ONLINE-QUEEN DE LUX.
"Jeg kjenner ingen på Facebook som poster mer enn deg" sier en gammel venn til meg. Han er en litt sånn halvsur gubbe som bor i ei hytte langt inne i skauen. Han er egentlig ikke sur, han er en veldig festlig fyr som jeg er svært glad i, selv om vi sjelden treffes in person. Hans store nådegave er at han ofte blir svært indignert, slik gubber på vår alder ofte kan bli.
Vi liker ikke at folk slurver med "språget" og vi sitter alltid med Gyldendals Store Konversasjonsleksion oppslått, eller med en fingertupp rede på Google eller Wikipedia for å sjekke om alt det folk pøser ut på internettet medfører riktighet. Og om noen slurver med fakta er vi der som gneldrete Muppet-gubber som kvekker for balkongen: Dette er det faktiske tall! Nok en myte avlivet! Basta! Og ta seg kraftig sammen! Jo da, og ha ha, ungdommen nu til dags ass...
Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er en online-queen de lux.
Jeg elsker å være på Facebook og Twitter, og i det siste har jeg lagt meg ut på Instagram (eller hva det heter) der jeg kan dele bilder med andre. Jeg elsker å fotografere, og jeg elsker å dele bildene med andre. Jeg vet jo at gubber over femti helst skal sitte i en fluktstol med kikkert og bedrive fugletiting, notere hver minste lille bevegelse på himmelen i en liten gul notisbok innkjøpt over disk på Coop nede i bøgda, eller lese store tykke bøker av Helge Ingstad om pelsjegerliv i Alaska, men jeg er altså ikke der, jeg er online-queen, and I love it, selv om jeg både har fuglekasser og fuglebrett. Men det er bare det at twitterfugler har mer på hjertet enn trost og stær. Og debattnivået på nettet er litt mer høyrøstet og mangslungent enn i de grønne fuglekassene i treet bak ripsbuskene.
Ja, og så har jeg denne bloggen da, som er, uten å overdrive blitt en smule populær. To ganger i løpt av kort tid har den ligget på VG-toppen, og en gang ble den trykket på en helside i min erkefiende Dagbladet, ei blekke jeg elsker å hate. For vi vil jo alle at avisene skal skrive noe annet enn det de gjør, ikke sant? Når desken hauser opp monsterflåtten, så er det galt, men om den uteblir for lenge og han der med det bleikfeite ansiktet og de isklade fikseøynene overtar forsidene hyler vi opp om at vi savner vår kjære venn monsterflåtten. Nei, det er ikke lett å være avis heller, stakkars.
Snart er denne sommeren også historie, den har vært en regntung affære. Om noen uker er det fram med den trygge blå frakken, vikle seg inn i det gode skjerfet, trekke bjørnefitta godt ned over ørene, gå ut i de dagene jeg liker best, dager med høstløv som rasler rundt anklene, høy himmel og lav sol. Jeg synes egentlig sommeren er en oppskrytt årstid, og det er så full av forventninger som nesten aldri blir innfridd. Vi gleder oss som skakke til at den skal komme. Det har vært mørkt og kaldt så lenge at vi har glemt pollenallergi, vepsetikk og iskaldt badevann i fjord og tjern, mygg, feripengene som får alt for korte bein å gå på, rommet i Syden som skulle hatt havsutsikt, men som bare hadde en liten stripe hav å by på om man sto på tærne og strakk halsen ut av ledd. Nei, sommeren er best om vinteren, lik et falmet fotografi fullt av lengsel og ikke innfridde løfter vi stirrer på når frostrosene dekorerer vindusrutene i de tusen hjem.
Se her ja, der fikk jeg knattet noen ord ut i cyberspace i dag også. Men sommeren er slett ikke over, det kan fremdeles bli fine dager og fløyelsnetter. Og høsten, du vakre, med lange kvelder og fyr på bålpanna, myggfritt og vakkert. Og jeg sender en hilsen til gubben inne i skauen. Det er fint å ha venner som har levd en stund. Vi blir riktignok gamle sammen, men vi fortsetter å utvikle oss i hver vår retning. Og det er fint. Og det er ennå nok trøkk i oss til å brake sammen i en heftig diskusjon in privat og på nettet. Men jeg er ikke der at jeg titter på fugler og noterer i en gul notisbok, jeg er litt mer online-queen de lux. Og de som synes det er litt i overkant har avslørt seg selv, for om de synes jeg henger litt for mye på nettet, så henger de vel like mye der selv, eller?
Ha en fin dag i Lykkeland. Solen skinner. Life, blessed be,
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar