forestilling.

Vel, Heddakomitéen har sett den, og de mente altså at dette var årets beste, og det må vi alle akseptere. Men Norge er et langstrakt land, med hodet ved Halden og tærne ved Grense Jacobselv, alt etter som du ser det, og det lages teater i hele kongeriket. Det produeres samisk teater, teater i fengsler, teater for døve, mainstreamteater, musikaler, smalt teater, eksperimentelt teater osv, og noen vil alltid føle seg forfordelt når nominasjonene uteblir.

Jeg tror den "skjeve" fordelingen begynner lenge før Heddanominasjonene.

Jeg som stort sett har jobbet ved regionteatre i snart 40 år, vet hvor vanskelig det er å sette seg selv på kartet. Som dramatiker har jeg 12 helaftens forestillinger bak meg, og jeg blir ikke anmeldt av hovedstadspressen med mindre jeg ikke er så heldig å få premieren lagt til et av de store festspillene eller andre mer "overkommelige" steder å reise til.

Når jeg skrev musikalen "Emma" for Agder Teaters steinbrudd i Fjæreheia fikk jeg massiv presseomtale i alle de store landsdekkende avisene. Men når jeg har en urpremiere på f.eks Nordland Teater, ved Beaivvas Sami Teater eller i Sverige, er det omtrent umulig å bli anmeldt fordi Nordland Teater og disse andre utpostene regnes som steder det er "vanskelig" å reise til på grunn av flyskifte etc.

Jeg vet riktignok at Heddagjengen har sett en rekke av Nordland Teaters oppsetninger, men det har i hele Heddas historie utløst bare én nominasjon. Beaivvas Sami Teahter har vunnet en Hedda (for kostyme og scenografi), og HT har vunnet noen stykker. Og selv om jeg har fått motsvar på min kritikk av Heddaprisen om at det går en "usynlig kulturell grense" ved Trondheim, kan man ikke stikke under en stol at teater i sør får mer oppmerksomhet enn teater i nordområdene.

Du kan faktisk spille fletta av deg i årevis i provinsen uten at verken presse eller miljøet ellers får det med seg.

Ida Lou sa tidligere i år at "man kan ikke gi en Hedda til nok en versjon av "Reisen til Julestjernen" når debatten raste på grunn av at ingen barne eller ungdomsforestilling var nominert i år. Nei vel? Men kan få en Hedda for nok en Osvald Alving?

Herman Bernhoft er en glimrende skuespiller, og jeg unner ham prisen av hele mitt hjerte, men jeg kjøper ikke Ida Lou's argumentasjon.

Når det gjelder "Lang dags ferd mot natt", så likte jeg ikke forestillingen noe særlig, og en forestilling kan ikke få en pris bare fordi den har fått stor dekning i media eller har store navn på rollelisten.

Derfor synes jeg prisen til "Det eviga leende" er et sunnhetstegn i denne frenetisk tallfokuserte tiden vi lever i.

Til slutt: Inger Merete Hobbelstad skrev årets dummeste artikkel med tittlen:

MAN FÅR IKKE PRIS BARE FOR Å MØTE OPP! (eller noe sånt)

Ja da, det vi alle vi som sliter i det ganske land.

Men det hadde vært hyggelig om pressen hadde vært flinkere til å MØTE OPP litt utenfor lysløypa. For tenk så lekkert om Dagbladet hadde vært på Black Box og gitt denne prisbelønnete forestillingen en dobbeltside med overskriften:

DETTE LUKTER DET HEDDA AV!

Men akk Hedda, slikt gjør man da ikke!

Men når Pia Haraldsen får 6 replikker i Romeo og Julie setter hele kobbelet seg på flyet til Haugesund.

Vel, i år vant en ensom ulv, et streifdyr, oversett av flokken.