ART LEAKS?

ART LEAKS?

Leser på nettstedet scenekunst.no at noen glupe sjeler har startet en avlegger av WikiLeaks som skal avsløre snusk og skjulte aendaer innen kunstfeltet.

Vel, det første som slår meg er at det er at innen kunst, film, teater etc sladder og rykter løper fortere enn det raskeste bredbånd, og evig eies kun et dårlig rykte.

Om et teater eller et filmselskap whatever kniper på pengene eller blåser deg i forhold til en kontrakt fyker ryktet ut i miljøet med et tempo som får Twitter og Facebook til å framstå som brevduer, og ingen vil ta i synderen med ildtang.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt: Pass deg for den eller den!

Men ArtLeaks?

Jeg liker navnet, jeg liker tanken på en uskikkelig storebror som ser oss.

Jeg liker tanken på at noen hacker seg inn på nettsider, får tilgang til dokumenter, får innsyn i byråkratiets irrganger. Et slags kunstnernes Se&Hør der det avsløres at den eller den boikottes fordi han har tråkket en teatersjef på tærne, eller vært stor i kjeften mot en konsulent.

For vi ynder å si at kunsten er og skal være fri, at den ikke skal sensureres, men det er en sannhet med modifikasjoner. For slakter du f. eks en høne rett foran øynene på en litt skvetten kritiker på Black Box kan Kulturrådet lett snappe pengene dine, penger som du har fått via en søknad der hønseslakting eller andre vederstyggeligheter ikke er nevnt.

Og en fjær kan lett bli til ti høns i media, yes baby.

De fleste av oss sier at vi ikke hører på sladder, men vi samles på torget rundt rykter og snusk, vi stimler sammen som et fuglefjell, sitter på sminken og gasser oss i rykter, snakker dritt om regissør og teatersjef, it's the name of the game.

Derfor er det så deilig med dette ArtLeaks, som skal snuse opp den minste lille ting mens vi selv kan sitte med gullende rene hender og nikke megetsigende til hverandre uten å ha vært den som har bragt ryktet til torget.

For vi vet alle at vi teaterfolk sjelden reiser oss opp i plenum og fyrer av en bredside.

Det er den tynne isen vi beveger oss på alt for usikker til at vi kan våge å gjøre oss upopulære.

For ingen teatersjef liker bråkebøtter som smeller med dørene eller stiller vanskelige spørsmål. Faste ansatte skal være lydige undersåtter, og dramatikere skal sitte ved postkassen som hubroer og vente med sammenbitte nebb til teatersjefen finner det for godt å lese teksten din, noe som kan ta både ett og to år.

Så kjære ArtLeaks, velkommen til gards.

Jeg står fram som en fan.

Men ikke si til sjefene mine at jeg har sagt det.

Og har dere forresten hørt at....?