GOKK

GOKK

Vi skal flytte til gokk. Gokk? Ja, gokk, du hørte riktig. Hvor er gokk? Gokk? Sa du gokk? Ja, jeg sa gokk! Hvor i gokk? Og hvor er gokk, egentlig? Gokk er alt som ligger nord for Sinsenkrysset. Gokk er det motsatte av ruccola og latte. Gokk er litt langsommere dager, lenger vinter og småpludrende lokalavis som fremdeles forteller om årets første hestehov og der kultursidene har kakebasarer og Miss Wet T-shirt som hovedoppslag. (Sorry RB, kodet melding til mine venner i lokalpressen:-) 

Gokk er fint! 

Men gokk, sier du, er ikke gokk veldig avsides? Avsides, hallo? Norge er avsides. Vi bor jo rett ved iskanten her oppe. Hva spiller 100 mil for rolle? Gokk! Aldri vært i gokk, sier de fleste, men jeg skulle gjerne dratt dit, det er bare så mye annet jeg må se først. 

Jeg er så lei av føkkings Grünerløkka med alle disse frognerbertene som sitter tre og tre i bredden med combivogner og puppen ute! Jeg er lei av folk som dytter og pusher for å komme ut og inn av trikken, sure folk som ikke hilser, aldri smiler, som tror de er så jævla urbane at det ser ut som om de driter Prada og Dolce&Gabbana-whatever. Jeg vil vekk, jeg vil hjem til gokk! Jeg kommer fra gokk. Jeg er gokk. Gokk gokk. Joik og tørka kjøtt, fisk i fjorden, storsei med lever i gryta, dra opp litt poteter. Ja, det har kanskje klikka for meg, men jeg vil hjem til gokk. Nå er det gokk!

Men du skal vel ikke brenne alle broer? sier du. Har du sett en bro brenne? sier jeg. Nei, det har du ikke. Broer brenner ikke. De faller kanskje ned, det hender at et skip krasjer i dem, men de brenner aldri. Det er en metafor, sier du. Ja, sier jeg, det vet jeg vel. Nei, jeg skal ikke brenne alle broer, jeg har et rom, en seng stående, jeg tør ikke flagge gokk sånn for hele verden. Du får ikke jobb i radioteateret eller i NRK Drama om du bor i gokk. Når du er skuespiller  er du død når du bor i gokk, skjønner? Så ja, jeg flytter med kjæreste, katt og bokhyller til gokk, men jeg vil ha et lite krypinn her i føkkings urbane Oslo hvor det er så forbanna viktig å bo for å være en som henger med i svingene. Selv om det grøsset jeg tidligere følte gå langs ryggraden når jeg kom "hjem" til Oslo ikke lenger er der. Oslo for meg er en by av mange byer, en slags transittilværelse, et venterom, jeg trives ikke lenger her.

Oslo urban? Oslo er ikke urban. Oslo var mer urban for femti år siden da folk sa goddag og tusen takk, når folk smilte til hverandre på gaten uten redsel i blikket. Den gangen folk valfartet til Steen&Strøm for å prøve den nye rulletrappa og Wenche Myhre var årets babe. Nå er det mest nedslåtte blikk, skubbing og knuffing, og "hva faen er det du glor på din gnom?" Ja, stort sett. Jeg vil hjem. Jeg vil til gokk der de gamle gubbene sitter på kaia og ser på måsen, røyker en rullings og snakker om været og silda som er på vei inn fjorden, der himmelen er høy og kaffen alltid står på plata og putrer og du ikke behøver å sende brev for å spørre om du kan stikke innom, skjønner? Gokk gokk, jeg vil hjem.

Ja, jeg er urban. Og når jeg vil være urban reiser jeg til Paris eller New York. I de store deilige verdensbyene er folk urbane, der snakker man sammen, nyter livet, smiler og slenger en bemerkning etter hverandre på gaten. Vil du sitte her? spurte jeg en eldre frue på Frognertrikken i går. Hun bare så på meg med et snøft og så snudde hun ryggen til. Ok, jeg vet at jeg har utseende mot meg, ser litt livsfarlig ut, at jeg får gamle damer til å tviholde på vesken, men jeg har et hjerte som blør for duften av liljekonvallparfyme og golfjakker med små perlebrosjer på blondekragen. Men gamle damer er redde, de leser i VG at store bander er ute etter nettopp dem. Orker ikke mer av det. Jeg vil hjem til gokk. Jess, det vil jeg. Jeg vil sitte i mitt nye kjøkkenvindu og se utover fjorden, se lyset, været som plutselig slår om. Så kanskje, om ett år eller to, vil jeg kanskje si, hva pokker gjør jeg her i dette forblåste fjordhølet? Og da er det jo bare å sette seg på et fly til noe annet. Gokk er en del av verden, det går fly både til og fra, så jeg har ikke panikk.
Eh, kanskje litt.