OM Å GJØRE SEG SYNLIG

(Foto: Malin Arnesson - fra forestillingen "Songs from a pink chair")

OM Å GJØRE SEG SYNLIG.

Forleden var jeg på en premiere med påfølgende premierefest,

og en fremmed kvinne med rødt hennahår kom bort til meg og fyrte av denne replikken:

"Jeg følger deg på Facebook og Twitter, så jeg føler nesten at jeg kjenner deg"

Og jeg kjente et snev av ubehag da hun sa det, for jeg vil jo ikke fremstå som et ensomt menneske som henger på nettet, som legger ut livet sitt ned til minste detalj slik at fremmede mennesker føler at de kjenner meg. Vel, damen var hyggelig nok, det var ikke det, men det var et streif av nedlatenhet i blikket hennes, et nesten umerkelig anstrøk av forakt. Og jeg gikk fra festen med litt lavere selvtillitt enn det jeg kom dit med, tenkte at nå legger jeg ned blogg, FB-profil og Twitterkonto. Men her sitter jeg altså og blogger på en lørdag formiddag.

For jeg tenker, jeg blogger om ting som opptar meg, jeg forteller ikke verden hvilken farge jeg har på sofaen, om hvorvidt kjæresten min er flink til å vaske opp, eller at jeg er på vei inn i en tung depresjon. Men det rare er, at om du blogger eller skriver notater f.eks på Facebook så tror alle at det du skriver er sant, at det handler om deg selv.

Det hender selvfølgelig også at når jeg leverer fra meg et teaterstykke, så får noen det til at sceneteksten også handler om meg og mitt ynkelige liv. Kanskje fordi vi lever i denne veldig realitybaserte mediaverdenen vi har rundt oss over alt? Jeg vet ikke.

Men det skjedde noe viktig da Knaus tok en Knaus og skreiv sitt liv i 6 bind for en hel verden å lese. For vi blir mer og mer opptatt av å gjøre oss selv synlige på nettet, i media, i selskapslivet osv.

For om du klikker ekstra mange ganger for produktet ditt på Facebook og Twitter kan det medføre færre tomme seter i teatersalen, på bokkaféen eller på utstillingenen din.

Så jeg tenker, pøs på med det du vil at folk skal vite, og the rest is silence, eh, nesten...

For det er mange nok av dem som ligger og "hekker" eller "lurer som gjedder i sivet" på Facebook og Twitter. De som aldri oppdaterer stausen sin, som aldri kommenterer andres, som ikke legger ut bilder av seg selv, men som hele tiden ligger der og vaker i tussmørket.

Og det aller morsomste er at de ikke skjønner at vi oppdager at de er der.

Men dem om det.

Av og til tester jeg ut Janteloven på Facebook, legger f. eks ut nyheten om at jeg har fått en filmrolle eller to, gjerne med en liten ydmyk ekstrastatus om at "det er ikke særlig norsk å skryte av seg selv, jeg rødmer nesten når jeg legger ut dette, men jeg er SÅ jævla glad!"

Og, hör og häpnad, som de sier i Sverige, da ryr det inn med hurrarop og gratulasjoner, og jeg blir enda gladere og mer fornøyd med meg selv.

Men det er aldri noen av de "tause gjeddene" som biter på den slags selvskryt og pompøse statuseroppdateringer, nei nei...

Men av og til kan det hende de kommer krypende ut av mørket på en premierefest og tar deg i hånden og sier:

"Jeg føler nesten at jeg kjenner deg, jeg følger deg på Facebook og Twitter!"

Og for å helle mer bensin på bålet. Snart blir jeg å se i en 24 episoders realityserie på tv hvor jeg spiller meg selv. Og da vil alle tenke, ja, nå har vi ham!

Men å spille seg selv er ikke det samme som å være privat.

Det er først når du legger ut at du har tenkt å gå fra kjæresten din fordi han har knulla venninna di (og tagger navnet hennes) du tråkker over grensen til det som er privat.

For å fortelle på Facebook at du "går i dusjen, og at det skal bli SÅ deilig!" er ikke å være privat. Hallo?

Men jeg blir ikke helt kvitt det litt nedlatende blikket damen sendte meg på den festen.

Så i dag er min nyhet til verden via Facebook:

"Jeg har kjøpt en ny type brød på helsekosten, jeg er SÅ gæren altså!"