THINK PINK?

THINK PINK?

"Min datter nekter å gå i annet enn rosa" hører jeg av og til noen si.

Rommet, bøkene, vesken, klærne, alt skal være rosa, hos piker, i en periode.

Vel, blir piker født rosa? Gutter lyseblå? 

Jeg gikk gjennom SoHo i New York i går kveld og fikk en synkende tristhetsfølelse når jeg så kvinnene, unge som gamle, vakle seg oppover fortauene, skinnmagre på hæler høye som franske baguetter. Stavre seg fram, sminket til bakerste visdomstann, (om de ikke er trukket) polstret og snørt som om korsettet aldri skal surres opp og disse stakkars individene aldri skal få puste fritt. 

Ja, vi hører stadig at menn er priviligerte, at kvinner et utsatt for et stort skjønnhetspress. At kvinner tas hardere for utseende enn menn. At en litt uvøren ubarbert mann er sexy, mens en kvinne som ikke barberer seg under armene er ei sjuske. Ok, jeg skal ikke trekke  kvinne er kvinne verst-kortet. Men altså: Min datter vil ikke gå i annet enn rosa?" Hvor starter dette presset mot kvinner? 

Og det er slett ikke bare kvinner som er utsatt for dette presset. Menn, kvinner, verden skal være ung, tynn og glossy. Og mødre og fedre overfører holdingene til ungene sine. Mekanismene, rommet en kvinne kan bevege seg i blir stadig trangere i takt med at frigjøringen av mennesket stadig påstås å bli bedre. Våre sønner og døtre overøses med ting som "Paradise Hotel" der alt handler om utseende, om å være kul, mens hjernen er alene, og "hjertet er en ensom jeger" - Vi lever i overfaltiskhetens tid der kvinner igjen bare er objekter for mannens lyst. Eller er det så enkelt?

Det er uheldigvis slik at klær gir en pekepinn om hvem du er, hvem du vil være. Vi kler oss for det vi skal den eller den dagen. Vi kler oss opp, vi kler oss ned. Vi kler oss for å passe inn, for å stikke ut. Vi kler oss for fellesskap, for utenforskap, for politisk ståsted, for å provosere. Mest av alt kler vi oss for å bli elsket, for å bli likt, for å høre til flokken. Og jeg forstår at når alle pikene i barnehagen er noen små rosa marengprinsesser, at mor ikke har hjerte til å sende sin lille håpefulle avsted i en hjemmesydd kjole med potettrykk og kroklisser. Eller sønnen avgårde til skolen i en resirkulert snekkerbukse sydd av farfars gamle vams. Og hvor mye vi roper at det er det indre som teller, så er det utseende som gjelder. Sorry.

Av og til sier mine kvinnelige venner: Du sier aldri at jeg er fin.

Nei, sier jeg. Jeg vil ikke la klærne dine være det som er viktig. Men ja, i kveld er du vakker.

Men, sier de, er jeg for tjukk til å gå i denne kjolen? Sukk, vokt sine ord. Osv...

Kvinner og klær er en vanskelig ting. Menn og klær er også en vanskelig ting.

Selv kler jeg meg en tanke mer aparte enn den vanlige mann, og får ofte slengbemerkninger, litt sånn, det var da veldig til spisse boots, eller, jasså, er det smykker i kveld? Og så litt hø hø hø, ho ho ho i kordfløyelklubben etterfulgt av megetsigende sideblikk. Disse homsene, ja dere vet, hø hø...

I en perfekt verden skulle vi kunne kle oss vakre for hverandre, se på hverandre med vennlige blikk. Gi hverandre annerkjennelse for skjønnhet, ytre og indre uten at det burde ligge noen lumre undertoner der. Men verden er ikke perfekt. Vi blir sett for hvordan vi ser ut. Vi blir dømt som kjønn, på godt og vondt. Og Jan Thomas kaster terning mens vi kjenner svetten piple i armhulene.Men vi kan vel for svarte ikke la oss styre av et botoxfjols som stort sett lever på eggehvitter?

Jeg blir bare litt lei meg når dyktige kvinnelige politikere reduseres til en "ikke helt vellykket" aftenkjole, og en mann får pepper for et litt for prangene slips i tabloidene. Da særlig når det er snakk om mennesker som vil fortelle oss noe viktig. Men vi lever som sagt i en overflatisk tid der Mette Marits nye veske er en større nyhet enn at integreringen av innvandrere i Norge går bedre enn forventet.

Og damen på bildet øverst er over åtti år!

Say no more.