MELANCOLIA

MELANCOLIA

Jeg liker å utsette meg for ensomheten i store verdensbyer.

Sitter i stekende sol på Union Square i NYC og skriver dette, sitter rett ved føttene til "det gode mennseket" fra India. Den lille mannen i oksydert bronse står i motlys midt i et dryss av lyserød magnolia. Det damper fra asfalten. New York har trukket i sandaler og miniskjørt, shorts og tanktops. 

Livet. Fine livet, nå med en dobbel espresso og et glass med isvann. 

Elven av mennesker som flyter forbi. Jeg elsker å være ensom sammen med så mange mennesker. Her vet nesten ingen hvem jeg er. Her har jeg ingen begynnelse, ingen slutt, ingen historie. Men byen ligger åpen for den som vil se, med alle sine historier. Alle ansikter, kropper, tykke og tynne, vakre og mindre vakre flagrer forbi som kyr som nettopp har sluppet ut på det grønne gresset om våren. Jeg elsker USA, NYC og amerikanere. De er alltid litt sinte for ett eller annet. Jeg liker det. 

Her bor menneskene som alltid er på allerten, som snakker høyt, vifter med armene, roper "motherfucker!" i traffikken, ler og skråler. Akkurat nå duver to digre afroamerikanske kvinner forbi. Brystene er som hvetedeiger der de bølger forbi med hodene høyt oppe på kroppen, rastafrisyrer i finurlige arrangementer helt øverst mot en klar blå himmel. De ser på meg om smiler med hvite tenner. Jeg vinker litt sjenert, de vinker tilbake og kvekker "Hey baby! Lovely day!" 

Hele scenarioet er til å bli lyrisk av, og adjektivene sitter løst i fingertuppene. Og jeg har ikke noe å skrive om, jeg sitter bare her og babbler. I dag har jeg skrevet en ny scene til musikalen "Svarta Bjørn" og sendt hjem til regi og komponist. Jeg tenker på sommeren, på at om ti dager skal jeg til Skagen i Danmark sammen med min kjære. At jeg er priviligert. Og jeg tenker på ensomhet. At jeg liker ensomhet sammen med mennesker. At livet leves alene, sammen med andre. Og at det er helt fint. Ellers tenker jeg ikke på så mye. Og jeg kjenner at denne teksten begynner å få på tomgang, så jeg gir meg nå. Men det er fint å være ensom i fremmede byer. Fint å være fremmed i en by som ingen egentlig er fra. Fint å se at det kan fungere. Men mest av alt tenker jeg på at jeg ikke er fremmed i Norge. Å være fremmed i Norge er ikke det samme som å være fremmed andre steder.  Jeg er glad for at jeg ikke er fremmed i Norge. Det unner jeg ingen. Så vet du det. Vi snakkes. Ha en fin dag.