VAGABOND WAYS

Jeg kan aldri høre Kari Bremnes synge:

"Du skal nærme deg den langsomt i fra sjøen, du skal se ei gammel kirke speilt i hav" uten å gråte. Nord-Norge sitter i blodet, det lille, det enkle, det store, det åpne landskapet, fjellene, fjorden, den lille kystbåten, menneskene, slektas sterke sener.

Sitter her på café i Paris, ser denne byen våkne, kaffe i koppen, ser en gammel mann med trillebag, en baguette og en bukett roser stikker opp. Kanskje skal han hjem å glede noen, hvem vet? Kanskje han er enkemann og skal pynte litt bare for seg selv?

Jeg blir aldri lei av å se mennesker tidlig om morgenen.

I de små timene før dagen har lagt sitt ferniss over dem. De går i gatene med en ny friskhet over seg. Særlig gamle damer og menn, som henter sin lille frokost, en avis, mange tiårs jevne og trutte vaner, du kan se det, og jeg blir full av en ømhet for dem.

Jeg har snart vært nesten to måneder i utlandet.

Ikke sammenhengende, men i perioden fra mai til nå.

Jeg har utsatt meg selv for ensomheten, det har vært fint, men også sårbart.

Men du behøver sårbarheten for å kunne skrive en god historie.

Og akkurat nå skriver jeg på to ting; et teaterstykke som snart er ferdig, og en tredelt tv-serie der første episode begynner å svinge seg sånn passe, vi får se. Vi får se...

Snart er det høst.

Snart reiser jeg til Oslo og til Nord-Norge, blessed be.

Norge er en hard god nøtt. Jeg har et hat/elsk forhold til dette som heter fedrelandet.

Når jeg er der lengter jeg vekk, når jeg ikke er der, lengter jeg hjem.

Slik har det alltid vært, og slik vil de alltid være. Og jeg takker for mitt norske pass, mitt statsborgerskap, for friheten og demokratiet, for at jeg kan reise hvor jeg vil når jeg vil, for at jeg alltid kan komme tilbake, hjem, til den friske luften, til alt det fine jeg bare ser når jeg ikke er der. For man ser kun fjellet på avstand, kommer man for tett blir det bare grå stein og tristesse. Som med Paris, som med alt.

Derfor vil livet mitt allid være "vagabond ways" - aldri for lenge på samme sted.

Vel, jeg kommer fra en slekt av flyttsamer, kanskje noe der?

Ok, kaffen gjør godt. Paris er varm, og pariserne er ikke alltid bare bare, de er stort sett fornærmet og snurt for ett eller annet hele tiden. Som oss nordmenn.

Folk er vel stort sett like overalt. Men å reise er "å vaske øynene" sier kineserne, og det er vel sikkert noe sant i det? Vel, nå begynner denne teksten å gå på tomgang, jeg logger med ut i livet, en vagabonds nyfødte dag. Love ya all, sisters and brothers.