KULTUR - EN FEMININ GREIE?

KULTUR - EN FEMININ GREIE?

Det slo meg plutselig her om dagen.

Hvorfor lager ingen kvinner i særlig grad mannfolkfilmer?

Jeg mener sånne Guy Ritchie og Oliver Stone-filmer som makter å rive menn vekk fra fotball og politikk på flatskjermene? Og hvordan kan det ha seg at en mann som er kjent for å lage hardcore actionfilmer plutselig går hen og begår "Brokeback Mountain", en film som føles som om den er laget av en kvinne? (Unnskyld fordommene mine) Og hvordan kunne Ingemar Bergmann lage disse sterke kvinneportrettene som f. eks i "Høstsonaten" og "Fanny og Alexander", og Ibsen skrive seg så tett innpå kvinners liv, om det behøves flere kvinner som lager filmer med sterke kvinneroller som ikke bare er elskerinner eller sekretærer som hovedrollen har sex med selv om de egntlig elsker kona der hjemme?

For er det kvinner som behøves for å lage gode kvinneroller? Eller er det rett og slett bare gode forfattere og filmskapere?

Jeg har en følelse at kvinner stort sett lager filmer i god "go for your your dream sister-tradisjon" og at de svært sjelden krysser grensen der de skriver en kvinnelig hovedrolle som ikke bare er god, undertrykt, ikke sett, ikke verdsatt osv. For menn lager jo hele tiden filmer om dårlige menn, menn som svikter, som er overgripere, som mishandler og bedrar, seg selv og sine nærmeste. Hva kan det komme av? Jeg vet ikke. Jeg bare spør.

For det kan da ikke være så enkelt at menn bare er opptatt av seg selv, mens kvinner er opptatt av alle andre?

Se på Henrik Ibsen, som betalte en høy pris fra samtiden da han skrev sine "kvinnedramaer". (grusomt ord) Og nå i ettertid er det litt søtt at den ene teaterdivaen etter den andre står fram og hever fanen for Ibsen som var "den første mannlige feminist", selv om det var kvinnene som stakk flest kjepper i hjulene for verdensdramatikeren da han levde og virket. For det var jo "alldeles uhørt og uhyrlig" det han skrev den gangen, hylte kvinnene fra fiffen.

En kvinne gikk ikke fra sine barn, og skyte seg?

Vel, alt det der har du hørt hundre ganger...

Jeg tror ikke på det med kjønn. Har aldri gjort det.

For ikke så mange år siden var det nesten ingen kvinnelige teatersjefer. Nå er de i flertall.

Og jeg føler ikke at teateret har forandret seg nevneverdig på grunn av det.

Hva var det man ville? Skulle teateret bli mykere i kantene? Mindre mancho? Nei, jeg håper ikke det. Skulle de kvinnelige skuespillerne få det bedre? Kanskje. Men har de det bedre? Jeg vet ikke. Det klages jo stadig over mangel på gode roller, i hvertfall for kvinner over dødsgrensen som er ca førti. Men på både scene og lerret er damene fremdeles like tynne og unge, og jakten på ungt kjøtt har ikke blitt mindre på grunn av flere kvinner ved roret.

Selvfølgelig er det feil om menn skal styre og være meningsbærende for alt innen film, teater og litteratur. Men det blir like feil om det er kvinner som styrer hele butikken.

Men dette vet vi jo. Eller vet vi det?

En venn av meg, en profilert teater og filmmann sa til meg her forleden: "Vi menn mellom femti og seksti er en truet og utdøende rase" - og det er vel noe sant i det.

Men på samme måte som kvinner ikke skal gå ut på dato etter en gitt alder, burde ikke vi menn heller bli offer for det. For vi sitter alle på kompatanse, erfaring og levd liv, alt som skal til for å lage den gode historien, spille de tunge rollene.

Nei, jeg tror ikke kultur er en feminin greie.

Jeg tror ikke kulturen har kjønn eller lignende ytre kjennetegn, selv om det for øyeblikket er flest kvinner både i sjefskontorerene, i teatersalongene, i kinosalene og i kunstgalleriene. Og jeg skjønner menn som føler seg ubekvemme i en overparfymert sal med bare damer.

Men det tøffeste jeg har sett på en teaterscene i det siste, var da Kate Pendry fyrte av en salve via sitt alter ego Johnny Johnsen til alle kvinnene i salen på Dramatikkens Hus, hun hveste:

"Hva får dere kvinner til å føle dere så spesielle? Det at dere kan få barn? Barna er bare ute etter melken dere har i puppene, ikke dere! Så ikke gå rundt som om dere var noen hellige kyr!" (tilgi meg Kate Pendry om jeg ikke siterer deg helt riktig)

Jeg tror at i denne "kjønnsdebatten" (Å, som jeg hater det ordet) burde vi spille med åpne kort, om ikke, burde vi slutte med spillet. Kanskje like godt. Bare kaste kortene?

Kjære Margareth Olin, kan du ikke lage en "Die Hard 5" med Ane Dahl Torp som Bruce Willis? Det hadde det svingt av.

(NB. Dette er min private blogg og skal ikke knyttes verken til det teateret eller de produksjonene jeg arbeider ved/med. Bare mine ytringer som privatperson.)