OM Å BLI TATT I MOT

OM Å BLI TATT I MOT

"Du skal nærme deg den langsomt i fra sjøen, du skal se ei gammel kirke speilt i hav" synger Kari Bremnes i en sang som handler om å komme tilbake til noe du forlot en gang for lenge siden. Nå er vi her, tilbake i Nord-Norge, for min del etter 40 år sørpå, for min kjære etter 20 år som storbyboer. Og nei, det er ikke slik du tror, at vennligheten hopper opp fra veikanten for å omfavne deg, ei heller at kaffen alltid står på plata og putrer om noen skulle stikke innom. Men folk stikker innom faktisk. Første gang dørklokka ringte forsto vi ikke hva det var, men når vi fikk lokalisert lyden gikk vi til dørtelefonen og sa et forsiktig: Hallo?  For når dørklokka ringer i Oslo er det enten futen eller Jehovas Vitner, i beste fall noen unger som går julebukk eller selger lodd. Men i den andre enden av denne uvante lyden sto en lys levende venn som bare ville inn for å slå av en prat, få en kopp kaffe og for å se om vi var kommet i orden, og var det noe hun kunne hjelpe oss med? Jøsses. Når venner og bekjente dukker opp på døra i mer urbane strøk er det som regel nattetids på grunn av dramatiske samlivsbudd, brann eller krise. Og vel, det tok noen minutter å venne seg til dette plutselige besøket, men fra da av var det bare kos og den ene kaffekoppen etter den andre gled ned i svelget på oss alle.

Og i går bestemte vi oss for å bestige vårt nærfjell, en høy affære som vi kan se fra stuevinduene. Men hvor var inngangen til berget? Her holdt det ikke med et "sesam sesam lukk deg opp!" Så vi begynte å gå i retning av fjellveggen. Etter noen minutters vandring i de små gatene møtte vi et festpyntet par i bundad og blådress. "Unnskyld" sa vi "men hvordan kommer vi oss opp på det fjellet?" Vi pekte mot bergveggen der den tårnet seg opp. Mannen og konen begynte på en lang inviklet forklaring i munnen på hverandre mens vi nikket og sa ja og ha, men etter en stund sa mannen: "Ka farsken, eg kjør dåkk opp til der stien begynner!" Og vips ble vi buksert inn i en shiny Subaru og kjørt opp til fjellets fot. Akk, jeg kunne sagt at "slikt skjer bare i Nord-Norge!" men det er feil, jeg har møtt lignende vennlighet på f.eks Manhattan og i Kautokeino, men dette hadde aldri skjedd i Oslo, tror jeg jeg kan si med ordene i behold. Tusen takk til det festpyntetde ekteparet i alle fall! 

Så begynte vi å bestige fjellet. Og at nordmenn bare hilser i skog og mark er noe alle vet. Det jeg ikke visste var at i Nord-Norge så prater alle med alle. "Å ja, dere er førstegangsgåere? Jasså ja! Ja, dere går til venstre der, og så helt oppe på toppen finner dere ei hytte ved et lite vann. Hytta har postkasse, og det er så hyggelig å legge en lapp i den, eller skrive i boka!" Du vet, en nyinnflyttet urban herre blir jo helt matt av så mange ord fra fremmede i Fjellrevjakker og gåstaver, og smil så brede at du føler sola skinner deg midt i øynene selv om det er overskya. Turen opp tok nesten to timer på grunn av at vi stanset og snakket med en ca førti mennesker. Alldeles herlig.

Nå sitter jeg her ved vinduet og stirrer på mitt eget nærfjell. Ikke så vakkert, ikke så veldig høyt, men det er mitt nærfjell, og jeg vet at jeg skal gå opp dit mange ganger. Men mest av alt tenker jeg at jeg har savnet å ha mitt eget nærfjell der jeg kan sitte å se skodda sige ned over toppen. Akkurat nå er det strålende sol, blå himmel, og konturen av fjellet tegner seg skarpt mot horisonten. Og fra kjøkkenvinduene kan jeg se fjorden ligge blank som et stuegulv. Selv måkene er stille, sitter på mønet av hus rundt omkring midt i sommerens første dag. Ja, det er 22 grader her. Kan bli litt mye for selv en måke. Oj, nå begynner jeg å bable. Ha en fin dag. Livet, velsignet være, eller blessed be, som de sier på Manhattan. Hver gang jeg ser Manhattan Skyline så tenker jeg forresten på Lofotveggen. De er egentlig ganske like de to, den eneste forskjellen er at sistnevnte ikke har elektrisk lys i seg. Men begge får meg til å fryse på ryggen.