VÅR HELLIGE SORG?

VÅR HELLIGE SORG?

Er vår sorg mer hellig og uangripelig enn andres?

Stopp en halv før du hisser deg opp, så skal jeg prøve å holde tungen rett i munnen.

I etterkant av 9/11 kom en rekke filmer, bøker og tekster, selv om mange i dagene rett etter sa at det aldri måtte skje. Men filmene og bøkene kom, som de fortsetter å komme.

Nå vil et lite dansk teater lage forestilling av vårt eget 9/11, og protestene er mange, og forståelige. 

Jeg forstår at de etterlatte og pårørende reagerer på at denne mannens tanker skal gå til scenen. Det jeg ikke forstår er de som hevder at "dette skal da ikke bli underholdning?"
Alt teater er ikke show og underholdning. Teater på sitt beste kan åpne for ny innsikt, forståelse og erkjennelse. Det kan også være med på å flytte grenser, slik teater alltid har gjort. Når Ibsen skrev Dukkehjemmet raste samtiden. Hvordan kunne han la en kvinne forlate mann og barn for å være så egoistisk å hevde at hun måtte realisere seg selv? I dag kan vi le av dette, men den gangen var det ramme alvor og frontene var knallharde.

Jeg føler at du ikke helt henger med når jeg trekker fram Ibsen som et eksempel,  helt ok det.

Men vårt 22.7 er en ny virkelighet for oss her i lille land.

Og jeg har som sagt stor respekt for at de etterlatte og pårørende må få sørge i fred, og det skulle også bare mangle. Men det forhindrer ikke at vi som ikke er berørt ikke skal få lov til å tenke, reflektere og prøve å finne noen svar? Få lov til å lage billedkunst, dokumentarer, skrive bøker og lage teater og filmer om dette?

Jeg vet at mange er uenige med meg. Mange mener at ABB ikke skal nevnes, ikke diskuteres, ikke vises bilder av, at han rett og slett skal glemmes, hele hans eksistens skal settes en strek over.

Vill du sagt det samme om Adolf Hitler? Si at alt det som skjedde med jødene, de homofile, med mange andre under siste verdenskrig ikke skal snakkes om, ikke analyseres, prøve å bli forstått? Nei, det ville du ikke. Så da leder altså alt fram til dette spørsmålet:

Er vår egen sorg mer hellig enn andres? Og er våre tapte mer verdifulle enn andre?

Jeg tror alle vil svare nei på dette.

Et ord som har vært brukt mye i det siste halve året er "mikrofonstativ"

Alle som snakker om ABB beskyldes å gjøre seg selv til "mikrofonstativ" for hans meninger, og det er synd. For jeg mener at denne hendelsen er en gylden mulighet for Norge til å se seg selv i speilet.

Hvordan og hvorfor kunne dette skje i Norge?

Det kan være det er det det lille danske teateret vil prøve å finne ut av.

For jeg tror neppe det er en stort anlagt musikal det er snakk om, eller at busslaster med nynazister og andre lugubre grupperinger vil rulle inn i København for å fylle seteradene.

Jeg har selv lest deler av manisfestet som ABB skrev, og det skiller seg ikke så mye fra mange ting som sies med den største selvfølgelighet ved mange middagsbord i det ganske land.

Men det er når tilsynelatende uskyldige ord settes ut i livet de blir til uhyrlige handlinger.

Nora smalt døren bak seg og gikk, og kvinners liv i hele verden ble aldri mer det samme.

Det er teaterets oppgave å lete etter svar, ny erkjennelse, når det en sjelden gang går i seg selv og husker hva det er til for.

Så får heller media ta seg av Plumbo og andre viktige saker.

Som for eksempel å legge ut partybilder av ABB, hva han spiser, hva han ser på tv, hva han googler på nettet, ja stort sett alt det vi trenger å vite for å forstå hvordan han kunne gå til det grusomme skrittet å drepe så mange uskyldige mennesker.