VI SOM IKKE BYGDE LANDET

"Spis maten din, tenk på de sultne barna i Biafra" sa alltid mor og far.

Og så gikk de ut for å bygge landet.

De jobba og sleit med å bygge, skaffe halvautomatisk vaskemaskin, fjernsyn og furumøbler.

De bygget helt til de døde av å bygge.

Og de som ennå ikke er døde av å bygge sitter forvirret igjen, sure, gretne og skrekkslagne over synet av det de bygde.

Vi kom fra landsbygda, vi kom til byen, til boligblokkene med innlagt vann, linoleum og fliser, badekar og møllkuler. Nylon og plast var dagens evangelium, og rosene i balkongkassene ble dusjet med DDT, og alt som luktet av menneske, fjøs og landsens ydyll ble skrelt vekk mens vi ble integrert som bymennesker, selv om den nordnorske dialekten var en rød klut for de som kom fra penere strøk og tettere bebygde områder.

Det var fremskrittet som begynte rett foran øynene våre.

Folk sier at alt går så fort nå om dagen.

Vel, det sa de når jeg var gutt også. For da gikk det også fort. Folk hadde såvidt summet seg etter Elvis da The Beatles suste gjennom kablene inn i de tusen hjem, og folk fikk telefon og fondyegryte, begynte å skille seg, og damene vevde lilla skjerf og begynte å gå uten brystholder, skrive dikt å gå i tog. Mamma og venninnene snurpet munnen sammen og mente at "dette ikke var riktige kvinner" - og jorda gikk under hver eneste dag, da som nå.

Og vi som satt på gutterommet og hørte på "Oh darling" og "A whiter shade of pale" - vi som ikke bygde landet, lot håret gro så det dekket øreflippene, var noen slabbedasker som ikke hadde opplevd krigen og ikke visste bedre, og at når vi en dag skulle overta livsverket deres ville vi ikke i være i stand til å komme oss opp om morran!

Vel, i dag er det noen få igjen som har opplevd krigen, som har bygd landet, disse sure egoistiske gamle som Aarebrot skriver om i avisen i går. De redde, de som ikke liker innvandrere, damene som tviholder på håndvesken, mennene som ikke vil bli kjørt av en svart taxisjåfør.

Hva faen var det våre foreldre ville at vi skulle forstå? Hva lærte de av å bygge landet, være midt i en krig? Ikke så mye, virker det som. For våre foreldre levde sine MadMen-liv, de snakket ikke sammen, spurte aldri hvordan vi hadde det, trøstet oss aldri når 6-dagerskrigen brøyt ut i Midt-Østen, da vi trodde at det ville komme en ny krig til Norge som ville medføre at mor og far måtte ut å bygge mer.

Mormor og morfar bygget også, bygget landet, stemte AP, betalte sin skatt med glede, slik gode arbeiderfolk skal, og døde til slutt alene og forvirret på en gang i et overfylt sykehjem. Men morfar fikk tross alt oppleve å komme inn på kongelig parkett, få en blank medalje på den slitte blådressen før han takket for seg.

Ok, her er poenget.

Det jeg ikke forstår er at disse byggmesterne, disse som opplevde den grusomme krigen, ikke formaner de unge, de som verken har bygd eller vært i krig. Forteller dem om hvordan det var å oppleve å forlate hus og hjem, miste sine kjære i konsentrajonsleirer. Sier at, husk, mange av de du hater er traumatiserte mennesker som kommer fra en virkelighet du ikke kan forestille deg i dine villeste drømmer. Men nei, bitterhet, mistenksomhet, redsel, skepsis mot alt som er fremmed, som ikke er blendahvitt og ligner på dem selv.

Det sies at ingen kan vinne en krig, og jeg tror også at ingen lærer noe av en krig.

Men krig er en god sovepute, en grunn til å være offer, men aldri til å forsøke å se noen sammenhenger, sette seg selv i et større perspektiv.

Vel, landet ligger her, striglet og fint, dog med gråt i øynene, og brukket rygg.

Hatet flommer, og de gamle er de som synger høyest.

Jeg sier som narren i Kong Lear:

"Du skulle ikke blitt gammel før du ble klok!"

Takk for at dere bygde landet.

Og Siv Jensen kommer helt sikkert til å fikse det enerommet det "rød/grønne helvetet" ikke har guts nok til å skaffe dere. Så får det heller være at hun som hjelper dere inn i dusjen ikke er så god i norsk at hun får med seg den endeløse monologen om den gangen livet var verd å leve, sangen om krigen, den gangen Norge var slik det skal være, før disse svartingene kom og tok arbeidet fra skikkelige folk.

Jeg er oppdratt til å akte og ære de gamle og kloke.

Vel, mormor, tilgi meg dette blogginnlegget.