NOEN ORD OM VENNLIGHET

NOEN ORD OM VENNLIGHET

Jeg har skrevet om det før, og nå skriver jeg om det igjen; om vennlighet.

Landet har gjennomlevd en krise, er muligens fremdeles i krise. Jeg vet ikke.

Vi er opptatt av at en morder skal straffes. Noen er frenetisk opptatt av at han skal erklæres frisk slik at han skal blir straffet med fengsel. Diskusjonen går hit og dit, om folks rettsoppfatning, om rikets sikkerhet, om folks redsel for et utryggere samfunn.

Hver eneste stein synes snudd i disse dager. Spekulasjoner og teorier florerer, det vil ingen ende ta, verken i presse eller på nettsamfunn som Facebook og Twitter.

Hvem er vi? Og hvor er vi på vei?

Vi er et merkelig folk, et lite folk, i ytterkanten av verden, samtidig som vi er veldig selvopptatte i all vår rikdom, nesten litt amerikanske i vårt verdensbilde. Og vi er ikke et vennlig folkeslag, vi smiler nødig til andre enn de som står oss nær, til de vi er glad i.

I det offentlige rommet går vi stort sett med blikket nedslått, vi lukker oss inne i en boble av en privat sfære. Vi ser hverandre ikke på gaten, på buss og trikk. For i Norge er det slik at om du smiler til en fremmed blir folk redde og tror at du er dopa eller splitter pine gal.

Nei, jeg er ikke paranoid, jeg er høyst tilregnelig, selv om ingen psykiatere har kommet med noen endelig konklusjon på at det stemmer. Men jeg er et menneske som reiser mye, som er vant til å bevege meg i store verdensmetropoler med mange mennesker i det offentlige rom.

Og jeg mener at kulden i Norge er påtagelig når du kommer hjem etter et opphold i utlandet.

Ved gaten til det norske flyet kan du merke en endring i stemningen. Ingen ser på hverandre lenger, ingen sier unnskyld om de skumper borti deg, alle skal først inn i flyet, og nesten ingen smiler eller lar seg merke med at de er midt i en folkemengde.

I USA har de et uttrykk som heter "norwegian arms" et utrykk som beskriver at folk brauter seg fram uten å ta hensyn til andre mennesker rundt seg. Ja, jeg vet at mange av dere fnyser om dette pratet om vennlighet, som mener at folks høflighet i andre land bare er fraser og floskler som ikke betyr noe som helst. Jeg vet at mange av dere også mener at folk man ikke kjenner skal man ikke bry seg med på gaten eller whatever.

Selv mener jeg at litt vennlighet mot fremmede i det offentlige rom er selve limet i samfunnet. For kulde, uvennlighet og uhøflighet skaper ikke annet enn utrygghet og utenforskap i dette landet som nettopp har dynket seg selv i roser, mer åpenhet og demokrati.

For hva er et demokrati om vi går rundt og er redd for hverandre bare av den enkle grunn at vi ikke kjenner hverandre? Smil, vennlighet og litt ømhet for medmennesker er helt gratis og kan ta deg til steder og møter du ikke ante noe om da du gikk ut av huset i morges.

I går sto jeg i kø for å betale matvarene mine på Rema, og foran meg i køen sto en etnisk norsk voksen dame. Du vet en sånn sur utålmodig dame som stanger i køen fordi hun har så jævlig dårlig tid. Og da hun endelig kom fram til kassa der det satt en muslimsk jente med skaut som verken ble verdighet et nikk eller en takk greide kvinnemennesket å trøkke ut av seg gjennom de ene munnviken da hun var på vei ut døra:

"Nå er de faen meg her også!"

Oh man, man blir så sliten av gamle Norge av og til.

Ok, nå raser debatten om et tryggere Norge, og tabloidene promoterer Oslo som verdens farligste by mens folket piler redde hjem i mørket.

Men å favne hverandre synes å være fullstendig umulig.