OM Å FINNE SITT EGET ANSIKT I SPEILET

(Foto: Ketil Born fra "Den Svarte Grisen" 2010 - Nordland Teater)

OM Å FINNE SITT EGET ANSIKT I SPEILET.

I dag har jeg vært på photoshoot for mitt neste prosjekt som er

"The Bluebird Sessions" som skal bli et slags kryssklipp mellom Tom Waits og Charles Bukowski.

Jeg hater photoshoots, jeg hater å se mitt eget ansikt på bilder, trodde jeg.

For når du sitter sammen med fotografen, går gjennom bildene, zoomer inn på den minste pore og elendighet, ser du alt du ikke orker å ta innover deg nå du stirrer morratrøtt i speilet og prøver å manne deg opp til å gå ut i dagen, ranker deg for å møte dette trompetstøtet av dagslys som treffer deg med stor styrke midt i panna.

Men etter som årene går har jeg fått en gryende godhet for dette som er meg.

Dette ansiktet jeg har levd med i mer enn femti år, dette kartet av rynker, nupper og søkk, dette trøtte trynet som jeg tross alt lever av...

Ok, det sies at det er lettere å eldes for menn enn for kvinner, at vi blir destingverte der kvinner falmer. Hø, jeg vet ikke det. Men kvinner har mer press på seg, En kvinne kan aldri bli tynn eller ung nok, mens en mann....

Jeg synes plutselig det er deilig å eldes sammen med de menneskene jeg har hatt tett på meg i alle år. Se håret som gråner, kroppene som synker sammen, at alt blir stadig tyngre.

Det er en slags vakker poesi i det. Jeg kødder ikke.

I dag har jeg altså tatt noen pressebilder.

Og jeg ser at den mannen jeg en gang var er borte.

Men jeg ser en annen, en voksen mann, med rynker og litt mattere i lakken.

Og en slags creepy gjennkjennelse av min far et sted like bak huden...

Når jeg blar i gamle bilder, henter fram den mannen jeg var for noen tiår siden, blir jeg fylt av en ømhet, men også en tristhet ved det faktum at jeg ikke kan huske at jeg var glad for at jeg så ok ut. At jeg også den gangen følte meg feit, stygg og skrukkete.

Det skal en del mot til å finne sitt eget ansikt i speilet, og enda mer stryke til å leve med det man ser. Men i dag er jeg fornøyd med bildene, og vet at fotografen vil hjelpe litt på elendigheten i photoshop, tone lyset litt ned der magen buler og gi meg litt mer sparkle i øynene:-) ha ha

Av og til når jeg ser unge mennesker så tenker jeg at jeg håper dere har noen som forteller dere hvor vakre dere er. At dere ikke behøver å slite med komplekser og all den dritten der.

Men som sagt, det tar tid å finne sitt eget ansikt.

Noen finner det aldri.

Jøss, dette var da voldsomt til selvopptatt blogginnlegg.

Tror nesten jeg skal skrive en ELSK DEG SELV BOK:-)

Men jeg har omsider blitt venner med mitt eget speilbilde.

Eh, det kan selvfølgelig hende at det jeg trenger er en optiker?