JUL

JUL

Julen kommer så ofte nå. Har en følelse av at den kommer annehver uke for tida.

Tror jeg lar juletreet bli stående permanent, eller at jeg rett og slett skal droppe hele granbusken.

Før var jula jul, nå er den bare stress, handling og dårlig samvittighet.

Du tenker: Hva i himmelens navn skal jeg kjøpe til det og det mennesket?

Burde det ikke være nok at jeg deltar i så manges liv? 

Nok at jeg stikker til dem en gave på vanlige grå tåkedager? 

Av og til, eller ofte, blir jeg så sliten av reklamen på tv. Alt vi må ha.

Vi vet jo at vi ikke MÅ ha det, men vi dras inn i en spiral av ting som liksom skal gjøre oss til hele, luktfrie, effektive mennesker som lever i tiden. Tiden? Hva skjer med tiden? Lukten?

For ingen ting lukter jul lenger. Ikke slik julen luktet den gangen julen var jul. Den gangen klementiner, rosiner og nellik kom inn i huset bare én gang i året. Nå kan vi kjøpe hva vi vil når vi vil, og forventning er noe vi ikke kjenner lenger. For vi har ikke tid til å vente, finner oss ikke i å vente. 

Jeg husker bestemors juletre med engler hun hadde laget av de høyrøde og sølvfargede korkene på melkeflaskene, på englehåret og de små vridde lysene i holdere som ble satt fast med små klyper. Et lite ydmykt tre som aldri ville kommet i Bonytt eller Beautiful Country Homes, men det var mitt barndoms juletre, et vakkert bestemorminne som de glossy juletrærne vi har i dag ikke kan måle seg med.

Og jeg husker kjøttkverna hennes som ble montert på kjøkkenbenken, den gode trygge kvinnen i den blåblomstrete kjolen med hvit krage, de røde arbeidshendene som malte deig til hjemmelagde pølser og leverpostei. Goro og fattigmann, smultringer og berlinerkranser med strøsukker på kjøkkenbordet med den rødrutete duken. 

Det er til å få tårer i øynene av nå i panfløytenes tid, når selv heisen på kjøpesenteret ikke er et fristed, men en boks der en englestemme fra himmelen hvisker ut evangelier om verdens billigste familieribbe og medister. Familieribbe? Hva om man ikke har familie? Kan man ikke kjøpe en slik ribbe da?

 Jeg husker bestefar til livet i snø, den blå og hvite topplua, med sag og øks i hånda.

Og juletreet som ble tatt inn i gangen, som luktet barnåler, kvae, og ikke noe annet.
Jeg kan ennå kjenne lukten av Mc Barens pipetobakk i nesen, kjenne duften av den lille whiskyen han alltid tok på ettermiddagen i skumringstimen. Og at han tok meg på fanget og blåste meg i øret, og spurte om jeg gledet meg til at nissen skulle komme.
Jeg vet ikke. Kanskje barn i dag har samme forventing?

Selv har jeg ikke forventninger til jula lenger. 

Det er bare en vanlig dag med pinnekjøtt og gode venner. 

Jeg sitter her og ser på bilder av mine besteforeldre, to arbeidshester som gikk stille gjennom livet.

På bestefar i den blanke blådressen da han fikk medalje av kongen, på bestemor med den lille hatten stolt ved hans side. Jeg kan fremdeles kjenne liljekonvallduften av henne her jeg sitter.

Det lages ikke slike besteforeldre lenger, og jula er ikke hva den var.

Men så er ikke jeg den lille gutten på bestefars fang lenger, og det er helt fint.

For for meg er jula en tid for ettertanke, på alt som er vunnet og tapt.

Mye er vunnet, mye er tapt. 

Men ennå har jeg evnen til å huske.

Et lite rødt hus på toppen av en bakke. Og tiden som ikke lenger er.