DET TREDJE KJØNN

DET TREDJE KJØNN

"Du er ikke født kvinne, du blir det." skrev Simone de Beauvoir.

Da kan man vel spørre seg; blir man født som mann, eller blir man det?

I det siste har jeg tenkt mer og mer på muligheten av "det tredje kjønn" - mennesket.

Et individ hevet over kjønn. Er det mulig? Ja, jeg tror det. En verden av kjønnsfristilte menn og kvinner? Jeg sitter foran radioen og hører en svensk feminist snakke om kjønnsroller. Hun trekker tråder fra Strindberg til Knausgård. Eva Britt Brattström heter hun. Hun mener at om Knausgård hadde lest "Det annet kjønn" av de Beauvoir kunne han ikke ha skrevet sitt seksbinds epos om seg selv og privatlivet sitt. For Knausgård lanserer ikke en "ny" moderne mann, han bare fører de "gamle" mannlige stereotypene videre. En forvirret søkende mann som prøver å relatere til "mysteriet" kvinnen, en "gåte" som ikke lar seg forstå. Selv synes jeg ikke kvinner verken er gåter eller mystiske. Kanskje fordi jeg er venn med dem og ikke innleder fysiske kjærlighetsforhold til dem. 

Jeg mener at om menn nærmer seg kvinner som "uforståelige gåter" er det direkte diskriminernede, og at om kvinner møter menn som "enkle og primitive" står saken på stedet hvil. Jeg kjenner mange kvinner svært godt. De er ikke gåter, de er ikke mystiske mer enn menn er enkle og primitive. For jo mer vi dytter stereotypene foran oss i samtaler og debatter, jo mer vokser hekken kjempehøy og murene mellom kjønnene blir stadig mer skuddsikker. Så, hvorfor elsker mange kvinner å ha en homo som venn? Jo, fordi vi kan snakke sammen hevet over kjønnsgrenser og forventninger. 

Med "det tredje kjønn" mener jeg individer som er fristilt fra stereotyper, som går andre i møte uten at bordet fanger med gammelt tankegods. Jeg har venninner som jeg kan si de "verste" ting til, alt fra "ikke gå i den kjolen, du ser latterlig ut!" til "nå oppfører du deg som ei gneldrekjerring, du er bedre enn dette!" uten at bomben faller eller at vennskapet er truet. Men å være venn betyr også å se vekk i rette øyeblikk, snakke minst og lytte mest. De fleste av mine kvinnelige venner sier at mennene deres snakker lite og lytter enda mindre. Og mine mannlige venner sier at kvinnene deres snakker så mye at de blir sprø av å høre på det, og at "jeg er ikke i stand til å forstå kvinner!" Vel, ord er vårt viktigste verktøy i menneskemøter, de være seg mellom kjærester og tilfeldige forbipasserende. Ord er nøkkelen til å rive ned barrierer, skape forståelse. Jeg sier til mine mannlige venner "men så ta igjen da, for svarte!" og jeg sier til mine kvinnelige "hvorfor skal du på liv og død forandre ham?" Et kjærlighetsforhold er som et smörgåsbord, ta det du liker, og la vær å bry deg om resten.
Det perfekte mennesket finnes ikke....

Mann og kvinne har større press på seg når det gjelder forventninger enn f.eks mann og mann, kvinne/kvinne. For i tokjønnete forhold er det så mange regler og "must haves" som skal innfris. Alt fra barn, barnebarn, you name it, mens vi "andre" forventes det ikke så mye av. I går på en fest var det en som sa når jeg fortalte at jeg er i et forhold som har vart i sytten år: "Jøss, er ikke det sjelden?" "Nei" svarte jeg "ikke mer sjeldent at et heterofilt forhold varer så lenge." Og nå kommer jeg til poenget. Vi som ikke lever "etter boka" har ikke dette presset. Om våre forhold går i stykker, er det som forventet. Men på mange måter er det lettere å få et likekjønnet forhold til å vare fordi vi lager reglene selv, og veien er ikke minelagt med milepeler som skal oppnås for at forholdet skal regnes som vellykket og lykkelig. 

Jeg tror at feminisme bør handle om å møte hverandre med mindre "heftelser" i kofferten. At vi alle er forskjellige, kvinner som menn. For øyeblikket er det mange sinte hvite menn der ute. Menn som føler seg akterutseilt, som mener kvinner tar for stor plass, som pumper ut hatet sitt i hverdagen og på nettet. I disse dager følger de fleste av oss en rettsak mot nettopp en slik sint hvit ung mann som har sitt helt eget verdensbilde. Og man må ikke glemme at denne mannen også fører en kjønnskrig, der kvinner skal gå tilbake til plassen sin som "koner og mødre" og ikke ta for stor plass i offentligheten. 

Kvinnerollen har vært under konstant fokus og utvikling i mange tiår, mens mannsrollen har vært i "fri flyt" like lenge. Derfor har vi fått for mange "hvite riddere" som hever røsten før sin rett til verdensherredømme i et samfunn som er "overtatt av sinte kjerringer" - og det skremmer meg veldig. Jeg sier til folk med små barn: "Ikke si til sønnen din at han er "så stor og sterk" når han bare er fire, eller til datteren din at hun er "så søt og yndig" ved samme alder." Jeg tror det handler om å oppdra ungene til å bli mennesker med minst mulig fordommer i baggasjen, slik at de en gang vil komme sin kvinne eller mann i møte som menneske og ikke bare som kjønn. Hva var det poeten skrev:

"Du søkte en kvinne, du fant et menneske, du er skuffet!" Det var før det. Og det er nå. 

Det tredje kjønn? Kanskje ikke mulig? Oppheve tanken om kjønn? Men å være et menneske? Hvorfor skal det være så vanskelig? Men når jeg hører menn si: "Dette forstår jeg ikke, jeg er bare en enkel mann!" blir jeg forbanna. Er det noe man ikke forstår må man finne det ut. Men selvfølgelig, det er mye mer behagelig å krangle om hvem som skal ta oppvasken enn å stille de store vanskelige spørsmålene. 

Helt til sist. Av og til spør ett eller annet nøttehode meg: 

"Hvem av dere er mann, og hvem er kvinne?"

 My oh, i mange år har jeg sett på dette som et komplett idiotisk spørsmål, men etterhvert som jeg har tenkt mer og mer på det, har jeg forstått at det er der hunden ligger begravet. Merkelapper og rollefordeling. Her i huset er vi mann og mann, andre steder er det kvinne og mann, eller kvinne og kvinne. Vi har to kjønn i verden, og veien blir til mens vi går. Og om veien forsvinner i tåka, er det bare å stoppe opp, spørre om det er noen som vet hvor den er. Det er utrolig hvor snakkesalige og hjelpsomme selv den man elsker blir når han eller hun føler at de blir sett på som en viktig kilde til forståelse. Det er ensomt å gå alene gjennom livet, og det er hardt å være to. Livet er bare en kort étappe, og dessverre bruker de fleste av oss den knappe tiden til å bygge murer mellom oss selv og andre. Og ikke minst til å tviholde på myter.