NO COUNTRY FOR OLD MEN

NO COUNTRY FOR OLD MEN

Youngstorget i går morges. Klokka er litt over ti. Jeg sitter på kanten av fonténen og spiser en varm fiskekake jeg har kjøpt på Fiskeriet. En gammel mann med stokk kommer stavrende. Han er sliten, han må sitte, vi kan se det alle sammen. Kanskje han faller? Han sikter seg inn mot en benk der det sitter to damer. De sitter og prater, de er vel rundt førti, benken er full av dem, og av vesker og poser. "Unnskyld" kvekker den gamle mannen. De to damene gløtter opp, ser på mannen med uttrykksløse ansikter, snur seg mot hverandre og begynner å prate igjen. "Kan jeg få sitte her litt?" sier den gamle mannen. Ingen reaksjon. "Jeg må få sette meg ned litt!" sier han nå, litt mer oppgitt i stemmen. En av damene ser på ham med et "men herregud da blikk" men gjør ikke mine til å flytte på verken seg selv eller alle handleposene. "Kom og sett deg her" sier jeg. Han ser på meg. Et smil på en brevsprekks størrelse anes så vidt i det gamle rynkete ansiktet. Han stavrer over brosteinen og synker ned ved siden av meg med et sukk. "Du må ikke finne på å bli gammel." sier han med en slags latter. "Du blir på en måte usynlig!" Vi sitter stille noen øyeblikk. "Jeg var kelner engang" sier han plutselig. "Jeg har gått noen mil, men nå vil ikke beina mer" Han synker inn i minner fra en eller annen kafé der han arbeidet, der han løp med fat med øl og wienersnitzel og grønne erter, eller hva vet jeg? "Men det er jo en fin dag" smiler han litt bredere nå "Er fiskekakene der borte fra gode?" "Ja" sier jeg "de er veldig gode, det er en blanding av laks og steinbitt" "Å ja" svarer han "jo, det kan jeg jo se på fargen" Vi sitter stille i noen minutter, titter bort på de to damene som avtaler nytt møte, sitter med hver sin iPad og sjekker alle avtalene de har i de travle livene sine. "Dere er heldige dere" sier han "som har det så enkelt, det var nok tyngre å være oss når vi var unge" Han ler en hjemløs latter. "Hvor gammel er du da?" spør jeg. "Jeg er 91 jeg" sier han lett. "Og jeg er så glad på denne tiden av året, når lyset og alle blomstene kommer. Nå skal jeg prøve å gå helt bort til Stortorget å se på alle plantene, om jeg orker. Det er liksom høydepunktet det, når jeg makter å ta meg helt ned til byen" Jeg reiser meg. "Du får ha en fin dag da!" sier jeg, og før jeg vet ordet av det rekker jeg ham hånden. Han tar den, vi trykker hender, han holder den. Hånden er blek og kald, knoklete. Han rister den på gammelmannsvis. Og jeg kjenner lukten av innestengte rom, av ensomhet og aftershave. Ikke bli gammel? Var det ikke det han sa? Jo. Han slipper hånden. "Du er et godt menneske du" sier han stille. "Det er sjelden fremmede tar seg tid til å prate med en gammel skrott" Jeg ler, sier: "Jeg skal bli gammel selv, om ikke så veldig lenge" "Å" sier han "det er lenge til, lenge, lenge!" Joda, tenker jeg, jeg er vel bare midtveis i livet om jeg har flaks. "Ha det bra da" sier jeg, skal til å gå, men noe holder meg igjen. "Vil du at vi skal gå sammen bort til Stortorget å titte på blomstene?" hører jeg meg selv si. Han ser forskrekket på meg. Det oppstår en litt pinlig pause. "Ja, hvorfor ikke, men har du tid til det da?" "Jeg har all verdens tid" svarer jeg, selv om jeg ikke har det. For her jeg står er tid og klokke plutselig ikke så viktig. Han reiser seg møysommelig opp, knepper den lille grå jakken, setter stokken foran seg. Og slik går vi sammen ut i solen, en gammel, og en litt yngre mann, sakte og målbevist mot Stortorget for å titte på blomster.