OM Å LENGTE

(Foto: Bleecker Street West Village New York City June 2011)

Sommeren er best om vinteren.

Jeg lengter alltid til sommeren. Jeg er god til å lengte.

Livet er kort, men det kan kjennes langt mens det pågår, skrev Strindberg.

Her jeg sitter febersyk og snufsete i putene med laptop på fanget kjennes neste sommer langt unna. Snø skal falle, og den trygge vinterfrakken skal hentes fram.

Vi skal traske i mørke gater, og vinterlyset vil komme til å være en syltynn strime håp i horisonten. Vi er gode på livet som ekstremsport her i denne forfrosne lille utposten ved Nordpolens dørstokk. Gode til å lengte.

Det er kanskje derfor de små tingenes tristesse er vårt daglige evangelium.

Sommeren er best om vinteren.

Når dagen der ute er noen timer lang. Når kråkene sitter i pæretreet som vakker grafikk, og det knitrer i vedovnen, og raggsokkene tasser over gulvplankene på vei til nærmeste pledd.

Når det er fåfengt å klage på vind og kulde, og du sitter ved kjøkkenvinduet og stirrer på amarylisen som såvidt har stukket sine grønne spyd opp av potta.

Men du vet at om ikke så lenge skal kronbladene folde seg ut, og magien i en liten løk skal slå deg med en glorød kraft av ren skjønnhet. (Oj, det var da voldsomt så lyrisk jeg ble!)

Men sommeren er best om vinteren.

Høsten, den deilige høsten, er nok i seg selv.

Dette veldige suset i trekronene, det svarte fløyelsmørket, georginene som lyser der ute i hagen, katten som ligger sammenrullet på teppet, og din kjære får en ny mykhet i øynene der han sitter ved ovnen med en kopp kaffe i de frosne hendene.

Og regnet som trommer mot parasollen, hagestolene som står ensomme og forlatte ute på plenen, og du kan ane det svake ekkoet fra sommersanger og vin et sted inne i hekken.

Her, nå, akkurat her, er det godt å være. Godt å lengte.

Feber og paracet, en smugrøyk på senga. Kattens gule øyne.

Jeg tenker at vi nordmenn bor der vi skal bo, at vi er best på vinter og kulde.

Døsige dager under parasollen i Hellas er godt, men høsten i Norge...

Eller på Manhattan? Ja, om litt reiser jeg dit.

For denne halvt samiske vagabonden har lopper i blodet.

Ok, det finnes ingen cure for love, som Cohen synger, men det finnes en kur for lengsel.

Og det er å reise dit lengselen drar deg. Om du kan...

Det er så kort dette livet, jeg kan aldri venne meg til tanken om at det en dag skal ta slutt.

Jeg har et krypinn i Paris, jeg har et hjerte i New York, men jeg bor i Oslo.

Jeg lengter aldri hit, det er her jeg sitter og lengter.

Og akkurat nå er det veldig fint.