Du kommer til et punkt.
Til den dagen.
Du stiller deg opp foran speilet, tar en voksen avgjørelse.
Du sier til deg selv:
Ja, jeg er god nok.
Du tar farvel til barndommens etterslep.
Gjengen som sto på hjørnet for å dynke deg i snøen.
Du setter en strek.
Henter ikke lenger fram bildet av knyttneven og slo så leppene dine sprakk og tårene sto i øynene.
Du snur ryggen til alt som har vært, stirrer deg selv i øynene foran speilet.
Tenker ikke lenger på de som lo av de hjelpeløse diktene dine.
De løse arkene som ble tråkket ned i sølepyttene i skolegården.
De som hånte deg for tonene du ikke traff.
Du snur ryggen til alle de som sier at du ikke kunne, ikke kan.
Du ser dette ansiktet, denne kroppen, alt som har vært ditt, i femti år.
Og du oppdager en gryende kjærlighetshistorie.
En ny trygg kjærlighet til dine kvadratmeter hud som er slitt av tidens tann.
Og du orker ikke en gang å kalle dager for bortkastede.
For du kommer til et punkt.
Der det ikke finnes noen vei tilbake.
Og veien videre synes soleklar og enkel...
Gjør det du gjør, bare enda sterkere.
Dette er et notat til meg selv.
Men du må gjerne lese det.
For det er også til deg.
Og du vet hvem du er.
Og hadde jeg hatt et barn, ville jeg fortalt det dette.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar