JEG FØLER AT JEG IKKE BLIR SETT!!!!

JEG FØLER AT JEG IKKE BLIR SETT!!!!

Det er noe jeg ikke forstår. Hvorfor ser ikke nordmenn på hverandre?

Hvorfor later vi som om nesten alt levende i umiddelbar nærhet er et stykke løs luft, mens så fort det dukker opp en søt hund eller et nusselig lite barn er det "dikk dikk" eller "voff voff bisken" og samtalen går lekende lett? Er nordmenn reddere for kontakt med fremmede enn andre? Det kan virke slik.

I dag smilte jeg til en tilfeldig dame på flyet. Hun så på meg med fiendlig blikk, som om jeg hadde tenkt å rappe vesken hennes eller hoppe på henne. Hun stirret rett gjennom meg som om hun ikke lot seg merke med at jeg satt ti cm fra henne, og da jeg en halvtime senere kom borti armen hennes og sa "unnskyld" var det overhodet ingen reaksjon, og da flyet var på plass ved gaten og hun strevde med å få ned en tung koffert fra hattehylla ga jeg signal til at jeg ville hjelpe henne, fikk jeg dette sure fiendtlige blikket igjen. Nei, hun var ikke en gammel engstelig dame, hun kan ha vært toppen førti. 

Jeg opplever dette stadig. Jeg forstår det ikke. 

Kanskje det er slik det skal være? At alle vi ikke kjenner skal være som luft. 

Den bare er der, men vi bryr oss ikke om det? 

Men det rare er, jeg hører jo ofte folk si i fortrolige samtaler over et glass rødvin: 

Jeg føler at jeg ikke blir sett! Jeg føler at jeg ikke blir verdsatt! Og med det mener de ikke i det offentlige rom, de mener i livet, på jobben, i ektskap, i forhold, whatever. 

For vi vil jo alle blir verdsatt, bli sett, få annerkjennelse for den vi er, hva vi kan og gjør. Og jeg tenker at vennlighet er helt gratis. Et smil er helt gratis. En utstrakt hånd koster ingenting. Ei heller et vennlig blikk. Generøsitet mot tilfeldig passerende mennesker. Ordet takk. Folk sier ikke takk lenger i Norge. Folk sier ikke unnskyld heller, de sier "oj!" når de dytter borti noen, men aldri unnskyld. Det er et ord som nesten har forsvunnet fra det norske språk. Ja, jeg vet, jeg høres ut som en gammel gubbe...

Mange av mine venner sier at det ikke er noe å bry seg om.  Noen råder meg til å flytte på en øde øy om jeg ikke fikser alle de sure og uhøflige folka i byen. Forklarer meg at alle de menneskene er fremmede som jeg aldri treffer igjen. At vi skal være gode mot de som står oss nær og drite i resten. Jeg synes det er en veldig dårlig idé, en egoistisk og selvopptatt tanke.  Når jeg smilte til damen på flyet signaliserte hun at jeg kom henne for nær, at jeg så rett på henne, tok henne inn som menneske. At jeg tråkket inn på hennes private sfære. Og at hun ikke likte det. Det er helt ok. Men så tenkte jeg, hva om flyet styrtet? Ville hun tatt i mot hånden min? Ville hun stirret meg rett i øynene med skrekken sin? Ville hun latt meg bære henne vekk fra det brennede vraket? Ja, jeg tror det. Jeg håper det. 

Jeg har en sånn barnslig idé om at vi lever dette livet sammen, at vi er på en felles reise. Men for hvert dødt blikk og uttrykksløst ansikt jeg møter tenker jeg at jeg tar fullstendig feil. 

At jeg må bli voksen. Late som livet er evig.
At jeg er meg selv nok. At døden ikke finnes.