FEIT SOM FAEN

FEIT SOM FAEN

(Foto: Bjørn Leirvik - fra "Just Another Fucking Diva Queen")

Jeg har kastet bort flere år av livet mitt på å hate kroppen min. 

Jeg har stått foran speilet og fortvilt over fettvalker og skjorta som strammer over magen, forbannet den trange buksa der bilringene henger og disser over linningen. Ja, så mange dager har jeg følt meg nesten spedalsk når jeg har truet meg selv til å gå ut blandt folk. Og jeg har stått i garderoben på teateret rett før jeg skal inn på scenen å levere og følt meg mindreverdig og som et dårlig menneske fordi jeg ikke makter å holde meg sylslank. Og på hvor mange kostymeprøver har jeg ikke bitt tennene sammen og lukket øynene mens kostymefolka noterer ned mine vitale mål, 112 cm rundt livet, og ser at de later som om det er høyst normalt - for ikke å såre meg. For i mitt yrke skal man være slank og trent, lekker og perfekt. Vel, jeg snakker om de dårlige dagene.

Så er det de fine dagene, når jeg føler meg vel, og kan leve med hvordan jeg ser ut. 

At jeg vet at jeg er god nok, at ansiktet mitt forteller det det skal, at kroppen min fungerer, at jeg er en av de som henger med i svingene. Men det skal så lite til, en slengbemerkning, et ord, et blikk, og så faller du sammen. Jeg har ikke noe i mot å by på meg selv. Jeg kan sprade halvnaken på scenen uten at det gjør noe som helst. Jeg kan se at kroppen min passer til spesielle roller, og jeg bruker det for alt det er verdt. Men mest av alt vil jeg være tynn. Bare slenge på meg en stram t-skjorte og hoppe i et par bukser, vite at jeg ser bra ut. Og jeg prøver å drite i de ti kiloene jeg har for mye. Og hodet mitt forteller meg historier som handler om virkeligheten. Du ser ok ut, du er ikke smellfeit. Du har to armer og to bein. Kroppen din kan stort sett gjøre det du ber den om. Den kan gå, løpe, elske og danse. Og hodet mitt sier også at jeg er over femti år, og at folk flest over femti ikke er så veldig tynne lenger, at det går bare en vei, med oss alle. Det er en fattig trøst, og jeg hater det intenst, av og til...

Men så er det dette helvetes presset fra alle kanter.

Fra reklame, miljø, folk som trimmer og trener til det tyter ut av ørene på dem. Jeg hater å trene! Jeg hater å jogge! Men jeg kan gå i fem timer i ett strekk, men du får meg aldri inn i et treningestudio. Og så dette forbanna helsepratet. Hvetegress, nei til karbohydrater, nei til brød, whatever. Det er til å bli sprø av. Og jeg spiser riktig. Jeg dytter ikke i meg kaker og sjokolade støtt og stadig. Men jeg blir ikke tynnere av den grunn. Spis litt mindre, sier de syltynne. Men jeg spiser ikke så mye. For i min familie ligger det i genene. Jeg legger på meg bare jeg går forbi et bakeri eller ser bilde av en kake i et ukeblad. 

For noen år siden tok jeg et valg. Aldri mer slankekurer. 

Jeg har sultet meg ned til status radmager to ganger i livet. Og alle sa: Herre Gud, du ser syk ut! Begynn å spis igjen! Nå spiser jeg det jeg vil, men bare hjemmelaget mat, aldri junkfood. Kjøtt og fisk, frukt og grønnsaker. Og jeg blir verken tynnere eller feitere. Holder meg passe blubben og kvapsete. Ja, jeg kan harselere litt med dette, for jeg har stort sett fine dager da jeg godtar hvordan jeg ser ut. At jeg er en godt voksen mann som har innsett at russetiden er over og aldri kommer tilbake. 

Her om dagen gikk jeg til Sarah for å handle noen nye sommerskjorter og shorts. Ikke gjør det! For når du ikke får på deg XXL er det noe som er riv ruskende galt. Unnskyld, sa jeg til fyren i disken, blir klærne her mindre og mindre? I fjor fikk jeg på meg XL men nå er XXL for lite, og det er ikke jeg som har blitt feitere, jeg får på meg skjortene fra i fjor? Han lo. Vi er helt fortvilte, sa han, det stemmer, klærne blir faktisk mindre, det er nesten ingen som får noe på seg lenger. Og skandinaver er jo større enn sydeuorpeere generelt. Takk. Takk, det finnes en Gud! På et blunk var jeg innlemmet i de normales rekker og kunne avlyse enveisbilletten til leprakolonien som planlagt.

Og jenter, om dere trodde at det bare er dere som lider av kroppshysteri, ta det helt med ro, vi er like forfengelige som dere. Men som jeg sa til en ung syltynn homo på Hennes&Mauritz da han kom med et snøft da jeg prøvde å presse kroppen inn i en dress rett før 17. mai: "Det er mye mulig du er yngre enn meg, og det er mye mulig du er tynnere, men jeg er eldre og jeg har mer penger enn deg! Så tørk av deg det fliret, du jobber i et service-yrke!" 

Jo da, livet er fint, vi holder pusten og stoler på Photoshop!

For det er det som er så deilig med Facebook og Twitter, du kan bli så tynn og lekker du bare vil.

Man må bare passe seg for å gå ut blandt folk.