EN PLASS I SOLEN

EN PLASS I SOLEN

En plass i solen, sier jeg ofte, Norge er en priviligert plass i solen. 

Å langtifra, sier mange, det er det ikke! Alt er galt, landet går av skaftet!!!

Men stadig fler skriver i avisa at nordmenn syter. At vi i Norge sitter på soldekket mens resten av verden vakler, at det fremdeles ikke er godt nok. Nordmenns største sykdom er syting. Og vi som skriver at nordmenn syter blir beskyldt for å syte over at folk syter. For litt siden lå bloggen min på VG-toppen som anbefalt blogg. Jeg ble lest av titusener i løpet av 24 timer og fikk så hatten passet fordi jeg tok med den store uhyrlige frekkhet å kritisere "folk flest" som mener at "all kultur er unyttig!" Jeg kunne godt bruke dette som et eksempel på at vi nordmenn er mestere i å kritisere andre, men pirker du bare såvidt borti den norske selvfølelsen, arrogansen, hatet, whatsover, får du så hatten passer. Du får beskjed om at "om du er så jævla misfornøyd med fedrelandet ditt så kan du pakke deg dit pepper'n gror!" Ok, jeg gjør det oftere og oftere.

Den mest ensomme av alle svaler er infant terrible Per Fugelli som setter bjelle på katten om og om igjen. Han er elsket og hatet, mest hatet, for sitt engasjement som går på tvers av mainstream tankegang og hylekor. Han taler landet midt i mot med stor styrke. Jeg elsker ham for det! Flere menn burde gå med rutete tverrsoversløyfe og si ting som stinker som hundelort på damasken. Men i Norge elsker vi klakørene som sier de rette tingene, som flytter verden framover med bittesmå museskritt, som forteller poengløse vitser som selv den mest gladkristne grandtante bare såvidt løfter et øyebryn av. Jepp, det offentlige manus er en skrinn greie for tiden, og de som skriver egne replikker med snert "skyter seg selv i foten" eller "har mistet grepet" rett og slett i følge røkla.

I går var det ett år siden. I går var det ett år siden landet "mistet sin uskyld" - Jeg kom hjem fra utlandet til roser og musikk i alle kanaler. Facebook og Twitter var klasebombet med love love love. Det var fint. Det var faktisk veldig fint at fem millioner ihuga individualister kunne enes om at nå skal ofrene minnes. Så får det heller være at "Bruce The Boss hadde sur gitar" og at adjektivene i mellomtekstene var noe i overkant (i følge enkelte sure gubber) Men stort sett. Verdig og vakkert, som det het seg i mainstream folkesjela. 

Men hva nå? Hvor går veien? 

Noen spede stemmer har skrevet: Kan vi få lov til å hate nå? Er det lov å kaste ting? Knuse en stabel middagstallerkener? Spør du meg, for all del, hat i vei, knus alt du har i skapene. Hat er ikke konstruktivt, men det kan hjelpe å få det fram i lyset. For det eneste som manglet på flatskjermen i går var at noen gikk utenom manus og sa: Faen i helvete, dette har vært et helsikkes drittår!!!! Jeg er så inn i helvete fly forbanna!!!!

Ok, noen av oss skrev kanskje litt for tidlig i fjor. Noen timet dårlig og var litt for krasse for tidlig. Men nå har et år gått. Vi må ta tak. La de som trenger tid få lov til å bruke den tiden det tar. For som jeg skrev her i går, sorg går aldri helt over. Men vi andre, vi som ikke er direkte råka, må bruke hode og ikke bare hjerte og magefølelse. Vi må finne ut av dette. Hvem er vi? Hvor skal vi? For vi kan ikke lukke øynene for hatet som flommer overalt. Selv tvinger jeg meg til å gå inn på de mørkeste stedene på nettet for å lese hva folk skriver. Det er ikke hyggelig, og av og til er det nesten så gulvet gynger under føttene når jeg leser hva enkelte kan få seg til å skrive. Men det må til. Jeg føler jeg skylder meg selv å være orientert om det som rører seg i alle rom i det norske hus. I fjor på denne tiden sto vi meg hodet i sanden og ble tatt hardt bakfra. Det kan skje igjen om vi ikke følger med i timen. 

Når to hundre utsatte romfolk kan få et halvt land til å gå av skaftet er vi ikke særlig psykisk forberedt på mer tragedie, vi er tydeligvis ikke helt i vater. En realitycheck på hvem vi er, hva våre holdninger er behøves nå! Ok, nå har vi sunget om regnbuen, og alle rosebutikkene er tomme. Løft ditt hode, du raske gutt! sang vi da jeg gikk på skolen. Jeg trodde at det bare var en barnesang, men det var det ikke. Barn av regnbuen er heller ikke en barnesang. Det er en sterk voksen beskjed om at alle fargene må med for at det kan bli en regnbue ut av det.  

Og hatet? Bare late som det ikke er der? Nei, da blir vi rævkjørt gang på gang. Fram i lyset, ut i dagen. Hardt mot hardt. Tør du hate? Tør du hate ditt eget speilbilde? For du som skriver dette på nettet:

"Jeg setter ut en bolle med øl i hagen og håper at disse sigøynerne biter på, jævla brunsnegler!" Føler du deg lykkeligere når du har klikket de ordene ut i cyberspace? 

Jeg håper det. For noe må det jo være som driver deg?