RØTTER

RØTTER

De fleste mennesker er opptatt av røtter.

Og ingen er norskere enn nordmenn i utlandet. På sjømannskirkene kan man gråte ut sin hjemlengsel over vafler med rømme og syltetøy, og i Brooklyn kan du handle norsk mat på Lapskaus Avenue. I Spania trykker nordmenn seg sammen i norske gettoer, kjøper VG og er sinnsykt opptatt av hvordan været er hjemme, og får ribbe, surkål og medisterpøser sendt nedover rundt juletider, og svært få av Spanias "nye landsmenn" lærer seg spansk.

Nei, vi er ikke så flinke til å tilpasse oss utlendighet, samtidig som vi mener at alle som kommer hit skal tilpasse seg oss. Våre nye landsmenn skal bli norske fortere enn svint, de skal lære seg språket, oppta våre skikker og tradisjoner i seg, selv om mange fnyser av somaliske småpiker i bunad på 17. mai fordi det føles litt i overkant for sarte norske kulturvernsjeler. Og moskéer er en rød kut for mange. For ikke snakke om karriduften i oppgangen i blokka. Samtidig som nordmenn har forandret matvanene sine totalt de siste to tiårene.

Christian Tybring-Gjedde i FrP sa om det nye Lambda nede i Bjørvika som partiet hans har greid å stanse: "Dette bygget er stygt, og det er tegnet av en spanjol, og hører derfor ikke hjemme i Norge!" Vel, at Stortinget er tegnet av en svenske synes ikke å plage Tybring-Gjedde, ei heller at Pizza Grandiosa har blitt vår nye nasjonalrett. Strengt tatt er pizza italiensk, og i følge samme logikk skulle den kun spises i Italia. Men for husfredens og mat-roens skyld kan man vel saktens se gjennom fingrene med litt snikitalienskisering av fedrelandet?

Men røtter?

Folk er mer og mer opptatt av røtter. Slektsforskningen har skutt fart. Svært mange er opptatt av hvor de kommer fra, og dermed finne ut av "hvem" de er, og bunadtettheten i Oslo 2 og 3 er som kjent en pandemi av søljer og beltestakker. For vi vil både være kontinentale og norske, vil vil huske våre røtter, men vi vil ha retten til å reise, se og oppleve, ta opp i oss hva vi vil av fremmede kulturers mat, design, whatsoever...

Derfor er det vel ikke så jævlig rart at folk som flytter hit også vil beholde tradisjoner og være bevisst røttene sine? Ha sine gudshus og skikker, sine måter å gifte seg på, begrave sine døde på? Men nei, våre nye landsmenn skal tilpasse seg norsk kultur, case closed! Hva denne norske kulturen er, har mange store problemer med å forklare for seg selv og andre.

Selvfølgelig er det ikke bra at muslimer, svensker, polakker og andre oppretter gettoer som f. eks i Little Norway i USA. Little Norway er et freakshow av "norsk kultur" der fjerde og femte generasjons utvandrere sitter i bunad og spiser får i kål og lefser, synger "Ja vi elsker" og snakker et norsk som døde ut her i landet for mange mange år siden. Det hele kompet av Bjøro Haaland som synger "I love norwegian country" på engelsk.

Eller bygger et bingoparadis på den spanske solkysten der nordmenn sitter klumpet sammen ved swimmingpoolen med paraplydrinker og bingobonger og ser på Dagsrevyen og norske værmeldinger og er skjønt enige i at "Siv Jensen er ei knakende kjekk jente" og "at i Norge går det ikke an å bo lenger fordi det er så mye utlendinger der!" Hø hø...

Ok, jeg er mye i USA, og jeg bor flere perioder av året i Paris, jeg har lært meg både engelsk og fransk. Det skylder jeg landene jeg er i når jeg er der. Jeg er norsk, jeg er ikke alltid stolt av det, men jeg erkjenner mine røtter, som er norske, samiske og russiske.

Men jeg tillater meg selv å kalle meg verdensborger.

For eier vi ikke denne jorda sammen?

Eller er det noe jeg har gått glipp av?