CONCRETE JUNGLE THAT DREAMS ARE MADE OF...

CONCRETE JUNGLE THAT DREAMS ARE MADE OF...

New York City er ikke en by som slår ut med armene og roper: Velkommen!

Den stiger opp av vannet som en Lofotvegg med fulle lys der du kjører innover, glitrer som et smykke der alle steinene ikke er ekte diamanter. New York er en gammel hore som har sett det meste, som står med åpne øyne på et trekkfullt gatehjørne, litt matt i lakken og ser på deg, vurderer denne fremmede mannen i den gamle frakken som hutrer seg oppover 6th Avenue. What's in it for me? tenker New York. Ja, byen er et gammelt ludder som aldri sover, aldri går av nattevakt. Den har noe for alle, noe for den særeste smak. So, dive in, the water is cold! Be nice, and I will love you back motherfucker! Jeg elsker New York! Og jeg kan hate den, minst en gang hver dag når jeg er her.

Jeg sitter ved vinduet mitt på West 11th Street og skriver dette. Det er tidlig morgen, byen rister av seg natten. Jeg hører suset fra trafikken ute på 5th Avenue. Fuglene kvitrer, magnoliaen henger tung som på en overparfymert dame før hun skal møte sin elsker som kanskje aldri kommer til å dukke opp. New York er lengsel, muligheter og håp. Her er alt mulig. Jeg er aldri så full av håp som når jeg er her. Men jeg tror ikke jeg kunne ha bodd her. Det ville blitt for slitsomt i lengden. Denne byen er som en konsert med bare ekstranummer. Et potpurri av hitlåter. Komprimert genialitet, og glossy meningsløshet. Støy. En heksegryta av millioner av mennesker som vil så alt for mye hele tiden. Det skaper dynamikk, spisse albuer og kødannelse. Mange om beinet, og det er ikke alltid den beste som slipper inn. Men for all del, ta en bit av kaken, den er søt og inspirerende, kraftkost du kan leve lenge på. I morgen reiser jeg hjem.

Hva jeg har gjort i disse dagene? Jeg har gått. Jeg elsker å gå. Og ingen steder er det hyggeligere å gå enn i New York. Jeg må tilstå at jeg har vært her mange ganger, men aldri satt min fot nede på Subwayen. Jeg går, jeg går, og jeg går. Og når jeg ikke orker å gå lenger hopper jeg inn i en taxi. Og jeg ser teater. Jeg hadde en date i forrige uke med Philip Seymour Hoffman som spiller i "Death of a Salesman" på Broadway, men da jeg fikk setet mitt som var høyt oppe under lampekuppelen måtte jeg rett og slett kaste inn håndklet å gå, jeg lider av akutt høydeskrekk, og er ikke i stand til å henge ytterst på øverste balkong. Well, better luck next time med bestillingen av billetter:-( Men jeg fikk sett "Queen of the desert" med ørkendronninger i toppform, noen filmer på IFC (Independent Film Center) så jeg er mer enn fornøyd. Nå er det bare noen møter, så reiser denne gamle hagga hjem til gamlelandet for å å pakke om for påskeferie med sin kjære på Skagen i herlige Danmark. 

Men New York? Jeg sitter her og prøver å finne ut hvorfor jeg er så glad i denne byen, hvorfor jeg har "sviktet" Paris til fordel for denne jungelen av betong. Selvfølgelig språket her som jeg behersker bedre enn fransk. Og menneskene. Franskmenn er litt stivere, men mer sofistikerte. Amerikanere er jo alt mulig, fra de mest finstilte tenkerne til de mest tacky. Jeg tror jeg elsker New York fordi jeg føler meg sett her. Hjemme i Norge er man ofte bare et stykke løs luft, noen kilo kjøtt med tekstiler som beveger seg på fortauet, mens her ser folk deg rett i øynene, fremmede smiler, det er så lett å komme i prat med fremmede. Dørene er ganske åpne, og det er høyt under taktet. 

I går satt jeg i en taxi fra Queens og pratet med en tibetansk sjåfør på vei innover mot Manhattan. Han var en hyggelig fyr. Og da vi fikk øye på The Manhattan Skyline med fulle lys sa han: This is magic! True magic! Ok, jeg har sett det mange ganger, men jeg kjente håret på armene reise seg, at blodet bruste i årene. At jeg fikk den samme følelsen som når du ser Lofotveggen komme opp av havet. Og jeg kjente en enorm følelse av lykke. Og den sank inn i meg at verden er et vakkert sted. 

Charles Bukowski sier det helt presist:

Your life is your life. Know it while you have it.

There may not be much light, but it beats the darkness.

Men i natt var alle lysene tent. Og jeg følte meg hjemme i verden.

Det er ikke så ofte. Men det skjedde i natt.